Mer langvarig terapi hjalp ikke mot depresjon (British Journal of Clinical Psychology)

Terapi i kombinasjon med antidepressiva kan hjelpe personer med alvorlig depresjon. Ill.foto: endopack, iStockphoto

Mer psykoterapi betyr ikke nødvendigvis større effekt hos pasienter med depressiv lidelse, ifølge en ny nederlandsk studie.

Forskerne fra Nederland hadde som mål å finne den “optimale dosen” med psykoterapi for pasienter med alvorlig depresjon, som ikke responderte på behandling med antidepressiva alene. Ville flere timer med psykoterapi redusere symptomene på depresjon og føre til at pasientene fungerte bedre sosialt?

Forfatterne foretok et randomisert, kontrollert forsøk med 463 personer med alvorlig depresjon. Deltakerne mottok enten:

1. Antidepressiva og psykoterapi i 8 uker

2. Antidepressiva og psykoterapi i 16 uker

Tiltaket bestod av 45 minutters terapitimer med psykodynamisk støtteterapi.

Forskerne inkluderte ikke pasienter som hadde:

• Respondert på antidepressiva i løpet av den depressive episoden
• En medisinsk tilstand som var årsaken til depresjonen
• Misbruk av rusmidler
• Psykose og/eller dissosiativ lidelse
• Brukte andre typer psykoaktive stoffer enn de som ble brukt i forsøket
• Kommunikasjonsproblemer
• Nylig blitt gravide eller som forsøkte å bli gravide
• Blitt vurdert som “for suicidale”, “for syke” eller ute av stand til forplikte seg til å delta i forsøket

Studien hadde noen svakheter, så som at en stor andel av deltakerne ikke fullførte terapien.

Forskerne fant at deltakerne fungerte bedre sosialt ved uke 20 i forsøket, men det var ingen forskjell alt etter om de hadde deltatt i  psykoterapi i 8 eller 16 uker.

- Vi fant ingen betydelige forskjeller mellom effekten av henholdsvis 8 og 16 ukers psykoterapi når det gjaldt depressiv lidelse og sosial fungering. Foreløpig ser det ut til at kortere behandling med psykoterapi er like effektivt som mer langvarig terapi, konkluderer artikkelforfatterne.

Les artikkelen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Les Helsebibliotekets tidsskrifter om alderspsykiatri

Alderspsykiatri er godt dekket i Helsebiblioteket. Ill.foto: annedehaas, iStockphoto

Helsebiblioteket abonnerer på viktige spesialtidsskrifter innen alderspsykiatri. Noen av dem må du være innlogget på Helsebiblioteket for å lese.

Tidsskriftene dekker mange områder. Du finner dem på emnesidene for alderspsykiatri.

Noen smakebiter:

Alzheimer Disease and Associated Disorders er et ledende internasjonalt tidsskrift om forskningsfunn og nye tilnærminger til diagnostikk og behandling. Artiklene henter temaer fra alle relevante felter og kliniske spesialiteter, blant annet nevrobiologi, nevrokjemi, molekylærbiologi, nevrologi og nevropatologi.

American Journal of Geriatric Psychiatry fremstår som en ledende aktør innen det raskt voksende fagfeltet alderspsykiatri. Tidsskriftet publiserer forskningsartikler om diagnostikk, epidemiologi, psykisk helse og kognitive prosesser. I tillegg kommer forskning om psykofarmakologi og andre somatiske behandlinger for eldre psykiatriske pasienter. Tidsskriftet henvender seg til forskere og klinikere innen geriatrisk psykiatri.

The Journals of Gerontology: Series A: Biological Sciences and Medical Sciences og The Journals of Gerontology: Series B: Psychological Sciences and Social Sciences er delt opp i to deler; biologisk vitenskap og medisinsk vitenskap. I biologidelen publiseres forskningsartikler om biologiske aspekter ved aldring fra forskjellige fagfelt som biokjemi, endokrinologi, immunologi, genetikk og famakologi. I medisindelen publiseres forskningsartikler og litteraturgjennomganger fra alle medisinske disipliner som befatter seg med aldring. Tidsskriftet henvender seg til forskere, leger og klinikere med interesse for biologiske og medisinske aspekter ved menneskelig aldring.

