Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

13. mai 2012

Videospill kan matche psykologer ved depresjon (Utvalgt forskning)

Videospill kan gjøre depresjonen lettere. Ill.foto: monkeybusinessimages, iStockphoto

Et spesialutviklet videospill i fantasy-genren hjelper mot depresjon hos ungdom, viser en ny studie fra New Zealand. 187 pasienter deltok i studien.

Et videospill som benytter kognitiv atferdsterapi, og som er utviklet av spesialister, benyttes nå i behandlingen av depresjon hos unge mennesker. Spillet heter SPARX, som er en forkortelse for Smarte, Positive, Aktive, Realistiske, X-faktor tanker. Forskere har nå testet effekten av tiltaket, og presenterte nylig resultatene i anerkjente British Medical Journal.

187 tenåringer i alderen 12 til 19 år deltok i studien. Alle deltakerne hadde selv søkt hjelp for depresjon. Fastlegen hadde vurdert pasientene som behandlingstrengende, men uten høy risiko for selvskading. Halvparten deltok i SPARX, mens den andre halvparten mottok standard behandling.

SPARX-tiltaket bestod av sju moduler som ble sendt til deltakerne over en fire til sju ukers-periode. Standard behandling bestod av individuell terapi i regi av kliniske psykologer.

Analysen viste at SPARX ga like gode resultater som standard behandling. Deltakerne i begge grupper opplevde bedring i symptomene på depresjon ved oppfølging etter tre måneder, og aller størst var bedringen hos SPARX-deltakerne, selv om forskjellen ikke var veldig stor.

Forfatterne konkluderte med at SPARX kan være et alternativ til standard behandling for unge mennesker som lider av depresjon. Tiltaket kan imøtekomme noe av behovet for behandling som ellers ikke blir dekket.

Studien er plukket ut av McMaster-universitetet i Canada som en særlig relevant og pålitelig forskningsartikkel innen psykisk helse-feltet.

Om SPARX

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Her finner du norskspråklige videoer om psykisk helse

Animasjonsbilde av to personer som prater ved et bord.
Eksempelsamtaler gjør det lettere å lære. Ill.: BarnsBeste.no

Et bilde kan si mer enn tusen ord, og en video kan noen ganger være til enda større hjelp. Her er en kort oversikt over noen norske nettsteder med videoer beregnet på helsepersonell og pasienter.

En av de store leverandørene av film om helsespørsmål i Norge er Helsefilm. De har flere videoer om psykisk helse-spørsmål, som for eksempel mødre med rusproblemer  (Jeg er også mamma), fedre som sitter i fengsel (Med pappa i fengsel), og samtaler med familien (Familiesamtalen).

Snakkomrus er et nettsted som har konsentrert seg om de vanskelige samtalene. Gjennom eksempler får psykisk helsearbeidere tips om hvordan de kan gjennomføre samtaler de kanskje har grudd seg til, eller der det er spesielt viktig å få en god start. Nettstedet er tredelt: Læringssafari, Samtalehuset og Videoteket. I Læringssafari får du opplæring i når det er naturlig å spørre om rus, bruk av kartleggingsverktøy. I Samtalehuset får du for eksempel tips om hvordan planlegge samtalen, hvordan stille åpne spørsmål, gi bekreftelse og oppsummere samtalene. Videoteket inneholder videoer som viser gjennomføring av pasientsamtaler. Snakkomrus er laget av KoRus -Øst.

Nettstedet BarnsBeste er laget av Helse Sør-Øst, og her er temaet barn som pårørende. Her finner du animasjoner med samtaler med barn, og enkle videoer. Mange barn har det vanskelig når foreldrene er syke, og dette plager naturlig nok foreldrene. Her får du eksempler på hvordan du kan snakke med voksne pasienter som har barn.

Mange barn og unge sliter med spilleavhengighet. Filmen Exil – der virkeligheten ikke teller gir et innblikk i hvordan noen av dem har det.  Den innleder med gutteromsreplikken «Her har jeg sitti i denne posisjonen i over fire år og råtna vekk, og det bli’kke bra menneske av det, vettu».  Og fortsetter med «Alt rundt deg forsvinner, ingenting betyr noe, det er bare spillet – og deg». Dette kuttet viser de første ti minuttene, men ser du i høyremargen  på Youtube, ser du de andre delene. Uansett, det første kuttet er nok til å gi en ganske levende illustrasjon.

Aktuelle lenker:

Søk i mange kilder samtidig etter raske svar

Jo høyere i pyramiden, jo mer oppsummert. Ill.: McMaster-universitetet

Trenger du svar på spørsmål som gjelder effekt av behandling, er søket til McMaster-universitetet på Helsebiblioteket noe for deg.

Når du har skrevet søkeordene dine og trykket på søkeknappen, vises resultatet både som en vanlig treffliste og som en pyramide. De mest oppsummerte resultatene ligger øverst. For de fleste klinikere vil det være en fordel først å lete etter svar øverst i pyramiden. Ofte vil man likevel måtte lete lenger nede. Artiklene er merket med fargekoder, slik at grønt er øverst i pyramiden (oppslagsverk) og rødt er nederst (enkeltstudier, grunnforskningsartikler).

La oss se på et eksempel: Gå til http://plus.mcmaster.ca/helsebiblioteket/Search.aspx og søk på depression. Søket må gjøres på engelsk. Pyramidesøket er også tilgjengelig fra høyremargen på Helsebibliotekets forside.

Oppslagsverkene øverst er UpToDate og BMJ Best Practice, begge gratis tilgjengelige i Norge gjennom Helsebiblioteket. Om du skulle klikke på de lysegrønne eller oransje artiklene, er sjansen også stor for at du får tilgang til fulltekst. Helsebiblioteket abonnerer nemlig også på over halvparten av tidsskriftene som det søkes i.

McMaster-universitetet har engasjert et nettverk av 2000 klinikere som leser gjennom 130 av de mest anerkjente helsetidsskriftene og indekserer dem med hensyn på relevans for praksis innen de enkelte fagdisipliner og med hensyn til nyhetsverdi.

Pyramidesøket finnes også i mobilvennlig versjon. Gå til www.helsebiblioteket.no med mobiltelefonen og velg Søk nederst i menyen.

Relevante lenker:

Deler av denne artikkelen har tidligere vært publisert i PsykNytt 28. mars 2011.

Antipsykotika gir fortsatt færre tilbakefall ved schizofreni (Lancet)

Depotmedisiner reduserte antall tilbakefall enda mer enn tabletter, ifølge en ny studie. Ill.foto: Sage78, iStockphoto

Antipsykotika gir færre tilbakefall ved schizofreni, konkluderer forskere som har gått gjennom 65 studier om emnet. Fordelene ved å  bruke  medikamentene bør imidlertid veies opp mot ulempene.

En stor mengde forskning fins om schizofreni og bruk av antipsykotika. Et kjapt søk i PubMed etter randomiserte forsøk på antipsykotika ved schizofreni gir et søkeresultat på nærmere 2000 artikler.

Det finnes imidlertid lite forskning om effekten av antipsykotika på tilbakefall hos personer med schizofreni, fastslår forfatterne av den nye studien som nylig ble publisert i the Lancet.

Analysen inkluderer 65 randomiserte, kontrollerte forsøk publisert i løpet av de siste 50 årene.

Forskerne fant blant annet at:

1. Antipsykotika reduserte antall pasienter som fikk tilbakefall i løpet av et år

2. Personer som fikk antipsykotika opplevde færre gjentatte sykehusinnleggelser sammenlignet med kontrollgruppen

3. Depotmedisiner reduserte antall tilbakefall enda mer enn tabletter

Bivirkninger fra bruk av antipsykotika er også inkludert i studien.

Sammenlignet med placebo, opplevde flere pasienter som fikk antipsykotika å ha:

  • Vektøkning
  • Motoriske forstyrrelser
  • Sløvhet og sedasjon

Forfatterne konkluderer med at:

Vedlikeholdsbehandling med antipsykotika er effektivt hos pasienter med schizofreni. Fordelene ved å bruke medikamentene må veies opp mot birkningene. Framtidige studier bør fokusere på effekten av antipsykotika på sosial deltakelse, samt på morbiditet og dødelighet ved bruk av medikamentene.

Les artikkelen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto

Respekt undervurdert i brukermedvirkning (psykiskhelsearbeid.no)

Brukermedvirkning er lovpålagt i Norge. Ill. foto: ClarkandCompany, iStockphoto

Respekt og dialog er like viktig som hvem som tar den endelige beslutningen, viser ny doktorgradsstudie av brukermedvirkning innen psykisk helsefeltet.

-Særlig brukere løfter fram respekt som en fundamental og undervurdert del av brukermedvirkning, sier doktorgradsstipendiat Marit By Rise ved NTNU i Trondheim.

23. mars disputerte hun med sin doktoravhandling om hva brukermedvirkning innebærer i praksis, og om det har noen effekt i det daglige kliniske arbeidet.

635 brukere og helsepersonell deltok i til sammen fire studier, som ble gjennomført ved tre Distriktpsykiatriske sentre i Midt-Norge.

Hovedfunn

Dette er hovedfunnene:

  • Gjensidig respekt, dialog og beslutninger tatt i fellesskap ble av respondentene trukket fram som grunnleggende elementer i brukermedvirkning.
  • Spesielt brukere løftet fram respekt som en fundamental og undervurdert del av brukermedvirkning.
  • Brukere og helsepersonell er enige om at det er problematisk å etterleve målet om at beslutninger skal tas i fellesskap i dårlige sykdomsfaser.
  • Beslutningstaking framsto som en avgjørende, men utfordrende prosess, hvor respekt og dialog var like viktig som hvem som tar den endelige beslutningen.
  • Så godt som ingen effekt av å innføre en strategi for brukermedvirkning i en hel organisasjon på ansattes kunnskap, praksis og holdninger.
  • Systematisk tilbakemelding fra pasienter etter terapisamtalene ga etter seks uker økt behandlingsmotivasjon, men ikke effekt på pasienttilfredshet og opplevelse av terapeutisk allianse.

By Rise mener funnene løfter fram noen viktige dilemmaer i å få til god brukermedvirkning på psykisk helsefeltet.

-Brukermedvirkning er lovpålagt. Med mindre det er snakk om tvang skal brukeren være med på beslutningene. Det er derfor viktig at både ansatte og brukere på forhånd diskuterer hvordan man håndterer brukermedvirkning i situasjoner der brukeren er svært dårlig, sier By Rise.

Les mer her: Respekt undervurdert i brukermedvirkning

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto


Krisepedagogikk etter 22/7 (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Hvordan skal lærere møte elever som kommer tilbake til skolen etter en kamp på liv og død? Ill.foto: georgemuresan, iStockphoto

Som psykologer i Oppfølgings- og PP-tjenesten for videregående skole har vi en unik mulighet til å hjelpe skolen til å møte elever i krise. Men vårt arbeid skjer via skolen og læreren, ikke som behandlere.

Flere av elevene som vendte tilbake til skolehverdagen etter 22/7, hadde med seg grusomme erfaringer i bagasjen. På skolen skulle de forholde seg til skolekamerater og andres snakk og undringer om massedrapene, og muligens også deres manglende sensitivitet. Samtidig skulle de håndtere egen frykt og tristhet, og kanskje et sinne som ikke kunne rettes mot noen i hverdagen. Mange kjente et behov for søvn, samtidig som de var redde for å sove. Søvnmangel og tankekjør gjorde at mange møtte slitne på skolen, og flere hadde kroppslige plager, konsentrasjons- og hukommelsesvansker. Mens hjernen fortsatt var i kriseberedskap, skulle disse elevene tilegne seg ny kunnskap.

Med uro, sinne og frustrasjon i kropp og sinn får de vansker med å konsentrere seg, glemmer bøker og møtes med anmerkninger – kanskje gitt av slitne og frustrerte lærere som ber elevene ta seg sammen

En lærer fortalte oss om Petter som sitter i klasserommet, nærmest mulig døren, med hetten godt trukket ned over hodet, som insisterer på at mobiltelefonen må være påslått og ligge klar foran på pulten. For han skal i hvert fall være klar i tilfelle et nytt angrep, det skal ikke stå på ham! Lærerens gjennomgang av nytt stoff måtte vike plassen for elevens stadige farevurdering.

Hvordan skal læreren møte dette? Det var aldri et tema på lærerskolen, og selv med 20 års praksis har læreren aldri måtte forholde seg til elever som kommer tilbake til skolen etter en kamp på liv og død. Men her har vi som psykologer i Oppfølgings- og PP-tjenesten en unik mulighet til å bidra med kompetanseheving i skolen, og slik forebygge at elever med traumeerfaringer faller ut fra skolen, får dårlige karakterer og utvikler mer omfattende psykiske lidelser.

Les hele artikkelen her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Anerkjennelsens psykologi (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Økt sosial verdsetting som følge av mobilisering og bruk av egne ressurser kan kompensere for mangel på anerkjennelse i tidlige nære relasjoner. Ill.foto: diane39, iStockphoto

Menneskers selvopplevelse og mentale helse påvirkes av tre ulike former for intersubjektiv anerkjennelse: anerkjennelse i nære relasjoner, rettslig anerkjennelse og sosial verdsetting.

Med utgangspunkt i en teoretisk beskrivelse av den intersubjektive anerkjennelsens mønstre retter vi i denne artikkelen oppmerksomheten mot anerkjennelsens betydning for vår mentale helse. Beskrivelsen skiller mellom anerkjennelse i nære relasjoner, rettslig anerkjennelse og sosial verdsetting. Vårt hovedfokus er de to siste anerkjennelsesformene, som trolig har stor klinisk betydning, men som i liten grad har vært direkte tematisert i klinisk psykiatrisk forskning.

Identitet er et begrep med mange ulike betydninger og bruksmåter (Jørgensen, 2010). Erikson definerte personlig identitet (sense of identity) som en opplevelse av å være den samme på tvers av tid og situasjoner, en følelse av kontinuitet knyttet til kroppsopplevelse, kroppsbilde og opplevelsen av erfaringer, minner, intensjoner og verdier som egne og unike (Erikson, 1968). Han beskrev videre hvordan den personlige identiteten dannes gjennom de mangfoldige interaksjonene mellom individets biologiske og psykologiske kjennetegn og det sosiale og kulturelle miljøet som omgir personen. Identitet er med andre ord ikke et stabilt fenomen på linje med genuine personlighetstrekk. Fordi mange personlige kjennetegn og sosiale og kulturelle kontekster forandres vesentlig gjennom en persons levetid, vil også identitetsopplevelsen stadig måtte konstrueres på nytt (Mead, 1934; Giddens, 1991). Selvopplevelsen formes altså av vår samhandling med andre. Vi opplever oss selv ved å observere andres reaksjoner på oss i det sosiale og kulturelle miljøet som omgir oss. I dette miljøet må det for det første være mulig å uttrykke de biologiske og psykologiske behovene vi har. For det andre må det være mulig å få de samme behovene bekreftet eller anerkjent.

Les mer her: Anerkjennelsens psykologi

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Developmental trauma disorder: En løsning på barnetraumatologifeltets problem? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Eksempler på erfaringer som kan være komplekst traumatiserende er eksponering for visse krigshendelser, familievold, seksuelt misbruk og grov omsorgssvikt. Ill.foto: Colonel, iStockphoto

Dersom den inkluderes i DSM-V, kan diagnosen developmental trauma disorder potensielt motvirke at volds- og overgrepsutsatte barn feildiagnostiseres og feilbehandles. Diagnosen er omstridt og møter motstand i den amerikanske psykiaterforeningen.

Traumefeltet har lenge vært opptatt av følgene av traumatiske enkelthendelser – i litteraturen ofte referert til som «single trauma» eller «type I trauma» (Briere, Kaltman & Green, 2008; Terr, 1991). Eksempler på slike traumatiske belastninger er dødsulykker, katastrofer, overfall og ran. Etter hvert har søkelyset i økende grad blitt rettet mot konsekvenser av gjentatte og vedvarende og traumatiske belastninger som skjer i mellommenneskelige relasjoner – også referert til som «type II trauma» eller «complex trauma» (Herman, 1992). Eksempler på erfaringer som kan være komplekst traumatiserende er eksponering for visse krigshendelser, familievold, seksuelt misbruk og grov omsorgssvikt. Et bidrag til dreiningen av fokus har vært befolkningsstudier som viser at komplekse traumatiske belastninger er vanligere enn antatt, og i sum kan antas å utgjøre en større trussel mot folkehelsen enn traumatiske enkelthendelser (Felitti et al., 1998).

Diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) har siden 1980 stått i sentrum av en betydelig andel av forskning og behandlingstenkning på traumefeltet (Ford & Courtois, 2009). Diagnosen ble etablert med henblikk på traumatiske enkelthendelser, og har vist seg som et mindre egnet mål på konsekvensene av mer komplekse stressbelastninger (ibid.). Dette har ledsaget en innsats på barnetraumatologifeltet for å utvikle og fornye det diagnostiske rammeverket.

Vi vil i det videre bruke «kompleks traumatisering» som samlebegrep for det å bli skadelidende på grunn av gjentatte eller vedvarende mellommenneskelige traumatiske belastninger. Miljøer i USA har vært førende når det gjelder forskning på og utvikling av begrepet kompleks traumatisering. Databasene til det landsomfattende kliniske nettverket National Child Traumatic Stress Network (NCTSN) viser forekomster på opp mot 50 % av seksuelle/fysiske overgrep, vold i hjemmet eller omsorgssvikt i risikopopulasjoner (van der Kolk & Pynoos, 2009). Studien Adverse childhood experiences (ACE) i San Diego kartla krenkende barndomserfaringer som blant andre fysiske og seksuelle overgrep, familievold, og fysisk og emosjonell omsorgssvikt i en normalpopulasjon. Også i deres utvalg på over 17 000 voksne hadde halvparten opplevd en eller flere belastninger av denne typen (Felitti et al., 1998).

I Norge viser NOVAs undersøkelse at 11 % av norske ungdommer i løpet av oppveksten har opplevd grove seksuelle overgrep, mens 8 % har opplevd grov vold fra en forelder (Mossige & Stefansen, 2007). Andre kartlegginger viser at minst 200 000 norske barn lever med rusmisbrukende foreldre, og at minst 15 000 lever med foreldre med alvorlig psykisk lidelse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010). Når man i tillegg vet at mer enn 1500 barn hvert år overnatter på norske krisesentre (Norsk Krisesenterforbund, 2009), gir dette samlet sett et bilde av problemets omfang, også her i landet.

Les mer her: Developmental trauma disorder: En løsning på barnetraumatologifeltets problem?

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: