Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

11. juni 2012

Norsk kartleggingsverktøy for selvmordsrisiko i akuttpsykiatrien tilgjengelig (Suicidologi)

Ulike former for suicidal atferd forekommer ofte på akuttpsykiatriske avdelinger. Ill.foto: jsmith, iStockphoto

En artikkel i Suicidologi inneholder verktøyet «Selvmord Status Skjema», en diskusjon av relevans for akuttinnlagte suicidale pasienter,  og helsepersonells erfarte nytteverdi. Les første del av artikkelen her og finn selve verktøyet og resten av artikkelen ved å følge lenken nederst i artikkelen.

Å predikere hvem som kan komme til å ta sitt eget liv er svært vanskelig, både fordi selvmord er et relativt sjeldent fenomen og fordi kjente risikofaktorer har lav sensitivitet og lav spesifisitet (Mork, Mehlum, Walby 2009). Dette vil i mange tilfeller føre til usikkerhet i vurderingen av den aktuelle risikoen for selvmord. Selvmord Status Skjema (SSF) er et skjema som brukes for å kartlegge og tematisere selvmordsproblematikk med fokus på struktur og samarbeid mellom pasient og terapeut. Skjemaet kan være et godt hjelpemiddel både for den erfarne kliniker og helsepersonell som har mindre erfaring med denne type problematikk.

Brown (2007) har laget en oversikt over tilgjengelige instrumenter til bruk for kartlegging og vurdering av selvmordsfare. Instrumentene i denne oversikten har både god validitet og reliabilitet, men altså lav sensitivitet og særlig spesifisitet (Brown 2007). Undersøkelser har vist at slike instrumenter sjelden brukes rutinemessig i klinisk praksis (Jobes et al. 2004, Jobes 2006). Jobes og kolleger (1997) utviklet et instrument til klinisk bruk i vurdering av selvmordsrisiko. Instrumentet kalles Suicide Staus Form (SSF) og er en sentral del i det manualbaserte behandlingsopplegget CAMS (Collaborative Assessment and Management of Suicidality) (Jobes 2006). Instrumentet vurderer både kvantitative og kvalitative aspekter ved selvmordsfare (Conrad 2009) og er ifølge Range (2005) et av de mest utbredte instrumenter i klinisk praksis i USA.

SSF er oversatt til flere språk, og studier har funnet gode psykometriske egenskaper i forhold til skjemaets interne validitet (Jobes 1997), inter-rater reliabilitet (Jobes 2004) og konvergerende validitet (Conrad 2009). En studie har foretatt inter-rater reliabilitetsanalyse ved bruk av kodemanualen som er utviklet av Jobes (2004). Denne viser at kodemanualen fungerte godt ved koding av beskrivelser fra suicidale pasienter i poliklinisk behandling (k=.88) (Jobes 2004).

Les hele artikkelen her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Nytt og gratis kurs om å jobbe i kriseteam

Brannmann på vei inn i flammene
Hjelpemannskaper kan selv trenge hjelp etter en katastrofe. Ill.foto: DigtialStorm, iStockphoto.

Registrer deg og ta et gratis norsk e-læringskurs om å jobbe i psykologisk kriseteam.

Kurset er beregnet på ansatte i kommunale kriseteam, og tar for seg organisering og oppgaver for kriseteamene. Det beskriver også psykiske reaksjoner på katastrofer, selvmord, ulykker og kriser. Kurset beskriver tiltak og oppfølging, samt hvordan hjelpere kan reagere etter å ha stått på for andre. Kurset skal kunne brukes av bredt sammensatte kriseteam, i tillegg til helsepersonell.

Etter 22. juli i fjor ble det klart at det var behov for en bedre kriseberedskap i mange av landets kommuner. Hver kommune anbefales å opprette psykososiale kriseteam. Fylkesmannen har et overordnet ansvar for tilsyn av psykososial beredskap i kommunene.

Kurset er laget av det regionale ressurssenteret vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Nord, forkortet til RVTS Nord. De har samarbeidet med de andre regionale ressurssentrene og med det nasjonale NKVTS. Arbeidet er gjort på oppdrag fra Helsedirektoratet.

Kurset bygger på to veiledere, utgitt av Helsedirektoratet: Veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer og Etter selvmordet – veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord. I tillegg gis det faglige råd fra Senter for krisepsykologi i Bergen.

Aktuelle lenker:

Kurs: Når krisen rammer – om å arbeide i kriseteam

RVTS (Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging)

NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS)

www.kriser.no Senter for krisepsykologi i Bergen

www.krisepsyk.no Senter for krisepsykologi i Bergen

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Ambulante kriseteam gir færre sykehusinnleggelser (Cochrane)

Hjemmebesøk kan være til hjelp ved krisetilfeller. Ill.foto: zoomstudio, iStockphoto

Ambulante kriseteam kan redusere antall sykehusinnleggelser ved alvorlig psykisk lidelse, viser en oppdatert oversikt fra Cochrane-samarbeidet. Pasientene selv og familiene deres foretrekker assistanse fra kriseteam framfor tradisjonell behandling når en krise oppstår.

Cochrane-gruppen har oppdatert sin egen oversikt om effekten av ambulante team sammenlignet med tradisjonell behandling hos mennesker med alvorlig psykisk lidelse. Som vanlig gikk Cochrane-forfatterne grundig til verks i søket etter nye randomiserte, kontrollerte undersøkelser omkring temaet. Tre nye studier ble inkludert i den oppdaterte oversikten.

Kvaliteten på studiene var blandet, og forfatterne gjorde det klart at videre forskning er nødvendig for å kunne slå fast med sikkerhet om krisetiltak har større effekt når sammenlignet med tradisjonell behandling.

I den nye analysen fant forfatterne at:

  • Krisetiltak kunne redusere antall re-innleggelser ved sykehus
  • Ambulante kriseteam som hjalp pasientene hjemme hos dem selv, ga færrest innleggelser
  • Pasientene selv og familiene deres opplevde krisetiltakene som en mer tilfredsstillende form for behandling

– Behandling som er basert på kriseintervensjoner, med eller uten vedvarende behandling hjemme hos pasientene, ser ut til å være en levedyktig og akseptabel form for behandling av personer med alvorlig psykisk lidelse. Ytterligere forskning er likevel nødvendig dersom tiltaket implementeres i stor skala, skriver forskerne.

Les artikkelen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Elektrokonvulsiv behandling ved alvorlig depresjon – i konflikt med den hippokratiske eden? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Forskning reiser spørsmål om den fortsatte bruken av ECT for alvorlig depresjon. Ill.foto: jtyler, iStockphoto

Det er lite støtte for påstanden om at elektrokonvulsiv behandling (ECT) er effektivt for alvorlig depresjon. Behandlingen ser ut til å svekke nevropsykologisk funksjon i frontal og temporallappene, herunder hukommelse, og denne svekkelsen synes knyttet til atferdsendringer som fagfeltet har oppfattet som terapeutisk respons. Dette aktualiserer spørsmålet om ikke ECT er i strid med det første budet i den hippokratiske eden – om først og fremst å ikke gjøre skade.

Elektrokonvulsiv behandling (ECT) er blant de mest kontroversielle intervensjonene i psykisk helsevern. Kritikere hevder at intervensjonen virker negativt på kognisjon, særlig hukommelse, og at en følge kan være irreversible hjerneskader (e.g. Breggin, 2007; Frank, 1990; Friedberg, 1977; Warner, 2006). Motsatt hevdes det at kognitive vansker er en kortvarig og uvesentlig bivirkning og at ECT er livreddende for alvorlig psykisk lidende brukere der annen behandling ikke har virket eller finnes (Abrams, 1997; Fink, 1979; Kellner, 2007).

Typiske mottakere av intervensjonen i Norge og internasjonalt er brukere med alvorlig depresjon, eventuelt psykotiske trekk, med en overvekt av kvinner og eldre (Glen & Scott, 1999; Moksnes et al., 2006; Read, 2004; Statistical Bulletin, 2003; Weitz, 1997). ECT gis også for andre lidelsesbilder som bipolar lidelse/mani, schizofreni og katatoni. Bruken varierer sterkt både mellom land og behandlingsinstitusjoner i samme land. Dette er i tråd med til dels begrenset statlig regulering og faglig kontroll (Breggin, 1998; Savithasri & McLoughlin, 2003).

Norge har ingen offentlig statistikk over bruken av ECT, men i følge Moksnes et al. (2006) synes det å ha vært en betydelig økning fra 1980-tallet og frem til i dag. En nylig gjennomgang av ECT i Norge konkluderte med at nasjonale retningslinjer er nødvendig ettersom det er en betydelig variasjon i bruk (Schweder et al., 2011). I denne artikkelen fokuserer vi på hva forskningen sier om virkningen av behandlingsformen for dens primære målgruppe, alvorlig deprimerte personer.

Les hele artikkelen her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Nyttig og gratis kurs om psykisk utviklingshemming

«Mangfold og muligheter» er et kurs for fagfolk som arbeider med utviklingshemmede. Ill.foto: Diloute, iStockphoto.

«Mangfold og muligheter» er et omfattende, nytt e-læringskurs om å arbeide med utviklingshemmede. Kurset er gratis, men du må registrere deg for å få tilgang til det.

Når du har gått gjennom kurset og bestått testene, kan du få kursbevis. Kurset er kompetansegivende dersom du også gjennomfører en tilleggsmodul, du kan da få 15 studiepoeng. Tilleggsmodulen  gis av NLA Høgskolen (Lærerakademiet i Bergen). Modulen består blant annet av  fire kursdager med forelesninger som bygger videre på innholdet i e-læringskursene.

Kurset tar for seg holdninger, etikk, praktisk konfliktløsning og -forhindring. Det tar også opp juridiske sider ved å arbeide med utviklingshemmede. Kurset beskriver blant annet støttekontakttjenesten som en inngang til å delta i kulturliv og sosiale aktiviteter.

Kurset består av tre hoveddeler:

Å arbeide i andres hjem
Kultur, fritid og vennskap
Utfordrende atferd

Målgruppen er personer som jobber direkte for mennesker med utviklingshemning. Kurset er laget av Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin.

Aktuelle lenker:

http://www.helsekompetanse.no/mangfold

NLA Høgskolen

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Kombinasjonsbehandling ved depresjon (Tidsskrift for Den norske legeforening)

– Dokumentasjonen for effekt av kombinasjonsbehandling med antidepressiver er begrenset, men bruken er likevel utbredt. Ill.foto: style-photographs, iStockphoto

I de tilfellene der monoterapi med et antidepressivt legemiddel ikke gir tilfredsstillende effekt, kan kombinasjonsbehandling vurderes. Årsaker til terapisvikt, som feil diagnose eller ikke-optimalt valg av legemiddel og/eller dosering, bør først ekskluderes.

Depresjon er en svært vanlig sykdom – med en livstidsprevalens på 10 % for menn og 24 % for kvinner, i henhold til en norsk studie. Et legemiddel fra gruppen antidepressiver forskrives til en stor del av disse pasientene, men det er tilfredsstillende effekt hos under 50 %. Et alternativ kan være å forsøke kombinasjonsbehandling med flere legemidler. Vi vil i denne artikkelen presentere aspekter ved slik behandling.

Grunnlaget for artikkelen er et litteratursøk i PubMed. Det ble gjort et skjønnsmessig utvalg av artikler ut fra forfatternes erfaring fra psykiatri og farmakologi.

Forskjellige typer antidepressiver

Tabell 1 gir en oversikt over de antidepressivene som selges i Norge. De første legemidlene mot depresjon kom på markedet i 1950-årene og tilhørte gruppen trisykliske antidepressiver (TCA). De hemmer reopptak av noradrenalin og serotonin, men har også en del andre effekter, blant annet antikolinerge bivirkninger. Trisykliske antidepressiver har en relativt høy toksisitet som ikke er til stede hos de nyere selektive serotoninreopptakshemmerne (SSRI), serotonin-noradrenalin-reopptakshemmere eller selektive noradrenalin- og noradrenalin-dopamin-reopptakshemmere. På grunn av få andre effekter enn hemming av monoaminreopptaket er disse nyere legemidlene også antatt å ha mindre bivirkninger.

En annen gruppe legemidler med antidepressiv virkning er reseptorantagonistene, som blokkerer de hemmende presynaptiske alfa-2-reseptorene, først og fremst på noradrenerge, men også noe på serotonerge nevroner. I tillegg finnes gruppen reversible monoaminoksidasehemmere, som hemmer nedbrytningen av monoaminer.

Les mer her: Kombinasjonsbehandling ved depresjon

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.


Omfang og organisering av sorggrupper i Norge (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Sorg kan bearbeides sammen med andre i en tilsvarende situasjon. Ill.foto: Akirastock, iStockphoto

Det er stor variasjon i organisering og struktur for sorggrupper i Norge. Vår studie viser at dette likevel er et godt gjennomarbeidet og viktig tilbud for etterlatte.

Sorggrupper anses som et viktig likemannstiltak der etterlatte kan få informasjon, snakke om den de har mistet, utveksle erfaringer og råd, samt ventilere reaksjoner og problemer sammen med noen som «virkelig forstår». Gjennom identifisering med andre som er i samme situasjon, kan sorgfellesskapet bidra til å normalisere situasjonen man er i (Dyregrov & Dyregrov, 2007). Det har vært lite systematisk forskning på sorggruppevirksomhet både i Norge og internasjonalt. Derfor er det usikkert i hvilken grad økt kunnskap om sorg og traumer har nedfelt seg i måten sorggrupper blir organisert og gjennomført på (Currier, Holland & Neimeyer, 2007).

I 2009 startet Sorgsenteret ved Senter for Krisepsykologi (SfK) forskningsprosjektet «Sorggrupper i Norge» i samarbeid med Landsforeningen for uventet barnedød (LUB). Målsettingen var å kvalitetssikre og optimalisere sorggruppetilbudet i Norge. Prosjektet består av to delstudier: 1) Gruppelederstudien, som skulle «Kartlegge omfanget av, og beskrive, egenskaper ved sorggrupper som drives i Norge», og 2) Deltakerstudien, som skulle «Studere hva som gjør sorggrupper ‘gode’ eller ‘dårlige’ sett fra deltakernes ståsted». Første delstudie ble basert på data fra sorggruppeledere, mens andre delstudie baserte seg på informasjon fra sorggruppedeltakere.

Les mer her: Omfang og organisering av sorggrupper i Norge

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Seponering av antidepressiver ved demens (Tidsskrift for Den norske legeforening)

En ny norsk studie viser at det er trygt å prøveseponere for de fleste pasienter med demnes som står på antidepressiver. Ill.foto: fstop123, iStockphoto

Selv om depressive symptomer hos pasienter med demens kan bli verre etter seponering av antidepressive legemidler, vil de fleste få ingen eller bare minimale symptomendringer. Dette viser en ny norsk studie.

80 % av pasientene på norske sykehjem har demens, og nesten alle utvikler minst ett nevropsykiatrisk symptom i tillegg. Medikamentell behandling av nevropsykiatriske symptomer er antidepressive, antipsykotiske og beroligende legemidler. Mange sykehjemspasienter får forskrevet slike medisiner.

I tidligere studier har man ikke funnet evidens for at antidepressiver har effekt ved depresjon hos pasienter med demens eller ved behandling av nevropsykiatriske symptomer ved demens. Forskerne gjennomførte derfor en randomisert studie for å undersøke effekten av å seponere slike legemidler hos sykehjemspasienter med demens.

– Studien hadde to hovedfunn, sier artikkelens førsteforfatter Sverre Bergh ved Alderspsykiatrisk forskningssenter, Sykehuset Innlandet. – For det første var snittskår på Cornells depresjonsskala etter 25 uker signifikant høyere i gruppen der antidepressivene var seponert sammenliknet med gruppen som fortsatte med antidepressiver, noe som indikerer økte depressive symptomer etter seponering. For det andre tålte de fleste pasientene at antidepressivene ble seponert.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: