Halverte fødselsdepresjon hos kommende tenåringsmødre (Utvalgt forskning)

REACH for gravide tenåringer: Avspenning, oppmuntring, verdsetting, kommunikasjon og hjelpsomhet. Ill.foto: elemi, iStockphoto

Fem terapi-samlinger i løpet av svangerskapet kan ha stor forebyggende effekt mot fødseldepresjon hos tenåringsmødre, viser en ny, amerikansk studie.

Symptomer på fødselsdepresjon kan være hyppig gråt, tristhet, irritabilitet, angst, sosial tilbaketrekking, endringer i søvnmønster og appetitt, manglende interesse for spebarnet, og frykt for å være alene med barnet. Fødselsdepresjon kan være en ekstra belastning for tenåringsmødre i en allerede utfordrende periode i livet.

Hensikten med en ny studie var å undersøke om et nytt tiltak basert på interpersonlig terapi reduserte risikoen for fødselsdepresjon hos førstegangsmødre under 17 år. Det nye tiltaket heter REACH (Relaxation, Encouragement, Appreciation, Communication, og Helpfulness), og er særlig rettet mot tenåringer.

Forskerne gjennomførte en randomisert, kontrollert studie med 106 deltakere. Over halvparten av deltakerne var latino-amerikanere, mens den andre halvparten var henholdsvis afro-amerikanere og hvite amerikanere.

54 jenter deltok i REACH-programmet, og 52 i kontrollprogrammet, et ordinært undervisningsprogram. Begge grupper deltok i fem samlinger som fant sted i løpet av graviditeten. Oppfølging ble gjort ved seks uker, tre måneder og seks måneder etter fødsel.

Ved seks måneders oppfølging var det halvparten så mange av deltakerne i tiltaksgruppen, 12,5 prosent, som hadde utviklet depresjon etter fødselen, sammenlignet med kontrollgruppen, der 25 prosent var rammet av depresjon etter fødselen.

- Tiltaket REACH, gjennomført under graviditeten, kan redusere postpartum-depresjon hos førstegangsfødende tenåringer, konkluderer forskerne.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Trygt å avvenne pasienter med demens fra antipsykotika (Cochrane)

Både biologiske, psykososiale og miljømessige forhold har betydning for utviklingen av nevropsykiatriske symptomer. Ill.foto: bbbrrn, iStockphoto

Mange eldre med demens og nevropsykiatriske symptomer kan slutte med antipsykotika uten at det forverrer sypmtomene. Det antyder en ny, systematisk oversikt fra Cochrane-samarbeidet.

Personer med demens kan oppleve angst, depresjon, hallusinasjoner, aggresjon, avvikende motorisk atferd, apati eller endringer i appetitt og søvnmønster. Disse symptomene går samlet under betegnelsen nevropsykiatriske symptomer ved demens (NPS). Kognitiv svikt og nevropsykiatriske symptomer er ofte en byrde for både pasienten, pårørende og pleiepersonell, og kan føre til økt bruk av medikamenter. Antipsykotika brukes ofte ved NPS, til tross for at forskere er skeptiske til bruk av antipsykotiske medikamenter for disse pasientene. Èn av de mange uønskede bivirkningene ved langtidsbruk er økt dødelighet.

Forfatterne bak den nye oversikten viser til at helsepersonell og pårørende ofte nøler med å trappe ned antipsykotika-behandling for personen som er rammet av demens, av frykt for at de nevropsykiatriske symptomene blir verre hos vedkommende. Cochrane-oversikten som ble publisert i mars i år, er den første i sitt slag til å samle og analysere tilgjengelig kunnskap om tiltak rettet mot nedtrapping av antipsykotika hos eldre med demens.

Forfatterne inkluderte ni studier der behandling med antipsykotika ble avsluttet, enten brått eller gradvis. I alt 606 personer med demens og NPS deltok.

Noen av funnene i oversikten var:

• I åtte av de ni studiene var det ingen signifikant forskjell i atferd og nevropsykiatriske symptomer mellom de av deltakerne som trappet ned og sluttet med antipsykotika, og deltakerne som fortsatte med medikamentene.

• To studier fant at personer med agitasjon eller psykose som tidligere hadde hatt nytte av antipsykotika, hadde økt risiko for tilbakefall eller fikk raskere tilbakefall etter at de sluttet med medikamentene.

• To studier antydet at personer med svært alvorlig NPS ville hatt nytte av å fortsette med antipsykotika, og at avvenning ikke bør anbefales for disse pasientene.

- Funnene våre antyder at mange eldre med demens og NPS trygt kan avvennes fra antipsykotika uten at de nevropsykiatriske symptomene forverres. Hos pasienter med særlig alvorlige symptomer, kan det være at avvenning ikke er tilrådelig, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Kan psykopati behandles? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Individer med psykopatiske trekk er tradisjonelt sett på som ikke mottakelige for behandling. Ill.foto: Rockard, iStockphoto

Er psykologen psykopatens nyttige idiot, og terapisituasjonen hans lekegrind? Det er lite trolig at alle med psykopatidiagnose vil ha utbytte av behandling, men det er forhastet å avvise at behandling kan ha positiv effekt for mange.

Samfunnet har over tid og kulturer vært oppmerksom på den spesielle sammensetningen av personlighetstrekk som inngår i det vi i dag kaller psykopati (Cooke, Michie & Hart, 2006). Begrepet utspringer fra tyske psychopatisch, som igjen stammer fra greske psykhe- i betydningen sinn, og -pathos i betydningen lidende (Harper, D., 2001– 2012). Som klinisk begrep har psykopati røtter tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, da Pinel og Pritchard beskrev mental forstyrrelse hos individer med intakt resonneringsevne (Cooke et al., 2006). Dagens kliniske begrep tuftes imidlertid på den lidelse psykopatens kulde og hensynsløshet påfører andre framfor selvopplevde vansker hos psykopaten (Cleckley, 1976).

Det er faglig enighet om at psykopati kjennetegnes ved en narsissistisk og svikefull mellommenneskelig stil, manglende anger og medfølelse, samt impulsstyrt og lite planlagt atferd (Hare & Neumann, 2008). Studier har vist at om lag 1 % av befolkningen passer en slik beskrivelse (Coid, Yang, Ullrich, Roberts & Hare, 2009), og som fagperson møter man oftest de som er dømt for alvorlig kriminalitet. Da de fleste studier tar for seg innsatte psykopater, vil disse stå i sentrum også her. Denne artikkelen diskuterer hva vi, per dags dato, vet om muligheten for å behandle psykopati.

Psykopati anses å uttrykke en underliggende stabil og lite modifiserbar forstyrrelse (Cleckley, 1976; Hare, 1991; Harris & Rice, 2006; Kernberg, 1998; Reid & Gacono, 2000). Internasjonale studier har vist større tilbakefall til kriminelle handlinger hos «behandlede» psykopater enn hos personer i en sammenlignbar kontrollgruppe (Hare, Clark, Grann & Thornton, 2000; Rice, Harris & Cormier, 1992). En sterk behandlingspessimisme har preget litteraturen og underminert klinkeres søken etter effektive intervensjoner. Psykopater blir i enkelte land idømt dødsstraff ut fra en argumentasjon om at de ikke kan gjennomgå en moralsk reformasjon (Edens, Colwell, Desforges & Fernandez, 2005).

Les mer her: Kan psykopati behandles?

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Unge sliter med kroniske søvnvansker (Folkehelseinstituttet)

Ungdom sover mindre enn det som er anbefalt på hverdager. Ill.foto: DOConnell, iStockphoto.

Mange ungdommer har kroniske søvnvansker, og det gjelder flere jenter enn gutter, viser ny forskning. – Dette er bekymringsfullt for vi vet at det kan påvirke skoleprestasjoner og psykisk helse, sier Børge Sivertsen ved Folkehelseinstituttet.

Mellom 14 og 24 prosent av ungdommene i den aktuelle studien hadde kroniske søvnvansker (insomni), avhengig av hvor strenge diagnosedefinisjoner som ble brukt.

Å ha insomni betyr å ha innsovningsvansker av lengre varighet, flere dager i uken og oppleve trøtthet dagen etter.

Funn fra studien

Studien viser at:

• Unge mellom 16 og 19 år har et gjennomsnittlig søvnunderskudd på to timer på hverdager.

• Det er store forskjeller i ungdommenes søvnvaner på helg og hverdager. De fleste forskyver leggetidspunkt og sover to timer lenger i helgen sammenlignet med ukedager.

• Ungdom har lang innsovningstid. De fleste bruker mer enn en halvtime og mange over en time.

• Mens jentene sliter mer med søvnløshet, utmerker guttene seg med kortere søvntid enn jentene.

• Mellom 14 og 24 prosent av ungdommene i studien hadde insomni.

Studien er et samarbeidsprosjekt mellom Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Vest), Universitetet i Bergen og Folkehelseinstituttet. Dataene utgår fra en stor undersøkelse av alle ungdommer i alderen 16-18 år i Hordaland, i regi av RKBU.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Angst forekommer oftere hos barn med ADHD (Folkehelseinstituttet)

Barn og unge med ADHD har ofte tilleggsvansker. Ill.foto: madisonwi, iStockphoto

En tredel av førskolebarn med ADHD viser symptomer på angst. Sårbarheten for angst begynner allerede i 3-års alderen, viser en ny studie fra Folkehelseinstituttet.

I denne studien undersøkte forskere om barn i 3-års alderen med mye symptomer på ADHD også har økt forekomst av symptomer på angst. Dette er tidligere ikke undersøkt blant så unge barn. Forskerne sammenlignet en gruppe barn med symptomer på ADHD, en gruppe med angstsymptomer uten ADHD, og en kontrollgruppe med tilfeldig utvalgte barn som ikke viste symptomer på verken angst eller ADHD.

Resultatene viste at signifikant flere av barna i ADHD-gruppen (33 %) hadde samtidig symptomer på angst, sammenlignet med kontrollgruppen (16 %). Symptomer på ADHD og på angst var uavhengige av hverandre, men funnene indikerer økt risiko for sameksisterende angstproblemer blant barn med mye ADHD-symptomer.

Ulike typer angst

Det finnes ulike typer angst som kan forekomme i førskolebarn (spesifikke fobier, sosial fobi, generalisert angstlidelse og separasjonsangst). Forskerne undersøkte om angstsymptomene var forskjellig hos barn med og uten ADHD-symptomer. De fant flest tilfeller av spesifikk fobi i begge gruppene, mens symptomer på separasjonsangst (angst for atskillelse fra en omsorgsperson) forekom nesten utelukkende i ADHD-gruppen.

Les mer her: Angst forekommer oftere hos barn med ADHD

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Her er den ferskeste kunnskapen om tiltak ved selvskading (NICE)

Selvskading forekommer hos over ti prosent av ungdom i Norge. Ill.foto: Mirusiek, iStockphoto

Anerkjente NICE har publisert en oppdatert oversikt over forskning om selvskading. Rapporten inneholder fersk kunnskap om forebygging og behandling av selvskading og suicidalitet.

Britiske NICE, The National Institute for Health and Clinical Excellence, ga ut en veileder for langtidsbehandling ved selvskading i 2011. Nå har en gruppe eksperter samlet den nyeste kvalitetsforskningen som har blitt publisert om emnet i løpet av de to siste årene.

Forfatterne søkte i ti ulike databaser etter relevante litteratur. De fant 926 publikasjoner, men inkluderte i siste runde bare 11 studier i oversikten.

Hovedfunnene i oversikten var:

• Det å spørre personer med symptomer på depresjon om de vurderer selvmord, later ikke til å øke vedkommendes følelsen av at livet ikke er verd å leve.

• Psykiatere og sykepleiere innen psykisk helse-feltet ser ut til å vurdere den predikative validiteten av risikovurdering likt.

• Begrenset kunnskap antyder at det å skjule selvmordsforsøk for omverdenen, kan være en predikator for gjennomført selvmord senere.

• Oppsøkende arbeid er ikke mer effektivt i å redusere gjentatte selvmordsforsøk, sammenlignet med ordinær behandling.

• Forskning viser at problemløsende terapi ikke er mer effektivt hos personer som selvskader for første gang, sammenlignet med ordinær behandling. Tiltaket kan ha mer effekt hos personer som selvskader gjentatte ganger.

• Tiltak som omfatter oppsøkende arbeid, problemløsing og kontinuitet, kan potensielt redusere antall gjentatte selvmordsforsøk, men videre forskning om slike tilnærminger er nødvendig.

• Forskning i en ikke-vestlig setting viser at kommunikasjon med postkort etter selvforgiftning kan redusere selvmordsidealisering og -forsøk, sammenlignet med ordinær behandling.

• Kunnskapen om effekten av tiltak ved selvskading og selvmord blant unge mennesker er generelt svak, og mer forskning er nødvendig.

• Et ettårig program med mentaliseringsbasert behandling kan være mer effektivt i å redusere selvskading hos unge.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Mosjon ga ikke mindre depresjon hos eldre (The Lancet)

Depresjon rammer mange eldre. Ill.foto: fstop123, iStockphoto

Ny forskning avviser hypotesen om at moderat mosjon kan lette på depresjon hos beboere ved pleiehjem.

Depresjon forekommer ofte blant eldre som bor på pleie- og aldershjem, og reduserer både helse og livskvalitet hos de som rammes. Mosjon har vært ansett for et billig tiltak med positiv effekt på symptomene på depresjon hos denne pasientgruppen.

En gruppe britiske forskere har testet antakelsen i en ny studie som nylig ble publisert i tidsskriftet The Lancet. De gjennmførte undersøkelsen ved 78 private og offentlige pleiehjem i England fra desember 2008 til april 2010. Beboere over 65 år, i alt 891 personer, ble randomisert til enten tiltaksgruppen eller kontrollgruppen.

Tiltaksgruppen deltok i et 45 minutter langt treningsprogram ledet av en fysioterapeut to ganger i uken. Hele aldershjemmet ble i tillegg oppmuntret til økt fysisk aktivitet i dagliglivet, og personalet fikk opplæring i å ha økt oppmerksomhet rundt depresjon. Tiltakspakken hos kontrollgruppen omfattet bare opplæring av personalet. Primære utfallsmål var antall symptomer på depresjon, målt med geriatrisk depresjonsskala, GDS-15. Deltakerne ble fulgt opp ved 6 og 12 måneder.

Forfatterne fant at tiltaksgruppen generelt skåret noe høyere (verre), 0,13 poeng, på GDS-15-skalaen ved oppfølging, sammenlignet med kontrollgruppen. Av de av deltakerne som hadde depresjon ved starten av undersøkelsen, skåret tiltaksgruppen 0,22 poeng høyere (verre) ved seks måneders oppfølging. Sannsynligheten for å være deprimert var ikke sikkert redusert hos tiltaksgruppen mot slutten av studien.

- Treningsprogrammet reduserte ikke symptomer på depresjon hos beboerne ved pleie- og aldershjem. Vi trenger andre strategier for å hjelpe denne skjøre pasientgruppen med depresjon, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Fem ganger økt risiko for autisme ved bruk av stemningsstabiliserende under svangerskap (Utvalgt forskning)

Autisme er mer utbredt blant gutter enn jenter. Ill.foto: natasa778, iStockphoto

Gravide som tar det stemningsstabiliserende medikamentet valproat, har femdoblet risiko for å få barn med en autismespektrum-lidelse, bekrefter en ny og omfattende dansk studie. Totalt får rundt 1 av 20 barn eksponert for valproat en slik lidelse.

Valproat brukes ved epilepsi og andre nevropsykologiske lidelser. Medikamentet brukes også ved bipolar lidelse. Tidligere forskning har dokumentert at bruk av legemiddelet kan gi misdannelser hos barn.

Studien fra universitetet i Aarhus, som ble publisert i tidsskriftet JAMA i april i år, er den første større studien som undersøker sammenhengen mellom valproat og autisme.

Forskerne bak studien gjennomgikk data fra over 600 000 kvinner som var gravide mellom 1996 og 2006. De søkte i nasjonale registre for å kartlegge alle barn født med autismespekter-lidelser, fra infantil autisme til Aspergers syndrom og atypisk autisme. Forfatterne kontrollerte for andre, kjente risikofaktorer som kan være årsak til autisme hos barn, som foreldrenes alder, barnets kjønn, psykiske lidelser eller epilepsi hos foreldrene.

Forskerne fant at gravide som hadde tatt valproat under graviditeten hadde tre ganger så høy risiko for å få et barn med autisme, sammenlignet med barn som ikke hadde vært eksponert for legemiddelet i fostertilstanden. Dreide det seg om den alvorligste formen for autisme, infantil autisme, var risikoen fem ganger så høy:

Av de 655 615 barna født i perioden 1996 til 2006, hadde 5437 fått diagnosen autismespekter-lidelse, og 2067 av disse hadde infantil autisme. Gjennomsnittsalderen ved oppfølging var mellom åtte og ni år. Antatt risiko for autismespekter-lidelse var 1,53 prosent, og for infantil autisme 0,48 prosent. For de 508 barna som hadde vært utsatt for valproat i fostertilstanden, var den absoultte risikoen for autismespekter-lidelse 4,4 prosent, og 2,5 prosent for infantil autisme.

- Epilepsipasienter som er gravide eller ønsker å bli gravid, bør alltid snakke med legen om den medikamentelle behandlingen. Vedkommende bør spørre om det fins andre typer medisin som ville være bedre å ta i forbindelse med en graviditet. Det ideelle ville være å unngå å ta valproat. Men en del gravide med epilepsi kan ikke klare seg uten valproat, og det er derfor nødvendig å bruke legemiddelet under svangerskapet, selv om det er risiko forbundet med behandlingen, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Enkle og billige tiltak reduserer fødselsdepresjon (Cochrane)

En fødselsdepresjon kan være til skade både for barnet, moren og partneren hennes. Ill.foto: monkeybusinessimages, iStockphoto

En god, gammeldags telefon med det enkle spørsmålet “Hvordan går det?” kan være vel så effektivt ved fødselsdepresjon som andre og mer avanserte tiltak, ifølge en fersk Cochrane-oversikt.

Å få besøk av en sykepleier, å ha en telefonsamtale med en annen person i samme situasjon, å delta i interpersonlig terapi – disse tiltakene viser seg å være til stor hjelp for kvinner med fødselsdepresjon. En omfattende oversikt fra det anerkjente Cochrane-samarbeidet viser at tiltak rettet mot å redusere postpartum-depresjon ikke trenger å være verken dyre eller særlig avanserte.

Oversikten omfatter 28 studier med nærmere 17 000 deltakere. Forfatterne søkte etter relevant litteratur i Cochrane-, Medline- og Embase-databasene. I tillegg håndsøkte de 72 medisinske tidsskrifter, og inkluderte også materiale fra større medisinske konferanser.

Alle studiene i oversikten sammenlignet et psykososialt eller samtale-terapeutisk tiltak med ordinær behandling før eller etter fødsel. Effekten av tiltakene ble presentert i enten relativ risiko, når det gjaldt kategoriske data, som i deprimert versus ikke-deprimert, eller i standardisert gjennomsnittlig forskjell, i de tilfellene der skåringsverktøy var brukt.

Oversikten viser at:

• Hos kvinnene som mottok en eller annen type psykososialt eller samtale-terapeutisk tiltak, var risikoen for å rammes av postpartum-depresjon betydelig redusert – med 22 prosent, sammenlignet med kvinnene som mottok ordinær behandling.
• De mest effektive tiltakene var hjemmebesøk, telefonkontakt med andre i samme situasjon, og interpersonlig terapi. Gruppeterapi var like effektivt som individuell terapi.
• I de studiene der deltakerne var valgt ut fordi de hadde økt risiko for fødselsdepresjon, ble risikoen redusert med 34 prosent hos kvinnene i tiltaksgruppen.
• Det var uklart om det var forskjell i effektivitet mellom tiltak som ble gjennomført av profesjonelle, og tiltak levert av ikke-profesjonelle. Det var også uklart om det utgjorde noen forskjell i effekt om tiltaket ble gjennomført én gang eller gjentatte ganger.

- Oversikten vår bekrefter at en rekke psykososiale og samtale-terapeutiske tiltak betydelig reduserer antallet kvinner som rammes av fødselsdepresjon. Det kan være mer hensiktsmessig å rette oppmerksomheten mot kvinner som har økt risiko for å utvikle fødselsdepresjon, konkluderer forfatterne.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Du må vite hvordan kassaapparatet virker: En kvalitativ studie om endringer i et poliklinisk tjenestetilbud innenfor psykisk helse for voksne (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Mer penger, flere krav: Kravene til budsjettbalanse og effektivitet innen sykehusdriften har blitt skjerpet i de senere årene. Ill.foto: Henningstad, iStockphoto

Bestemmer terapeutene selv over den terapeutiske prosessen, eller blir de i økende grad styrt av ytre forhold som for eksempel produksjonskrav?

I vår kliniske praksis har vi i økende grad erfart at diskusjonen innenfor psykisk helsevern dreier seg om økonomi, budsjettbalanse og antall konsultasjoner. Det kan synes som at faglige spørsmål har kommet i bakgrunnen (Foss & Wifstad, 2011). Ett eksempel er bruken av såkalte måltall som uttrykk for den enkeltes arbeidsinnsats, dvs. et gjennomsnitt av antall konsultasjoner per dag i løpet av et gitt tidsrom.

I likhet med andre deler av helsevesenet har psykisk helsevern for voksne vært preget av flere store omstillingsprosesser, på nasjonalt så vel som på lokalt plan. Det er holdepunkter for at disse prosessene (reformene) i noen grad har ulikt fokus, som på hver sin måte også får konsekvenser for tjenestekvaliteten. Iversen og Gammelsæter (2011) hevder f.eks. at Opptrappingsplanen for psykisk helse (St.prp nr. 63, 1997–1998) var en faglig reform, mens Sykehusreformen (Ot.prp nr. 66, 2000–2001) var en organisasjons- og ledelsesreform, og at man i liten grad har studert sammenhengen mellom dem. Sykehusreformen karakteriseres av rasjonalistiske og formative prosesser som f.eks. en tydelig (hierarkisk) ledelsesstruktur, «avstandsledelse » og evidensbasert praksis; på den annen side karakteriseres Opptrappingsplanen i større grad av relasjonelle og transformative prosesser som f.eks. en åpnere organisering, «nærhetsledelse» og anerkjennende samarbeid (Iversen & Gammelsæter, 2011).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.