Psychology and Aging publiserer originalartikler om utvikling og aldring hos voksne. Artiklene omfatter anvendt forskning, atferdsforskning, klinisk forskning, edukasjonell forskning, eksperimentell forskning, samt metodiske og psykososiale studier.

Aktuelle lenker:

• Tidsskrifter om alderspsykiatri
• Helsebibliotekets sider om alderspsykiatri

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i PsykNytt 25. april 2011.

Kognitiv atferdsterapi ikke alltid best ved schizofreni (Cochrane)

Kognitiv atferdsterapi er ikke mer effektivt enn andre,  og mindre sofistikerte, tiltak ved schizofreni, ifølge en ny Cochrane-oversikt. Ill.foto: 1001nights, iStockphoto

En ny metaanalyse fra Cochrane konkluderer med at kognitiv atferdsterapi ikke har påviselig større effekt enn andre terapiformer ved schizofreni.

Kognitiv atferdterapi (CBT) er en anbefalt behandling ved schizofreni. Forfatterne av den nye rapporten fra det anerkjente Cochrane-samarbeidet konkluderer imidlertid med at tiltaket ikke er påvist å ha større effekt enn andre psykososiale terapier.

Forfatterne foretok et grundig søk etter randomiserte, kontrollerte forsøk som sammenlignet effekten av CBT med andre psykososiale tiltak for mennesker med schizofreni-liknende lidelser. De fant 20 studier verdt å inkludere, selv om flere av forsøkene var små og av begrenset kvalitet.

De fant blant annet at:

- CBT og andre typer samtaleterapier var like effektive i behandlingen av schizofreni

- CBT førte ikke til at tilbakefall og reinnleggelser avtok

- CBT var verken mer eller mindre effektivt i håndteringen av symptomer sammenlignet med andre psykososiale tiltak

- CBT hadde lavere frekvens av drop-out sammenlignet med antipsykotika

- CBT hadde ingen særskilt effekt når det gjaldt selvmord eller naturlige dødsfall, angst, selvfølelse, sykdomsinnsikt, sinne eller voldelig atferd

Forfatterne konkluderte med at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon til å kunne slå fast at kognitiv atferdsterapi er mer effektivt ved schizofreni sammenlignet med andre former for psykososiale terapier.

Les artikkelen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Skriv ut pasientbrosjyrer om PMS

For noen er tiden rett før menstruasjon svært plagsom. Ill.foto: sframephoto, iStockphoto

Premenstruelt syndrom (PMS) kan være belastende. Nederst i denne artiklen finner du brosjyrer om tilstanden, beregnet på pasienter.

PMS er vanlig, men de fleste kvinner tilfredsstiller ikke alle formelle kriterier for diagnosen.

Oppslagsverket BMJ Best Practice beskriver PMS som regelmessig gjentatte fysiske og atferdsmessige symptomer i perioden mellom eggløsning og begynnelsen av menstruasjonen. Premenstruell, dysforisk lidelse er en mer alvorlig variant og omfatter i tillegg stemningssymptomer.

Ifølge BMJ Best Practice oppfyller 8-10 prosent av kvinner de strenge DSM-IV-kriteriene for PMS. Lidelsen er jevnt fordelt mellom folkegrupper.

God pasientinformasjon rundt lidelsen kan være viktig, både for at pasienten selv skal forstå hva som skjer og for at pårørende skal kunne være til hjelp.

Helsebiblioteket har oversatt pasientbrosjyrer fra oppslagsverket BMJ Best Practice og tilpasset dem til norske forhold. Denne pasientinformasjonen bygger på den beste tilgjengelige forskningen. En av disse brosjyrene er om PMS. I tillegg har Helsebiblioteket også oversatt en pasientbrosjyre fra UpToDate om PMS.

Aktuelle lenker:

• Brosjyre om PMS fra BMJ Best Practice på Helsebiblioteket (oppdatert i juni 2011)
• Brosjyre om PMS fra UpToDate på Helsebiblioteket (oppdatert i februar 2010)

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i PsykNytt 25.april 2011.

Selvorganisert selvhjelp (psykiskhelsearbeid.no)

Målsettingen for selvhjelpsarbeid er forandring, ikke løsning. Ill.foto: Timurpix, iStockphoto

Et e-læringsverktøy om selvorganisert selvhjelp er laget av Selvhjelp Norge på oppdrag fra Helsedirektoratet. Du lærer om selvorganisert selvhjelp. Hva er selvhjelp, hvordan og hvorfor bruke det, og hvordan organisere selvhjelpsgrupper?

Selvhjelp Norge skal bidra til at alle i Norge vet hva selvorganisert selvhjelp er og kan ta kunnskapen i bruk når livsproblemer oppstår.

Selvhjelp Norge er et av tiltakene i Nasjonal plan for selvhjelp (rapport IS-1212, fra Sosial- og helsedirektoratet, 2004). Ett av bidragene i Selvhjelp Norges omfattende informasjonsformidlingsarbeid er nå en e-læringsmodul.

Les mer om Selvhjelp på Psykiskhelsearbeid.no

Denne digitale læreboken, eller e-læringsmodulen om Selvorganisert Selvhjelp er laget av Selvhjelp Norge på oppdrag fra Helsedirektoratet.

Du kan lett bla deg frem og tilbake i den digitale læreboken. Den inneholder åtte kapitler:

- Selvhjelp nytter
- En mulighet – ikke et tilbud
- Menneskers erfaring med selvhjelp
- Hvordan komme i gang?
- Selvhjelp
- Selvhjelp i samfunnsbildet
- Oppsummering
- Kontakt

Å gjennomføre hele opplegget tar ca. 40 minutter.

Her finner du lenken til ressursen

Les artikkelen her: Selvorganisert selvhjelp

Hjelperelasjoner i ACT-team (psykiskhelsearbeid.no)

ACT-team er tverrfaglige team som arbeider aktivt oppsøkende utenfor sykehus, og de retter seg mot mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Ill. foto: slobo, iStockphoto

Å balansere en-til-en kontakten mellom hjelper og bruker og kontakten med hele teamet er en utfordring. Dette viser en studie om relasjoner i ACT-team.

En studie fra USA har undersøkt hvordan brukere og hjelpere beskriver hjelperelasjonene i ACT team. De siste årene er det etablert mange ACT-team både nasjonalt og internasjonalt. Noe av tanken bak ACT-modellen er å spre de ulike tjenestene på de ulike team-medarbeiderne og etablere rutiner som innebærer at en bruker blir hjulpet av hele teamet. Dette innebærer altså et skifte fra tidligere etablerte modeller som kjennetegnes av at en hjelper gir hjelp til en bruker.  Hvordan hjelperelasjonene utvikler seg i disse teamene er lite undersøkt.

Ulike metoder

Stanhope and Matejkowski (2010) undersøkte dette ved hjelp av kvantitative og kvalitative metoder, og i alt sytti bruker-hjelper relasjoner ble undersøkt.

To typer hjelperelasjoner

Den kvantitative delen av undersøkelsen identifiserte to typer hjelperelasjoner: hjelperelasjoner karakterisert av tett oppfølging («tette» relasjoner) og hjelperelasjoner karakterisert av ikke så tett oppfølging («mindre tette» relasjoner).  De «tette» relasjonene var kjennetegnet av at brukerne ble hjulpet av en hjelper, de hadde hyppig kontakt, de møttes lenge hver gang og relasjonen var langvarig. De mindre tette relasjonene var kjennetegnet av at hele teamet hadde et felles ansvar for å hjelpe den enkelte bruker. Ca 2/3 av hjelperelasjonene ble beskrevet som «tette» av både brukere og hjelpere.

Disse to typene av hjelperelasjoner ble undersøkt mer i dybden og sammenlignet i den kvalitative delen av undersøkelsen.

Brukerne delt i oppfatningen av gode hjelperelasjoner

De fleste av brukerne som hadde tett kontakt med en hjelper foretrakk å ha en utvalgt hjelper. De følte det mer bekvemt, de sa de hadde en spesiell kontakt med sin hjelper, og de oppnådde bedre resultat med denne hjelperen. Mange gav også uttrykk for at de opplevde det belastende å bli hjulpet av flere hjelpere eller av hele teamet på grunn av vanskelighetene med å repetere informasjon til mange forskjellige fagfolk. På den annen side uttrykte noen brukere at de ikke hadde noe ønske om å inngå i tette relasjoner og hadde ingen favoritt-hjelpere. De likte å bli hjulpet av hele teamet, og satte pris på alle som jobbet der.

Les hele artikkelen her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern. Tilpasning til målgruppen: barn/unge i spesialisthelsetjenesten

Selvmordsproblematikk forekommer også blant yngre barn. Ill.foto: diane39, iStockphoto

Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern ble publisert i 2008, og i tiden etterpå har det vært mye oppmerksomhet knyttet til implementering av disse i helseforetakene. RVTS Øst og Sør har gjennom oppdragsbrev fra Helsedirektoratet fått i oppgave å bistå foretakene i dette arbeidet.

Målgruppen for de nasjonale retningslinjene er definert til å være psykisk helsevern innenfor spesialisthelsetjenesten, de omhandler alle og det er ikke formulert inn særskilte alderstilpasninger. Gjennom vårt arbeid ute i foretakene/sykehusene har det fra flere blitt fremhevet et behov for operasjonalisering av de nasjonale retningslinjene slik at de blir bedre tilpasset målgruppen barn og unge i spesialisthelsetjenesten.

Med bakgrunn i dette tok RVTS Øst initiativ til etablering av et faglig nettverk der alle foretakene/sykehusene ble invitert til å delta med det formål å operasjonalisere/tilpasse de nasjonale retningslinjene til målgruppen barn/unge som kommer i kontakt med spesialisthelsetjenesten i psykisk helsevern. Deltakerne har til sammen representert bred og solid kompetanse forskningsmessig og klinisk, og har gjennom sin forankring representert både døgnbehandling og det polikliniske perspektiv.

Les hele artikkelen her

Villet egenskade blant pasienter med schizofreni (Institutt for klinisk medisin)

Menn og kvinner kan ha ulike strategier for å mestre en alvorlig psykisk lidelse. Ill.foto: Mirusiek, iStockphoto

Nær halvparten av personer med schizofreni som er behandlet i psykisk helsevern, rapporterer at de en eller flere ganger i livet har skadet seg selv i suicidal eller ikke-suicidal hensikt. Dette viser en ny studie utført av Erlend Mork og medarbeidere.

- Våre funn peker mot at innsikt i egen lidelse er assosiert med episoder med villet egenskade, men at denne sammenhengen bare er til stede blant menn. Tilsvarende fant vi at emosjonell dysregulering var assosiert med villet egenskade, men bare hos kvinner, sier Erlend Mork ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF). Det ser dermed ut til å være viktige forskjeller mellom menn og kvinner i hvilke risikofaktorer den selvdestruktive atferden er assosiert med.

Studien baserer seg på et omfattende datamateriale fra pasienter med psykotiske lidelser. Dataene er samlet inn ved psykiatriske behandlingsenheter ved sykehusene i Oslo gjennom studien Tematisk område psykose (TOP). I denne delstudien, som er utført i et samarbeid mellom NSSF og Oslo universitetssykehus, ble 388 pasienter med schizofreni spektrum lidelser inkludert i årene 2004 til 2010.  Formålet med studien er å øke kunnskapen om forekomst av villet egenskade og hva som karakteriserer pasienter med schizofreni og suicidal atferd sammenlignet med ikke-suicidale pasienter med samme lidelse.

Resultatene viste også at villet egenskade var assosiert med lavere alder ved debut av psykoselidelse, depressive episoder, alkoholmisbruk, nåværende suicidalitet og mindre grad av forpliktelse til å følge opp foreskrevet medikasjon.

Les mer her: Villet egenskade blant pasienter med schizofreni

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Flaks og uflaks – bare tilfeldigheter? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

– Vi liker best de heldige: Både eldre og yngre barn mener heldige barn er snillere enn de uheldige. Ill.foto: Izmabel, iStockphoto

Flaks (luck) fascinerer og forvirrer. Hvordan tenker folk om flaksen i sitt liv: som de rene tilfeldigheter, eller som noe bakom tilfeldighetene? Og er en bilfører som nesten kjører utfor et stup, heldig eller uheldig?

Flaks og uflaks, hell og uhell, lykkelige og ulykkelige sammentreff – vi opplever dem til daglig, leser om dem i avisen, snakker om dem, hører om dem og vil gjerne høre mer. For det er noe dypt fascinerende ved sånt som bare skjer uten innsats og beregning fra aktørens side, men som likevel gir resultater – noen ganger slike som vi drømmer om, og andre ganger slike som vi aller helst vil unngå.

Så viser det seg at flaks (luck) brukes og forstås i to nesten helt motsatte betydninger, nemlig om hendelser styrt av de rene tilfeldigheter, og om hendelser styrt av mer enn tilfeldigheter. Den første tolkningen kan kalles rasjonell og vitenskapelig, den andre mer magisk eller overtroisk. For enkelhets skyld vil vi bruke de mer nøytrale betegnelsene Flaks 1 og Flaks 2. Vi skal i denne artikkelen se nærmere på hvordan dette tvillingbegrepet har blitt belyst i psykologisk forskning. Begge variantene fremstår som kontroversielle, de representerer på hver sin måte en utfordring for rasjonaliteten, og kanskje også for selvtilliten og trivselen. Vi avslutter med et eksperiment som demonstrerer betydningen av hvordan det kunne ha gått – det kontrafaktiske utfallet – for graden og arten av flaksopplevelsen. Flaks 2 melder sin ankomst på kanten av stupet, om avgrunnen bare er dyp nok.

Les mer her: Flaks og uflaks – bare tilfeldigheter?

Bokanmeldelse: Multitrøbbel og tankekjør: Om en hverdag med psykiske og rusrelaterte problemer (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Hanne Thommesen: Hverdagsliv med psykiske og rusrelaterte problemer

Av O G Aasland

Denne boken er basert på forfatterens ph.d.-arbeid fra 2008 der 17 ungdommer i 20-årsalderen med rusproblemer ble intervjuet flere ganger i løpet av 2 – 3 år. Forfatteren er sosiolog med forbilder som amerikaneren Howard Becker og hans norske kollega Nils Christie.

Gjennom sin bok Små ord for store spørsmål viser Christie hvordan jurister, leger, psykologer og andre fagfolk ofte bruker fine og vanskelige ord til å skape unødvendig avstand til f.eks. rusmisbrukere eller psykiatriske pasienter, og ikke minst hvordan medisinske diagnoser eller juridiske termer kan gjøre at vi ikke ser og anerkjenner mennesket bak lidelsen eller problemet. «Vil vi bidra til å skape et samfunn av aktive deltakere, og det vil jeg, er det mange små ord som må tas i bruk,» skriver Christie.

Hanne Thommesen gjør innledningsvis Christies ord til sine, og boken hennes er et forsøk på å «skrive frem og analysere livshistoriefortellingene til 17 personer som defineres til å ha et overdrevet forbruk av rusmidler og alvorlige psykiske problemer» (s. 17), hvor hun bl.a. prøver å komme med små alternativer til store ord som «komorbiditet» og «dobbeltdiagnose».

Thommesen roter seg inn i et vanskelig landskap i kapittel 6, der hun diskuterer rusmidlenes funksjon. Hun presenterer en nokså vanlig vrangforestilling, nemlig at legene har en slags individuell autonomi til hva som er lovlig eller ikke lovlig forskrivning av narkotiske stoffer. Hun skriver f. eks. at (s. 106) «bare legeutdannete har rett til å avgjøre om en person skal få nødvendige medisiner eller ikke. Dette standpunktet er det imidlertid stor enighet om blant politikere, det norske folk, forskere og fagpersonell. Samfunnsfellesskapet setter grensene.» Nettopp, legene må også følge samfunnets regler, for eksempel ved legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Hvis ikke kan legen miste forskrivningsretten, noe som skjer fra tid til annen. Det kan godt være at noen av ungdommene var opptatt av den filosofiske forskjellen mellom å være medisinert og ruset, men dette kapitlet tror jeg hovedsakelig handler om forfatterens egen forvirring over at legemidler også kan være rusmidler, og at leger også kan være langere.

Les anmeldelsen her