Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

21. mai 2012

Dette bør du vite om de nye rusdiagnosene (Dobbeltdiagnose)

Utkastet til DSM-5-revisjonen skaper debatt om avhengighetsbegrepet. Ill.foto: firebrandphotography, iStockphoto

Diagnosemanualene DSM-IV og ICD-10 står overfor omfattende endringer. Les om hvilke forandringer som er på vei, og hva det betyr for deg som behandler.

Noen diagnoser har stått støtt gjennom mange år, andre virker i ettertid lett komiske. Flere har raskt vært utdaterte, mens andre har hatt manglende vitenskapelig belegg. Diagnosene vi tyr til når vi skal beskrive sykdomsbildet til norske pasienter, er 20 år gamle. Diagnosemanualene DSM-IV og ICD-10 følges trofast, med mindre helsemyndighetene må skrape dem. Det skjedde for et par år siden med sadomasochisme og andre seksuelle preferanser som hadde funnet veien til WHOs sykdomsliste ICD-10.

Opp å stå om tre år

Nå står ekstrem oppussing av diagnosebygningene for døren. I løpet av de neste tre årene skal begge de to store internasjonale manualene for diagnostisering av psykiske lidelser og ruslidelser lanseres i nye utgaver. Først ute blir DSM – Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders. I mai 2013 slipper American Psychiatric Association femte versjon av diagnosehåndboken. To år senere kommer WHO med ny versjon av den manualen som flest europeiske behandlere bruker, ICD (The International Classification of Mental and Behavioral Disorders), trolig sterkt påvirket av DSM. Hvilke endringer er så på vei på rusområdet?

Todeling opphører

Det største grepet i oppussingen på rusområdet, er at DSM fjerner veggene mellom «misbruk» og «avhengighet». Ifølge den gjeldende fjerde utgaven kan en pasient med rusproblemer klassifiseres enten i misbruks- eller avhengighetsrommet. Det første rommet er forbeholdt de med skadelig eller overdreven bruk, den andre de med vanemessig, skadelig bruk. Nå skal alle ruslidelser – kalt avhengighet og relaterte lidelser– samles i ett, nytt fellesrom. Til gjengjeld må helsepersonell gradere hvor alvorlig lidelsen er, ut fra hvor mange diagnostiske kriterier pasienten oppfyller.

Forfatterne foreslår flere endringer:

  • Kriminalitet («committing illegal acts») fjernes som kriterium for ruslidelse
  • Svekket sosial, yrkesmessig eller annen viktig fungering blir et tilleggskriterium for blant annet diagnosen rusutløst psykose
  • Pengespillavhengighet (gambling) blir en diagnose på linje med avhengighet av kjemiske substanser

Les mer her: Dette bør du vite om de nye rusdiagnosene

Her er den ferskeste kunnskapen om akutt forvirring (NICE)

Om lag 20 prosent av pasientene innlagt på britiske sykehus er rammet av akutt forvirring, ifølge The Mental Elf. Ill.foto: Sohl, iStockphoto

Anerkjente NICE har publisert en oppdatert oversikt over forskning om akutt forvirring (delir). Rapporten inneholder fersk kunnskap om diagnostisering, forebygging og behandling av tilstanden.

Veiledere fra britiske NICE, The National Institute for Health and Clinical Excellence, blir vanligvis oppdatert hvert femte år. Hensikten med den nye rapporten om demens er å framheve ny forskning fra de to siste årene som kan være nyttig å inkludere i  retningslinjene som allerede finnes om temaet. Rapporten omfatter studier relaterte til en rekke tiltak, så som:

– Tverrfaglig behandling
– Lysterapi
– Smertebehandling
– Melatonin
– Haloperidol, olanzapin og risperidon
– Rivastigmin
– Benzodiazepiner

Et av innholdspunktene i rapporten vil muligvis føre til at eksisterende retningslinjer må endres. Det dreier seg om et skåringsverktøy for å vurdere risikoen for akutt forvirring hos pasienter på intensivavdelinger:
– Skåringsverktøyet PRE-DELIRIC (prediction of delirium in ICU patients) bør inkluderes i framtidige veiledninger. Det finnes i dag ingen anbefalinger av verktøy som vurderer risikoen for utvikling av akutt forvirring hos pasienter som er i intensiv behandling, heter det i rapporten.

Les artikkelen om kunnskapsoppsummeringen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Skriv ut brosjyre om posttraumatisk stresslidelse (PTSD) til pasientene

Mange soldater får psykiske seinskader etter oppdrag. Ill.foto: fotorobs, iStockphoto

Helsebiblioteket har oversatt og tilpasset brosjyrer fra anerkjente BMJ Best Practice som kan benyttes i pasientbehandlingen.

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) kan ramme den som har vært utsatt for skremmende eller farlige hendelser. Sykdommen kan også ramme dem som har vært vitne til slike hendelser.

Oppslagsverket Clinical Evidence beskriver symptomene ved PTSD blant annet som foruroligende tanker og mareritt om den traumatiske hendelsen, unngåelsesatferd, økt irritabilitet og ekstrem årvåkenhet. I DSM-IV kreves det at pasienten har opplevd en traumatisk hendelse, har hatt minst én gjenopplevelse, tre unngåelsessymptomer, to årvåkenhetsfenomener, samt at symptomene må ha pågått i minst et halvt år.

Ifølge en stor undersøkelse gjort i USA får 1 av 10 kvinner og 1 av 20 menn posttraumatisk stresslidelse en gang i løpet av livet.

God pasientinformasjon rundt disse problemene kan være viktig, både for at pasienten selv skal forstå hva som skjer og kunne foreta seg det som trengs, og for at pårørende skal kunne være til hjelp.

Helsebiblioteket har oversatt pasientbrosjyrer fra oppslagsverket BMJ Best Practice og tilpasset de til norske forhold. Denne pasientinformasjonen bygger på en streng evaluering av den tilgjengelige forskningen. En av disse brosjyrene er om PTSD.

Aktuelle lenker:

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Deler av denne artikkelen er tidligere publisert i PsykNytt 21.mars 2011.

Vellykket med telefonterapi for barn med atferdsvansker og angst (Journal of Am. Academy of Child and Adolescence Psych)

Telefoncoaching av familier med barn med atferdsproblemer kan hjelpe, ifølge kanadiske forskere. Ill.foto: snapphoto, iStockphoto

Ukentlige telefonsamtaler med foreldre av barn med atferdsvansker, angst eller ADHD, eller med barna selv, reduserer problematisk oppførsel. Det viser en ny, kanadisk studie.

Mange barn har atferdsproblemer eller angstlidelser, men behandlingstilbudet til denne pasientgruppen er i flere land mangelfullt på grunn av barrierer for å motta hjelp. Psykoterapi krever tid, og det er mangel på midler og erfarne fagfolk. I tillegg opplever ofte barna og familiene deres å bli stigmatiserte i behandlingsapparatet.

Ny forskning fra Canada presenterer nå en lovende tilnærming til behandling av barn som har fått diganosene opposisjons- eller trassforstyrrelse (ODD), ADHD eller angstlidelse.

Forskerne gjennomførte tre randomiserte, kontrollerte forsøk, og publiserte resultatene av de tre undersøkelse i én og samme studie. Forsøkene inkluderte 243 barn, hvorav halvparten deltok i behandlingstiltaket som skulle undersøkes, mens den andre halvparten fikk standard behandling.

Tiltaket, kalt The Strongest Families intervention, bestod av kunnskapsbaserte håndbøker og videoer som fokuserte på ferdighetstrening og ukentlige telefonsamtaler med erfarne ikke-profesjonelle hjelpepersoner. Angstgruppen fikk 11 telefonmøter, mens ODD og ADHD-gruppene fikk 12. Alle gruppene deltok i oppfølgingssamtaler på telefon to og fire måneder etter at tiltaket var avsluttet.

Forfatterne fant at:

  • The Strongest Families Intervention økte sannsynligheten for bedring hos barna med ODD betydelig, sammenlignet med standard behandling. Dette var tilfellet ved oppfølging etter to måneder og etter fire måneder, men ikke etter ett år.
  • Tiltaket førte til en betydelig økning i sannsynligheten for bedring hos barn med angstlidelser eller ADHD, i dette tilfellet etter fire måneder og etter ett år, men ikke etter to måneder.
  • I alle studiene sett under ett, var The Strongest Families Intervention tydelig vellykket i behandlingen av de tre ulike lidelsene ved oppfølging etter to, fire og tolv måneder når sammenlignet med standard behandling.

– Et behandlingsopplegg basert på telefonsamtaler førte til en betydelig reduksjon i diagnoser hos barn med atferdsforstyrrelser eller angst. Tiltaket er lovende med hensyn til behovet for å bedre tilgangen til psykisk helsetjenester, konkluderer forskerne.

Les artikkelen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Selvmordsforebygging i akutteam ved DPS (Suicidologi)

En ny mastergradsoppgave viser at det er store variasjoner i selvmordsforebyggende praksis blant DPS akutteam i Norge. Ill.foto: o_sa, iStockphoto

Akutteam ved DPS har en overvekt av høyskoleutdannet helsepersonell som hver dag reiser ut og møter potensielt selvmordstruede mennesker. En mastergradsstudent har undersøkt hvordan nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern har påvirket dette arbeidet i tre ulike team.

Siden 1950-tallet har det i vestlige land vært en økende utvikling av tilbud som tilbyr hjemmebehandling og krisevurderinger. Dette er en del av utviklingen innen den såkalte deinstitusjonaliseringen, som har ført til nedbyggingen av de store asylene i hele den vestlige verden (Johnson et al., 2008). I kjølvannet av dette har det vokst fram ulike former for team som arbeider med mennesker i psykiske og psykososiale kriser utenfor døgninstitusjonene (Burns, 2004; Johnson et al., 2008). Norske DPS akutteam har ikke eksistert lenge. I 2003 var det kun tre etablerte team (Ruud et al., 2006).

Det ble i 2005 i tråd med opptrappingsplanen for psykisk helse fastslått i stortingsproposisjon 1 at alle landets DPS skulle ha akutteam innen utgangen av 2008. I 2010 var det etablert akutteam i 51 av 76 DPS i landet (Karlsson et al., 2011a). Det er store forskjeller mellom teamene på forhold som blant annet åpningstider, sammensetning av fagfolk, behandlingstid og henvisningsrutiner (Karlsson et al., 2011b). DPS akutteam arbeider mer med depresjon og selvmordsrelaterte kriser enn med for eksempel psykoser og rusrelaterte temaer (Hasselberg et al., 2011).

Les hele artikkelen her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Her finner du oppsummert forskning om problematferd, kriminalomsorg og ADHD

Skolen er et viktig forskningsområde for the Campbell Collaboration. Ill.foto: JBryson, iStockphoto

Mens Cochrane Library er det internasjonale biblioteket for oppsummert forskning på helsespørsmål, er Campbell Library motstykket for oppsummert forskning om kriminalomsorg, utdanning, sosialpolitikk og velferd.

Campbell Library er en viktig del av Campbell Collaboration som nå har sitt hovedkvarter i Oslo, nærmere bestemt hos Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Ved Kunnskapssenteret er to årsverk øremerket sekretariatsfunksjonen.

Campbell Collaboration er et internasjonalt forskningsnettverk, og hovedkontoret hjelper forskere i nettverket med å utarbeide systematiske oversikter (oppsummering av forskning). Nettverket er oppkalt etter Donald T. Campbell.

Organisasjonen har som mål å fremme positiv sosial endring ved å bidra til bedre beslutningsgrunnlag. Den ønsker også å bedre kvaliteten på offentlige og private tjenester.

Noen av rapportene til Campbell Collaboration er mye lest. Den mest populære rapporten deres, Skolebaserte programmer for å redusere mobbing, er lastet ned mer enn 54000 ganger.

Kanskje den viktigste rapporten er «Scared straight» og andre ungdomsprogrammer for å forebygge ungdomskriminalitet. Denne systematiske oversikten viser klart at det virker mot sin hensikt å skremme ungdom fra en kriminell løpebane.

Andre eksempler på systematiske oversikter fra Campbell Collaboration er:

Alle rapportene er på engelsk. Som du ser, er det en del overlapp mellom Campbells fagområder og Cochrane innen psykisk helse. Det er gratis å bruke Campbells rapporter.

Aktuelle lenker:

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern – erfaringer og utfordringer videre (Suicidologi)

– Det er rimelig å anta at utgivelsen av Nasjonale retningslinjer for selvmordsforebygging i psykisk helsevern har medført en betydelig grad av økt oppmerksomhet og forhåpentligvis mer fokus på problemet. Ill.foto: diane39, iStockphoto

Nasjonale retningslinjer for selvmordforebygging ble utgitt av Sosial- og helsedirektoratet i 2008. Forfatterne av denne artikkelen var henholdsvis faglig sekretær og leder for arbeidsgruppa og skrev utkastet til retningslinjene. Vi har begge senere vært aktive i implementeringsarbeidet nasjonalt og lokalt. Basert på dette, og på en spørreundersøkelse til alle helseforetakene i Helse Sør-Øst, drøfter vi erfaringer med retningslinjene og videre utfordringer på dette området.

Hovedmålsetningen med retningslinjene var følgende (Sosial- og helsedirektoratet 2008, s. 8):

– Bedre helsetjenesten for pasienter med selvmordsproblematikk ved å bidra til at det gis et standardisert og kvalitetssikret behandlingstilbud innen psykisk helsevern i hele landet

– Bidra til å redusere antall selvmord og alvorlige selvmordsforsøk blant pasienter i psykisk helsevern ved å sikre et forsvarlig tilbud til denne gruppen

– Styrke tilbudet om god oppfølging og ivaretakelse av pårørende til pasienter med selvmordsproblematikk og etterlatte etter selvmord

– Gjøre helsepersonell som har kontakt med selvmordstruede personer mer kompetente, effektive og trygge i å håndtere selvmordsrisiko

Oppsiktsvekkende nok er det i norsk forvaltning, blant Helseforetakene eller andre steder, i liten grad tilgjengelige data som kan brukes for å evaluere, eller i det minste belyse, effekten av retningslinjene. Omfattende forskning viser til en voldsomt økt risiko for selvmord blant pasienter i psykisk helsevern (Walby 2008, Qin & Nordentoft 2005). Tall fra Helsetilsynets meldesystem viser at antall meldinger som gjelder dødsfall på grunn av selvmord økte fra 76 i 2008 til 132 i 2011 (Helsetilsynet 2012). Det er samtidig kjent at det norske meldesystemet ikke fungerer tilfredsstillende (Rønneberg & Walby 2008) bl.a. på grunn av manglende rapportering og usystematisk datainnsamling.

Les hele artikkelen her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Psykofarmakologisk poliklinikk (Tidsskrift for Den norske legeforening)

En viktig oppgave for Psykofarmakologisk poliklinikk er å vurdere indikasjon og potensiell nytteverdi av legemidlene pasienten bruker. Ill.foto: AlexRaths, iStockphoto

Psykofarmakologisk poliklinikk ble startet ved Diakonhjemmet Sykehus i 2009. Målet er å bidra til effektiv behandling med mindre bivirkninger, interaksjoner og terapisvikt. Flertallet av pasientene som henvises til poliklinikken bruker mange legemidler fra ulike legemiddelgrupper. De har ofte sammensatte problemstillinger med både psykiatriske og somatiske sykdommer.

Legemiddeldoser og kombinasjoner av legemidler som er effektive for noen, kan gi bivirkninger eller manglende effekt for andre. Det er anslått at 5 – 10 % av alle sykehusinnleggelser skyldes legemiddelbivirkninger. I en undersøkelse fra Tyskland hadde rundt en tredel av pasienter innlagt ved psykiatriske avdelinger legemiddelbivirkninger, og for mer enn 10 % av de innlagte pasientene førte bivirkninger til at legemiddelbehandlingen måtte endres. Alvorlige bivirkninger ved bruk av psykofarmaka, dvs. bivirkninger som gir alvorlig helseskade og sykehusinnleggelse, er også utbredt.

Stortingsmeldingen Rett kurs mot riktigere legemiddelbruk etterspør produsentuavhengig informasjon om legemidler og gir anbefaling om at kvalifisert helsepersonell, gjerne med tverrfaglig tilnærming, gjennomgår legemiddelbruken sammen med pasientene. Et overordnet mål for fremtidens legemiddelpolitikk er riktig legemiddelbruk. Det vil bli økt fokus på tverrfaglig arbeid, implementering av behandlingsretningslinjer og reduksjon av legemiddelrelaterte problemer.

Psykofarmakologisk poliklinikk ble startet ved Senter for Psykofarmakologi, Diakonhjemmet Sykehus, i januar 2009. Det er i andre land opprettet poliklinisk virksomhet innen klinisk farmakologi, men vi kjenner ikke tilsvarende poliklinikker i Norge. Vi vil her beskrive hvordan poliklinikken drives, fordi vi tror at arbeidsmetodene kan overføres til andre helseforetak.

Les hele artikkelen i Tidsskriftet her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: