PsykNytt

Siste nytt for psykisk helse-feltet

Arkiv for kategorien ‘Diagnostikk og utredning’

Standardisering av MATRICS Consensus Cognitive Battery (MCCB) for bruk i Norge (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Skrevet av Redaktøren den 7. april 2014

Redusert nevrokognitiv funksjon er sentralt ved schizofrenilidelser. Ill.foto: digi_guru, iStockphoto

Det amerikanske testbatteriet MCCB, utviklet for utredning av nevrokognitiv svikt ved psykose, er nå standardisert for bruk i forskning i Norge. I denne artikkelen undersøkes anvendbarheten av de amerikanske normene i et norsk utvalg.

Redusert nevrokognitiv funksjon er sentralt ved schizofrenilidelser (Green, Kern & Heaton, 2004). Utredning og behandling av nevrokognitiv svikt forutsetter bruk av standardiserte testbatterier utviklet uavhengig av kommersielle aktører, f.eks. farmakologisk industri. I den hensikt finansierte det amerikanske National Institute of Mental Health (NIMH) prosjektet Measurement and Treatment Research to Improve Cognition in Schizophrenia (MATRICS), som munnet ut i testbatteriet MATRICS Consensus Cognitive Battery (Nuechterlein & Green, 2006).

Den første offisielt godkjente oversettelsen av MCCB var til norsk (Holmén et al., 2009; Rund, Mohn & Sundet, 2010). Norske referansedata for aldersgruppen 12–59 år er blitt publisert på engelsk (Mohn, Sundet & Rund, 2012). I denne artikkelen blir dette materialet formidlet på norsk og utvidet med data fra aldersgruppen 60–69 år. Data blir presentert som amerikanske T-skårer for å vise anvendbarheten av amerikanske normer i den norske befolkningen. I henhold til det amerikanske normgrunnlaget beskrives resultatene på tvers av kjønn, alders- og utdanningskategorier. Gruppen mellom 20 og 39 år er imidlertid her delt i to, for å vise aldersendringene mer detaljert.

Deltakerne består av seks aldersgrupper – 12–19, 20–29, 30–39, 40–49, 50–59 og 60–69 år – med 50 personer (25 menn og 25 kvinner) i hver gruppe. Eksklusjonskriterier var tidligere eller nåværende schizofrenilidelse, annen alvorlig psykisk lidelse, mental retardasjon, tidligere eller nåværende nevrologisk sykdom, hodeskade og/eller langvarig bevissthetstap, nåværende bruk av psykofarmaka og/ eller sterke smertestillende medikamenter, kronisk somatisk lidelse som medfører betydelig smerte eller tretthet, tidligere eller nåværende rusmisbruk, dysleksi eller andre betydelige lærevansker samt manglende norske språkferdigheter.

Deltakerne i den yngste aldersgruppen ble rekruttert fra ungdomsskoler og videregående skoler i Oslo-området. De voksne deltakerne ble rekruttert gjennom avisannonser i Oslo, Akershus og Buskerud og gjennom elektronisk annonsering på Vestre Viken Helseforetaks hjemmeside.

Rapporter fra Statistisk sentralbyrå i 2005 og 2011 utgjorde retningslinjene for rekruttering i henhold til utdanningsrepresentativitet til den voksne gruppen.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Publisert i Diagnostikk og utredning, Nytt nummer, Schizofreni og psykose | Legg igjen en kommentar »

Depresjon eller demens av Alzheimers type? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Skrevet av Redaktøren den 31. mars 2014

Symptomer på depresjon kan ligne symptomene på demens. Ill.foto: deanm1974, iStockphoto

BAKGRUNN Forekomsten av depresjon og demens av Alzheimers type hos eldre vil øke. Symptomene kan likne, og det kan være klinisk vanskelig å skille diagnostisk mellom de to sykdomstilstandene. Dessuten kan begge tilstander forekomme samtidig. I denne artikkelen gis en oversikt over symptomer og funn som kan ha betydning for å skille depresjon fra demens av Alzheimers type.

KUNNSKAPSGRUNNLAG Artikkelen er bygd på et strukturert søk i PubMed. Det er gjort et skjønnsmessig utvalg av studier ut fra forfatternes kliniske erfaring.

RESULTATER Depresjon og demens av Alzheimers type hos eldre kan ha en rekke felles kognitive og affektive symptomer, som nedsatt hukommelse, redusert oppmerksomhet, svekkede følelsesmessige reaksjoner og initiativløshet. Kartlegging av sykdomsforløp og funksjon i dagliglivet, komparentopplysninger, nevropsykologiske tester, biomarkører og bildediagnostikk av hjernen kan være til hjelp i den differensialdiagnostiske vurderingen.

FORTOLKNING Depresjon og demens av Alzheimers type hos eldre kan kartlegges av fastlegen. Kartleggingen bør inneholde vurdering av sykdomsforløp, funksjon i dagliglivet, innhenting av komparentopplysninger og kognitiv screening. Dersom fastlegens utredning ikke gir entydige svar eller det dreier seg om en ung pasient, bør det henvises til spesialisthelsetjenesten.

Les mer her: Depresjon eller demens av Alzheimers type?

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Publisert i Alderspsykiatri, Depresjon og mani, Diagnostikk og utredning, Nytt nummer | Legg igjen en kommentar »

Bokanmeldelse: Klokt om makt og hjelp (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Skrevet av Redaktøren den 31. mars 2014

Greta Marie Skau: Mellom makt og hjelp. Om det flertydige forholdet mellom klient og hjelper.

Av L Getz

Helsefagenes mandat og begrunnelse er etisk. Hensikten er å hjelpe. Derfor behøver fagutøverne kunnskap, handlingsrom og vilje til å utøve kompetent og trygg autoritet. Men med faglig autoritet, eller skal vi våge å kalle det makt, følger dilemmaer og utfordringer. Makt kan misbrukes, selv når intensjonene er gode. Resultatet kan bli krenkelser, avmakt og uhelse for den svake part.

Profesjonsmaktens flertydighet ble knapt tematisert i min studietid. Jeg velger å tro at dagens medisinstudenter oftere inviteres til refleksjon over faglig maktutøvelse, men sannsynligvis er undervisningen personavhengig og usystematisk. Det burde vi kanskje gjøre noe med.

For vitterlig handler medisinens kollektive, og en leges individuelle, mandat til å definere og stille diagnoser og utferdige medisinsk dokumentasjon også om makt. Det er dernest grunn til å dvele ved det som skjer med et menneske i overgangen fra å være en privat og myndig person til en «pasient», «klient» eller «bruker».

Teksten gir god tankehjelp i forhold til en rekke temaer som aktualiserer makt- og hjelpkonstellasjoner i helse- og omsorgstjenesten. Den inneholder dessuten pedagogiske tips hvis man vil stimulere til refleksjon og debatt. Målgruppen er «alle som arbeider med mennesker, og som ønsker å gjøre det på en faglig kompetent og etisk bevisst måte». Forfatteren er sosiolog med bakgrunn fra barne- og ungdomspsykiatrien. Det preger boken på godt og vondt, avhengig av øynene som ser. Teksten er gjennomtenkt og velskrevet. Den veksler mellom teori og eksempler og unngår overforenklinger, svart-hvitt-tenkning og fordømmelser. Tematisk løfter forfatteren gradvis blikket fra individuelle, kliniske møter til kollegialt klima og organisasjonskultur.

Eksemplene hentes i stor grad fra helse- og sosialomsorgen der man oftere snakker om klienter enn om pasienter. Det vil i utgangspunktet appellere mer til andre hjelpeprofesjoner enn til leger. Mellom makt og hjelp kan likevel forventes å finne gjenklang blant leger/studenter som kjenner seg faglig ydmyke i forhold til den autoriteten og makten de innehar, selv i dagens helsetjeneste hvor beretninger om avmektige leger og dehumanisert medisin høres stadig oftere. Kanskje er boken ekstra viktig nettopp nå, for å unngå at egen avmakt smitter over på pasienter og yngre kolleger.

Boken kan gi inspirasjon til undervisning og veiledning av kommende leger og ledere. Teoristoffet kan lett suppleres med andre eksempler enn de forfatteren selv presenterer. Slik kan vi bidra til økt profesjonell bevissthet og en mer humanistisk medisin.

Les anmeldelsen her

Publisert i Diagnostikk og utredning, Nytt nummer, Psykisk helsearbeid | Legg igjen en kommentar »

Uhåndterlige følelser. Oppmerksomhetsvansker og hyperaktivitet forstått i et emosjonsreguleringsperspektiv (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Skrevet av Redaktøren den 17. mars 2014

Barn som har vansker med emosjonell differensiering og regulering, kan fremstå som urolige, ukonsentrerte og hyperaktive. Ill.foto: MomTo3Girls3Boys, iStockphoto

Når ens følelsesmessige aktivering er forvirrende og overveldende, er det vanskeligere å regulere oppmerksomhet, atferd og emosjonsuttrykk. Kunnskap om barns emosjonelle utvikling kan ha betydning for hvordan man bør møte barn henvist med mistanke om AD/HD.

Hanna på fem år ble henvist for uro og hyperaktivitet. Hun hadde alltid hatt et høyt aktivitetsnivå, og foreldrene lurte på om AD/HD kunne forklare Hannas vansker. Hun ble omtalt som ei jente med sterke følelsesutbrudd, lett distraherbar, alltid med en stor del av oppmerksomheten rettet mot omgivelsene, som om hun hele tiden strevet etter kontroll og oversikt. Barnehagen beskrev Hanna som ei oppvakt jente med masse energi som aldri kunne få nok oppmerksomhet. I lek kunne hun bli styrende, og ofte førte dette til avvisning fra andre barn. «Det er så mye av henne», kommenterte foreldrene, og la til at hun derfor mottok veldig mye irettesettelse og tilsnakk, uten at hun hadde blitt roligere av det. Hanna bodde sammen med foreldre, en eldre søster og bror.

Stadig flere barn henvises til psykologisk utredning for mistanke om AD/HD . Den største diagnosegruppen innenfor psykisk helsevern for barn og unge i Norge er diagnoseblokken F90–98 Adferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser, og i 2009 fikk 62 prosent av barna som havnet i denne gruppen diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse, AD/HD (Helsedirektoratet, 2010). Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge (Helsedirektoratet, 2008) vektlegger kvalitetssikring og evidensbasert behandling – «rett tjeneste til rett bruker, til rett tid» (side 64), og sier at nasjonale veiledere og retningslinjer bør legges til grunn for utredning og behandling. Veileder for behandling av AD/HD (Sosial- og Helsedirektoratet, 2005) skriver at behandlingens hovedmål er å redusere symptomer, bedre funksjon i hverdagen og hindre eller begrense utvikling av tilleggsvansker. Tiltakene som anbefales, er behandling ved hjelp av legemidler, tilrettelegging i hjem og skole eller barnehage og eventuelt behandling av komorbide tilstander. AD/HD anses som en nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse, og behandlingen er rettet mot symptomreduksjon, men i veilederen presiseres det at mange ulike årsaker kan føre til de samme symptomene, og at god differensialdiagnostikk er viktig for å sikre adekvat behandling.

Barn som har vansker med emosjonell differensiering og regulering, kan fremstå som urolige, ukonsentrerte og hyperaktive (Perry, 1997). De kan ha store svingninger i affekt og være svært fysiologisk reaktive (Sroufe, 1995). Samlet oppmerksomhet utover oppmerksomhet på egen indre aktivering blir vanskelig (Jacobsen, 2010). Mangelfull emosjonell utvikling, eller skjevutvikling, kan dermed bidra til at barnet tilfredsstiller en AD/HD-diagnose, som baserer seg på atferdsmål.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Publisert i ADHD, Barn og ungdom, Diagnostikk og utredning, Kropp og sinn, Nytt nummer, Psykisk helsearbeid | Legg igjen en kommentar »

Screening for barseldepresjon? Ikke uten videre (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Skrevet av Redaktøren den 10. mars 2014

Det er godt dokumentert at tiden etter en fødsel er en risikoperiode for kvinners psykiske helse. Ill.foto: monkeybusinessimages, iStockphoto

BAKGRUNN Screening for barseldepresjon ved hjelp av Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS) i kombinasjon med støttesamtaler med helsesøster (Edinburgh-metoden) er innført ved mange helsestasjoner i Norge. Vi oppsummerer her kunnskapen om hvordan man bør håndtere barseldepresjon, med spesiell vekt på nytten av screening.

KUNNSKAPSGRUNNLAG Det ble gjennomført et litteratursøk i PubMed, PsychInfo og Cochrane. Nasjonale og internasjonale retningslinjer samt relaterte rapporter ble lastet ned fra de respektive helsemyndigheters nettsider.

RESULTATER Depressive symptomer forekommer hos 10 – 15  % av alle nybakte mødre. I flere internasjonale studier er det vist positiv effekt av Edinburgh-metoden, og screening for barseldepresjon blir anbefalt i flere land. I Norge er det foreløpig ikke gjort studier der man har vurdert effekt og ressursbruk. EPDS-skalaen er validert i en rekke land. I en norsk valideringsstudie sammenliknet man ulike terskelverdier for EPDS-skår med DSM-IV-kriterier for «major depression». Sumskåren på EPDS-skalaen varierer fra 0 til 30. En terskelverdi på 10 ga en sensitivitet på 100  % og en spesifisitet på 87  %, noe som medførte mange falskt positive. Høyere terskelverdi ga betydelig lavere sensitivitet (67  %). To EPDS-målinger samt intervju er blitt anbefalt, men er foreløpig utilstrekkelig utprøvd.

FORTOLKNING Screening for barseldepresjon kan være et hensiktsmessig tiltak. Det trengs imidlertid mer kunnskap om effekt av Edinburgh-metoden og andre oppfølgingsmodeller i Norge samt enighet om grensen for positiv test.

Les mer her: Screening for barseldepresjon – en kunnskapsoppsummering

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Publisert i Depresjon og mani, Diagnostikk og utredning, Nytt nummer | Legg igjen en kommentar »

Bokanmeldelse: Velskrevet om nevropsykologiske tester (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Skrevet av Redaktøren den 10. mars 2014

Lee Ashendorf, Rod Swenson, David Libon (red.):
The Boston process approach to neuropsychological assessment
A practitioner’s guide

Av M S Korsnes

Dette er en bok for klinikere med søkelys på kognitive tiltak, spesielt nevropsykologer og kliniske psykologer som ønsker å få mer ut av de testene de allerede benytter. Den er også egnet for nevrologer, psykiatere, språkterapeuter eller ergoterapeuter som er interessert i mulighetene som ligger i kognitive utredninger.

Formatet gjør at boken enten kan leses fra perm til perm som et læringsverk, eller som en klinisk referanseguide når man skal tolke en enkelt pasients resultater, da den gir nye verktøy for profiltolking. Boken er forskningsoppdatert og lett å bruke med en god innholdsfortegnelse og kryssreferanser.

Forfatterne beskriver en bestemt tilnærming til nevropsykologiske vurderinger som ble fremmet av Edith Kaplan. I motsetning til tradisjonelle modeller for vurdering, hvor man fokuserer på hvordan en person skårer på en vurderingsoppgave, konsentrerer Kaplans modell seg mer om prosessen en person utfører for å fullføre en vurderingsoppgave, og hva vi kan lære ved analyse av feilmønstre. Mange av de teknikkene psykologistudenter lærer for å vurdere prosessen innen områdene klinisk psykologi og skolepsykologi, har sine røtter fra Kaplans modell. Modellen har en lang historie, men dette er første gang de teoretiske og empiriske delene av modellen er blitt samlet på en lett tilgjengelig og pedagogisk måte.

I den første delen beskriver forfatterne hvordan Kaplan videreutviklet metoder benyttet av Harold Goodglass, Nelson Butters, Laird Cermak, Norman Geschwind med flere. Disse kapitlene er skrevet av Edith Kaplans studenter og kolleger, for å sikre at boken er tro mot hennes metoder. Flere mindre kjente tester, som enten ble utviklet av Kaplan eller basert på hennes arbeid, er inkludert.

Den andre delen inneholder en veiledning for bruk av The Boston process approach til noen av de mest benyttede nevropsykologiske testene, slik som Wechsler intelligence scales, Trail making test, California verbal learning test og Boston naming test. Her gis empiriske bevis for testadministrasjon og tolking. Det gis også eksempler på utføringsmønstre for pasienter med forskjellige diagnoser, som kan være nyttig for klinikere.

I den siste delen er det forskjellige perspektiver på gjennomføringen av The Boston process approach i ulike kliniske situasjoner og i forbindelse med forskning i varierte populasjoner.

Les hele anmeldelsen her

Publisert i Diagnostikk og utredning, Nytt nummer, Skåringsverktøy | Legg igjen en kommentar »

Ny bevissthetsskala ved delirium (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Skrevet av Redaktøren den 3. mars 2014

Delirium utløses vanligvis av en akutt kroppslig sykdom. Ill.foto: fstop123, iStockphoto

Et nytt verktøy for vurdering av bevissthetsnivå kan bedre diagnostikken av pasienter med delirium. Vi har oversatt Observational Scale of Level of Arousal (OSLA) til norsk og vil ta den i bruk i klinisk praksis og forskning.

Delirium, «akutt forvirring», er en hyppig forekommende tilstand ved akutt somatisk sykdom, særlig hos eldre pasienter. Tilstanden er forbundet med dårlig prognose og økt belastning for pasient, pårørende og helsetjenesten. Delirium kjennetegnes av akutt endring i bevissthetsnivå, oppmerksomhet og kognisjon, gjerne ledsaget av persepsjonsforstyrrelser og endret søvn/våkenhetsrytme. Tilstanden har en tendens til svingende forløp, skal ikke kunne forklares av en allerede kjent kognitiv lidelse (f.eks. demens) og skal være en direkte fysiologisk konsekvens av en annen medisinsk tilstand. Delirium passerer ofte udiagnostisert hvis man baserer seg på subjektiv diagnostikk, klinisk intuisjon samt legers og sykepleieres individuelle erfaring. Særlig den hypoaktive varianten, med nedsatt psykomotorisk tempo, initiativløshet og somnolens, forveksles ofte med depresjon eller demens. Det mest brukte diagnostiske hjelpemidlet er Confusion Assessment Method (CAM). Imidlertid har det de siste årene kommet flere verktøy for diagnostikk og vurdering av pasienter med delirium.

Observasjonsskala for bevissthetsnivå

Observational Scale of Level of Arousal (OSLA) er en ny, kort skala for måling av bevissthetsnivået til pasienter med delirium. Den er utarbeidet av geriatere ved Universitetet i Edinburgh og er ment å supplere andre tilgjengelige bevissthetsskalaer, som for eksempel Glasgow Coma Scale (GCS) eller Richmond Agitation-Sedation Scale (RASS). Disse fanger i mindre grad opp variasjonen og endringene man ser ved delirum.

Man fyller ut OSLA-skjemaet etter at man har sett til pasienten, og selve utfyllingen er rask å utføre (ca. ett minutt). Vurderingen baserer seg på observasjoner av pasienten og krever ikke at pasienten kan respondere verbalt. Skalaen dekker fire kliniske områder: Åpning av øynene, blikkontakt, kroppsstilling og bevegelse. Høyere poengsum indikerer et unormalt bevissthetsnivå. Total poengsum (0 – 15) beregnes ved å legge sammen poengene fra hver kategori.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Publisert i Alderspsykiatri, Diagnostikk og utredning, Nytt nummer, Skåringsverktøy | Legg igjen en kommentar »

Hvordan stilles CFS/ME-diagnosen best? (Kunnskapssenteret)

Skrevet av Redaktøren den 24. februar 2014

Kronisk utmattelsessyndrom kan være invalidiserende. Ill.foto: mediaphotos, iStockphoto

Det finnes ingen laboratorietest for å stille diagnose for kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME). Leger må derfor bruke andre typer diagnostiske kriterier for å identifisere denne gruppen pasienter.

Canada-kriteriene og ICC

I Norge har det vært sterke synspunkter på hvilke diagnostiske kriteriesett som bør brukes for å identifisere pasienter med kronisk utmattelsessyndrom og hvilke som er ubrukelige. Det har vært hevdet at de såkalte Canada-kriteriene og et nytt internasjonalt diagnostisk kriteriesett (ICC), kan brukes til å skille pasienter med myalgisk encefalopati (ME) og nevroimmunologisk lidelse, fra pasienter med kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME).

Ingen vitenskapelige holdepunkter

- Vi fant ikke holdepunkter for at noen av de diagnostiske kriteriesettene som finnes klarer å skille ut pasienter med nevroimmunologisk årsak til utmattelse, sier forsker Kjetil G. Brurberg, Kunnskapssenteret, som har bidratt i en systematisk oversikt som publiseres i BMJ Open denne uken.

I arbeidet med oversikten har forfatterne gjennomgått all relevant forskning for å identifisere samtlige diagnostiske kriteriesett som har vært utviklet for CFS/ME, til sammen 20 ulike kriteriesett. De har også søkt etter studier som har sammenlignet egenskapene til de ulike kriteriesettene.

- Vi fant kun én studie der forskjellene mellom ulike kriteriesett ble sammenlignet på en vitenskapelig robust og forsvarlig måte, sier Brurberg.

Forskerne fant ingen studier som undersøkte om noen kriteriesett, i større grad enn andre, sikrer at ulike leger ender opp med samme diagnose når de undersøker samme pasient. De fant heller ikke studier som undersøkte hvordan de ulike kriteriesettene lar seg implementere i klinisk praksis.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Publisert i Diagnostikk og utredning, Kropp og sinn, Nytt nummer | Legg igjen en kommentar »

Slik blir du bedre til å snakke med barn og ungdom

Skrevet av Runar Eggen den 10. februar 2014

Nettstedet Snakkomrus viser i praksis hvordan man kan gjennomføre vanskelige samtaler.

Det er vanskelig for barn å fortelle om vonde ting til fremmede. Men med enkle teknikker kan helsepersonell både komme igang med samtalen og gjennomføre den.

Videoene og e-læringskurset nedenfor kan hjelpe deg med å lære teknikkene. Ofte handler det om å bryte isen og vise at du lytter. Like viktig er det å opprette og beholde tillit.

Snakk med meg! er en veileder og film om det å snakke med barn. Veilederen er spesielt laget for ansatte i barnevernet, men både veilederen og filmen egner seg for alle som skal snakke med barn i jobben sin. Filmen lastes ned før den spilles av.

Barn som pårørende er et e-læringsprogram som handler om barn som pårørende. En vennlig fortellerstemme beretter om Line som har en mor med psykiske problemer.

Snakk om rus er et nettsted der helsepersonell kan lære hvordan de kan snakke med ungdom og voksne om rusproblemer. Filmene har ekspertkommentarer til viktige punkter i samtalene.

Aktuelle lenker:

Psykisk helse hos barn og unge på Helsebiblioteket

Publisert i Barn og ungdom, Diagnostikk og utredning, Pasientinformasjon, Retningslinjer, Rus og avhengighet | Legg igjen en kommentar »

Bokanmeldelse: Om problemene i psykiatrisk diagnostikk (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Skrevet av Redaktøren den 10. februar 2014

Joel Paris:
The intelligent clinician’s guide to the DSM-5

Av A Høye

Utgivelsen av den amerikanske diagnosemanualen DSM-V i mai i år har ført til mye diskusjon, ikke bare i psykiatriske fagmiljøer. I denne boken gir Joel Paris en god innføring i problemene knyttet til psykiatrisk diagnostikk generelt, og DSM-V spesielt.

Paris, professor i psykiatri i Montreal med mangeårig erfaring fra klinisk arbeid og forskning, er en nestor i faget. Han er også sjefredaktør for The Canadian Journal of Psychiatry.

I Europa brukes ICD-10, men selv om søkelyset er rettet mot DSM-V, er teksten i høyeste grad interessant også for europeiske lesere. Diagnosekategoriene kan ha noe ulik utforming, men argumentasjonen er relevant for begge systemene.

Boken er inndelt i tre hoveddeler. I den første delen tar forfatteren for seg historiske fakta rundt psykiatrisk diagnostikk og definisjon av sykdom, validitet, reliabilitet og klinisk nytte. Han gir interessante innblikk i prosessen rundt utvikling av DSM-V og understreker at DSM-V ikke representerer noen egentlig forskjell fra DSM-IV. Det er bare tatt noen skritt videre når det gjelder å gjøre avgrensningen mellom normalitet og sykdom enda mer utydelig. Dette er Paris’ viktigste poeng: Grensene utviskes, noe som fører til sykeliggjøring og overbehandling. Dette understrekes i den andre delen, der han beskriver diagnosegrupper nærmere. Den tredje og siste delen er en oppsummering.

Teksten fremstår som et velskrevet og velbegrunnet debattinnlegg. Forfatteren skriver underholdende og engasjert, selv om han gjentar hovedpoengene litt for ofte. Enkelte er sikkert uenige i argumentene når det gjelder for eksempel skepsis til tidlig diagnostikk av psykoser, inflasjon i bruk av diagnosen bipolar lidelse eller mangelfull og dårlig fundert avgrensning av depresjon, angst eller AD/HD, men argumentasjonen er overbevisende og basert på omfattende kunnskap fra ulike forskningsfelt. Forfatterens kritikk mot DSM-V (og ICD-10) er grunnleggende. På tross av dette mener han at en ufullstendig klassifisering er bedre enn ingenting. Hovedbudskapet er at både klinikere og forskere må vise stor grad av ydmykhet og pragmatisme når det gjelder diagnoser, stole på eget klinisk skjønn og være skeptiske til etablerte sannheter.

Boken er nok mest egnet for klinikere og forskere med over middels interesse for temaet, og mindre som håndbok for ferske klinikere. Likevel kan det være mye interessant og nyttig å hente, både i introduksjonskapitlet og i beskrivelsen av de ulike diagnosegruppene.

Les hele anmeldelsen her

Publisert i Diagnostikk og utredning, Nytt nummer | Legg igjen en kommentar »

 
%d bloggers like this: