To retningslinjer for DPSer du bør kjenne til

Retningslinjene for barn og unge sier noe om akseptabel ventetid . Ill.foto: jsmith, iStockphoto

Helsebiblioteket har samlet gjeldende retningslinjer for opprettelse og drift av distriktspsykiatriske sentre.

Helsebiblioteket prioriterer å gi enkel tilgang til sentrale retningslinjer innenfor psykisk helse. Her er de viktigste retningslinjene for DPS:

DPS – med blikket vendt mot kommunene og spesialiserte sykehusfunksjoner i ryggen

Du er kommet til rett sted – Ambulante akuttjenester ved DPS

Mange steder er BUP og DPS samlokalisert. I arbeid med å lage gode rutiner for samhandling kan følgende veileder være til nytte:

Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge

Du finner også lenker til engelskspråklige retningslinjer på Helsebibliotekets psykisk helsesider. Fram til nylig har retningslinjer gjerne vært publisert som store pdf-filer der det har vært vanskelig å finne den nøvendige  informasjonen. Helsebiblioteket arbeider sammen med Helsedirektoratet for at retningslinjene skal bli bedre egnet for publisering på nett.

Aktuelle lenker:

• Retningslinjer distriktspsykiatriske sentre
• Alle retningslinjer psykisk helse
• Somatiske retningslinjer

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Pasientbrosjyrer om demens og delir – klare til å skrives ut

Informasjon til pasient og omsorgsperson er viktig. Ill.foto: lisafx, istockphoto

Helsebiblioteket har oversatt og tilpasset en pasientbrosjyre fra oppslagsverket BMJ Best Practice for demens.

BMJ Best Practice er i stor grad kunnskapsbasert, det vil si at konklusjonene bygger på den best tilgjengelige forskningen. Oversettelsen ble gjort i regi av Helsebiblioteket, og alle oversettelsene ble kvalitetssjekket av fagspesialister.

Alzheimers og andre typer demens (oversatt fra BMJ Best Practice)

Eldre mennesker er spesielt utsatt for akutt forvirring etter operasjoner, som følge av medisinering, eller etter infeksjoner. Dette blir også kalt akutt delir eller konfusjon. Delir er ikke noen egen sykdom, men et symptom på annen akutt sykdom. Sykehuset Innlandet har skrevet en pasientbrosjyre om delir.

Ofte vil det være behov for brosjyrer om en sykdom på andre språk enn norsk. En god kilde for dette kan være amerikanske MedlinePlus som utgis av National Library of Medicine. Nettstedet Mighealth.net har generelle brosjyrer om eldres problemer. Mighealth.net har også en oversikt over oversatt pasientinformasjon om en rekke forskjellige lidelser.

Pasienter og pårørende som har spørsmål, kan ringe Demenslinjen 81533032.

Eldre kan være utsatt for overgrep. Det finnes en egen kontakttelefon for dette: 800 30 196. For pårørende kan det være mye nyttig informasjon å hente fra retningslinjer.

Aktuelle lenker:

Helsebibliotekets sider for pasientinformasjon

Pasientbrosjyre om delir hos Sykehuset Innlandet

Brosjyrer om eldre innvandreres problemer

Brosjyrer om demens på norsk, engelsk, urdu og arabisk

Mighealths liste over oversatte brosjyrer

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Halverte fødselsdepresjon hos kommende tenåringsmødre (Utvalgt forskning)

REACH for gravide tenåringer: Avspenning, oppmuntring, verdsetting, kommunikasjon og hjelpsomhet. Ill.foto: elemi, iStockphoto

Fem terapi-samlinger i løpet av svangerskapet kan ha stor forebyggende effekt mot fødseldepresjon hos tenåringsmødre, viser en ny, amerikansk studie.

Symptomer på fødselsdepresjon kan være hyppig gråt, tristhet, irritabilitet, angst, sosial tilbaketrekking, endringer i søvnmønster og appetitt, manglende interesse for spebarnet, og frykt for å være alene med barnet. Fødselsdepresjon kan være en ekstra belastning for tenåringsmødre i en allerede utfordrende periode i livet.

Hensikten med en ny studie var å undersøke om et nytt tiltak basert på interpersonlig terapi reduserte risikoen for fødselsdepresjon hos førstegangsmødre under 17 år. Det nye tiltaket heter REACH (Relaxation, Encouragement, Appreciation, Communication, og Helpfulness), og er særlig rettet mot tenåringer.

Forskerne gjennomførte en randomisert, kontrollert studie med 106 deltakere. Over halvparten av deltakerne var latino-amerikanere, mens den andre halvparten var henholdsvis afro-amerikanere og hvite amerikanere.

54 jenter deltok i REACH-programmet, og 52 i kontrollprogrammet, et ordinært undervisningsprogram. Begge grupper deltok i fem samlinger som fant sted i løpet av graviditeten. Oppfølging ble gjort ved seks uker, tre måneder og seks måneder etter fødsel.

Ved seks måneders oppfølging var det halvparten så mange av deltakerne i tiltaksgruppen, 12,5 prosent, som hadde utviklet depresjon etter fødselen, sammenlignet med kontrollgruppen, der 25 prosent var rammet av depresjon etter fødselen.

- Tiltaket REACH, gjennomført under graviditeten, kan redusere postpartum-depresjon hos førstegangsfødende tenåringer, konkluderer forskerne.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Trygt å avvenne pasienter med demens fra antipsykotika (Cochrane)

Både biologiske, psykososiale og miljømessige forhold har betydning for utviklingen av nevropsykiatriske symptomer. Ill.foto: bbbrrn, iStockphoto

Mange eldre med demens og nevropsykiatriske symptomer kan slutte med antipsykotika uten at det forverrer sypmtomene. Det antyder en ny, systematisk oversikt fra Cochrane-samarbeidet.

Personer med demens kan oppleve angst, depresjon, hallusinasjoner, aggresjon, avvikende motorisk atferd, apati eller endringer i appetitt og søvnmønster. Disse symptomene går samlet under betegnelsen nevropsykiatriske symptomer ved demens (NPS). Kognitiv svikt og nevropsykiatriske symptomer er ofte en byrde for både pasienten, pårørende og pleiepersonell, og kan føre til økt bruk av medikamenter. Antipsykotika brukes ofte ved NPS, til tross for at forskere er skeptiske til bruk av antipsykotiske medikamenter for disse pasientene. Èn av de mange uønskede bivirkningene ved langtidsbruk er økt dødelighet.

Forfatterne bak den nye oversikten viser til at helsepersonell og pårørende ofte nøler med å trappe ned antipsykotika-behandling for personen som er rammet av demens, av frykt for at de nevropsykiatriske symptomene blir verre hos vedkommende. Cochrane-oversikten som ble publisert i mars i år, er den første i sitt slag til å samle og analysere tilgjengelig kunnskap om tiltak rettet mot nedtrapping av antipsykotika hos eldre med demens.

Forfatterne inkluderte ni studier der behandling med antipsykotika ble avsluttet, enten brått eller gradvis. I alt 606 personer med demens og NPS deltok.

Noen av funnene i oversikten var:

• I åtte av de ni studiene var det ingen signifikant forskjell i atferd og nevropsykiatriske symptomer mellom de av deltakerne som trappet ned og sluttet med antipsykotika, og deltakerne som fortsatte med medikamentene.

• To studier fant at personer med agitasjon eller psykose som tidligere hadde hatt nytte av antipsykotika, hadde økt risiko for tilbakefall eller fikk raskere tilbakefall etter at de sluttet med medikamentene.

• To studier antydet at personer med svært alvorlig NPS ville hatt nytte av å fortsette med antipsykotika, og at avvenning ikke bør anbefales for disse pasientene.

- Funnene våre antyder at mange eldre med demens og NPS trygt kan avvennes fra antipsykotika uten at de nevropsykiatriske symptomene forverres. Hos pasienter med særlig alvorlige symptomer, kan det være at avvenning ikke er tilrådelig, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Systematisk tilbakemelding i psykoterapi – evaluering og forskning i en travel klinisk hverdag (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Mye kan oppnås i psykoterapi i løpet av kort tid, viser et nytt prosjekt gjennomført ved et distrikspsykiatrisk senter. Ill.foto: ClarkandCompany, iStockphoto

Bruk av regelmessige tilbakemeldinger styrker pasientenes utbytte av psykoterapi. Men hvordan kan travle klinikere gå frem for å innføre systematisk evaluering i sin egen praksis?

Det blir stadig viktigere også lokalt å kunne dokumentere nytteverdien av psykoterapi og innhente brukernes synspunkter på samarbeidet. Vi vil beskrive et prosjekt med strukturert korttidsterapi i et distriktspsykiatrisk senter der pasientene har høy problembyrde og langvarige og sammensatte vansker. To kasuseksempler illustrerer fremgangsmåten, der vi også har intervjuet pasientene om deres erfaringer underveis. Vi kontaktet dessuten samtlige involverte pasienter 18 måneder etter avslutning, og spurte om deres tanker om behandlingstilbudet de fikk. Avslutningsvis vil vi gi noen råd om hvordan terapeuter kan benytte forskningsstrategier for å evaluere behandlingstilbudet.

Tydelige rammer for psykoterapi

Sentrale funn i psykoterapiforskningen dannet utgangspunktet for vårt prosjekt. I korte trekk konkluderer denne forskning slik: Regelmessige tilbakemeldinger på endring i psykiske plager og funksjonsnivå, og på pasientens opplevelse av den terapeutiske alliansen, styrker det terapeutiske samarbeidet og bidrar til virksom behandling (Lambert, 2010). Det motvirker også frafall, noe som ellers forekommer urovekkende ofte i psykoterapi (Barrett, Chua, Crits-Cristoph, Gibbons & Thomson, 2008). Andre tiltak som styrker effekten av terapi og motvirker frafall, er skriftlig informasjon om hva psykoterapi er og hvilken rolle pasienten spiller i psykoterapi, samt at tydelige tidsrammer forhandles frem tidlig (Chaffe, 2008). Enighet om mål øker pasientens engasjement og forpliktelse, og bedrer den terapeutiske alliansen og effekten av psykoterapien (Tryon & Winograd, 2002).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Kan psykopati behandles? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Individer med psykopatiske trekk er tradisjonelt sett på som ikke mottakelige for behandling. Ill.foto: Rockard, iStockphoto

Er psykologen psykopatens nyttige idiot, og terapisituasjonen hans lekegrind? Det er lite trolig at alle med psykopatidiagnose vil ha utbytte av behandling, men det er forhastet å avvise at behandling kan ha positiv effekt for mange.

Samfunnet har over tid og kulturer vært oppmerksom på den spesielle sammensetningen av personlighetstrekk som inngår i det vi i dag kaller psykopati (Cooke, Michie & Hart, 2006). Begrepet utspringer fra tyske psychopatisch, som igjen stammer fra greske psykhe- i betydningen sinn, og -pathos i betydningen lidende (Harper, D., 2001– 2012). Som klinisk begrep har psykopati røtter tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, da Pinel og Pritchard beskrev mental forstyrrelse hos individer med intakt resonneringsevne (Cooke et al., 2006). Dagens kliniske begrep tuftes imidlertid på den lidelse psykopatens kulde og hensynsløshet påfører andre framfor selvopplevde vansker hos psykopaten (Cleckley, 1976).

Det er faglig enighet om at psykopati kjennetegnes ved en narsissistisk og svikefull mellommenneskelig stil, manglende anger og medfølelse, samt impulsstyrt og lite planlagt atferd (Hare & Neumann, 2008). Studier har vist at om lag 1 % av befolkningen passer en slik beskrivelse (Coid, Yang, Ullrich, Roberts & Hare, 2009), og som fagperson møter man oftest de som er dømt for alvorlig kriminalitet. Da de fleste studier tar for seg innsatte psykopater, vil disse stå i sentrum også her. Denne artikkelen diskuterer hva vi, per dags dato, vet om muligheten for å behandle psykopati.

Psykopati anses å uttrykke en underliggende stabil og lite modifiserbar forstyrrelse (Cleckley, 1976; Hare, 1991; Harris & Rice, 2006; Kernberg, 1998; Reid & Gacono, 2000). Internasjonale studier har vist større tilbakefall til kriminelle handlinger hos «behandlede» psykopater enn hos personer i en sammenlignbar kontrollgruppe (Hare, Clark, Grann & Thornton, 2000; Rice, Harris & Cormier, 1992). En sterk behandlingspessimisme har preget litteraturen og underminert klinkeres søken etter effektive intervensjoner. Psykopater blir i enkelte land idømt dødsstraff ut fra en argumentasjon om at de ikke kan gjennomgå en moralsk reformasjon (Edens, Colwell, Desforges & Fernandez, 2005).

Les mer her: Kan psykopati behandles?

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Unge sliter med kroniske søvnvansker (Folkehelseinstituttet)

Ungdom sover mindre enn det som er anbefalt på hverdager. Ill.foto: DOConnell, iStockphoto.

Mange ungdommer har kroniske søvnvansker, og det gjelder flere jenter enn gutter, viser ny forskning. – Dette er bekymringsfullt for vi vet at det kan påvirke skoleprestasjoner og psykisk helse, sier Børge Sivertsen ved Folkehelseinstituttet.

Mellom 14 og 24 prosent av ungdommene i den aktuelle studien hadde kroniske søvnvansker (insomni), avhengig av hvor strenge diagnosedefinisjoner som ble brukt.

Å ha insomni betyr å ha innsovningsvansker av lengre varighet, flere dager i uken og oppleve trøtthet dagen etter.

Funn fra studien

Studien viser at:

• Unge mellom 16 og 19 år har et gjennomsnittlig søvnunderskudd på to timer på hverdager.

• Det er store forskjeller i ungdommenes søvnvaner på helg og hverdager. De fleste forskyver leggetidspunkt og sover to timer lenger i helgen sammenlignet med ukedager.

• Ungdom har lang innsovningstid. De fleste bruker mer enn en halvtime og mange over en time.

• Mens jentene sliter mer med søvnløshet, utmerker guttene seg med kortere søvntid enn jentene.

• Mellom 14 og 24 prosent av ungdommene i studien hadde insomni.

Studien er et samarbeidsprosjekt mellom Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Vest), Universitetet i Bergen og Folkehelseinstituttet. Dataene utgår fra en stor undersøkelse av alle ungdommer i alderen 16-18 år i Hordaland, i regi av RKBU.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Angst forekommer oftere hos barn med ADHD (Folkehelseinstituttet)

Barn og unge med ADHD har ofte tilleggsvansker. Ill.foto: madisonwi, iStockphoto

En tredel av førskolebarn med ADHD viser symptomer på angst. Sårbarheten for angst begynner allerede i 3-års alderen, viser en ny studie fra Folkehelseinstituttet.

I denne studien undersøkte forskere om barn i 3-års alderen med mye symptomer på ADHD også har økt forekomst av symptomer på angst. Dette er tidligere ikke undersøkt blant så unge barn. Forskerne sammenlignet en gruppe barn med symptomer på ADHD, en gruppe med angstsymptomer uten ADHD, og en kontrollgruppe med tilfeldig utvalgte barn som ikke viste symptomer på verken angst eller ADHD.

Resultatene viste at signifikant flere av barna i ADHD-gruppen (33 %) hadde samtidig symptomer på angst, sammenlignet med kontrollgruppen (16 %). Symptomer på ADHD og på angst var uavhengige av hverandre, men funnene indikerer økt risiko for sameksisterende angstproblemer blant barn med mye ADHD-symptomer.

Ulike typer angst

Det finnes ulike typer angst som kan forekomme i førskolebarn (spesifikke fobier, sosial fobi, generalisert angstlidelse og separasjonsangst). Forskerne undersøkte om angstsymptomene var forskjellig hos barn med og uten ADHD-symptomer. De fant flest tilfeller av spesifikk fobi i begge gruppene, mens symptomer på separasjonsangst (angst for atskillelse fra en omsorgsperson) forekom nesten utelukkende i ADHD-gruppen.

Les mer her: Angst forekommer oftere hos barn med ADHD

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Bokanmeldelse: Helsehjelp til personer med rusproblemer (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Stian Biong & Siri Ytrehus (red.):
Helsehjelp til personer med rusproblemer

Av J S Ekgren

Hverdagen for mange tusen unge pasienter: Neste injeksjon med urent stoff kan medføre alvorlig skade eller død. Overdosedødsfall er tredje hyppigste dødsårsak i aldersgruppen 15 – 44 år, etter suicid og kreft. Manglende akuttbehandling, diskriminering og systematisk feilbehandling i helsevesenet ligger til grunn.

I denne boken ønsker de 14 forfatterne å bedre helsehjelpen til utsatte og ressurskrevende pasienter som lider under skadelig bruk av psykoaktive stoffer som alkohol, opioider og benzodiazepiner.

En kritisk svakhet dominerer: Boken tilslører legens rolle og mangler en tydelig behandlingskjede og klare medisinske tiltak, med fare for at mange leger, sykepleiere og sosionomer fortsetter å trivialisere livstruende tilstander. De gode intensjonene bør derfor suppleres med nettressurser eller en e-bok-utgave som presenterer en sammenhengende medisinsk behandlingskjede, særlig med konkret prosedyre for akutt substitusjonsbehandling som overdoseprofylakse.

Det overrasker meg at professor Bramness anbefaler bråseponering av opioider, såkalt «cold turkey», i stedet for en human og symptomstyrt nedtrapping med opioider. Man unnlater dertil å nevne at tvungen nedtrapping av opioider, såkalt avrusning/avgiftning, har så høy dødelighet at det ikke er medisinsk behandling per se.

Nedtrapping av benzodiazepiner og hypnotika kan være en utfordring for pasient og allmennlege, men er spartansk omtalt. Jeg savner konkrete strategier for å sikre behandling til pasienter som avviser at de har problematisk bruk av alkohol eller beroligende. Til gjengjeld anbefaler Bramness forbilledlig professor Heather Ashtons nettbok med prosedyrer for nedtrapping av benzodiazepiner.

Les hele anmeldelsen her

Bokanmeldelse: Psykoanalyse og politikk (Tidsskrift for Den norske legeforening)

J. Damousi & M. B. Plotkin (red.):
Psychoanalysis and politics.
Histories of psychoanalysis under conditions of restricted political freedom.

Av E Kringlen

Joy Damousi, australsk historiker og filosof, og Mariano Ben Plotkin, argentinsk samfunnsforsker, er redaktører. De har satt seg fore å undersøke psykoanalysens utvikling under autoritære politiske forhold.

Det grunnleggende spørsmålet er: Under hvilke politiske forhold kan psykoanalysen eksistere og eventuelt blomstre? Mange ville trodd at psykoanalysen ikke kunne leve i autoritære samfunn.

Den skjebnen psykoanalysen fikk mellom de to verdenskrigene i forskjellige land med autoritært styre, synes å bekrefte et slikt syn. Psykoanalysen var bannlyst i Stalin-Russland, den vokste aldri frem i Fascist-Italia, og det psykoanalytiske samfunnet i Tyskland gikk i oppløsning under naziveldet. På den annen side blomstret psykoanalysen opp i det demokratiske Amerika og fikk et visst fotfeste i England og Frankrike på 1930- og 40-tallet.

Men bildet er nok mer komplisert. Går vi til Latin-Amerika, ser vi at psykoanalysen ikke ble forfulgt verken av de autoritære populistregimene fra 1930- og 40-årene eller av de autoritære militærdiktaturene på 1960- og 70-tallet.

I Ungarn sto psykoanalysen relativt sterkt før siste verdenskrig med lederfigurer som Sandor Ferenczi, men verken admiral Horthy, med sitt halvfascistiske styre, eller tyskerne direkte motarbeidet psykoanalysen her. I Spania fikk psykoanalytikerne praktisere under Franco-regimet og anledning til å delta i offisielle psykiatriske møter. De beholdt til og med sine universitetsstillinger i Barcelona. Når psykoanalysen fikk leve i Spania under Franco, var det nok fordi ledende psykoanalytikere var forsiktige og holdt en lav politisk profil. Det samme skjedde i Italia under den italienske fascismen. Populær ble psykoanalysen i Spania først da demokratiet gjenoppsto i 1970- årene, ikke minst under påvirkning av utvandrede argentinere.

I Argentina og Brasil har psykoanalysen dominert ikke bare psykiatrien, men det alminnelige kulturelle klimaet helt frem til i dag. I løpet av de siste 50 årene har Argentina vært hovedsete for det kanskje største psykoanalytiske samfunnet i verden. Antall praktiserende terapeuter i Argentina har vokst voldsomt de senere årene, til om lag 200 terapeuter per 100 000 innbyggere, altså én per 500 innbyggere.

Les hele anmeldelsen her