Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

8. oktober 2012

Her finner du retningslinjer for bipolar lidelse og depresjon

Deprimert ung jente.
Depresjon kan ramme folk i alle aldersgrupper. Ill.foto: MrPants, iStockphoto

Helsebiblioteket har siden oppstarten samlet retningslinjer innen psykisk helse. Følg lenkene til norske og engelskspråklige retningslinjer for bipolar lidelse og depresjon.

Helsebibliotekets sider om psykisk helse har lenker både til norske og utenlandske retningslinjer. For tiden arbeides det med en ny retningslinje for bipolar lidelse.

Blant retningslinjene for depresjon og bipolar lidelse finner du:

Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten (Helsedirektoratet 2009)
Farmakoterapi ved unipolar depresjon hos voksne og eldre (Statens legemiddelverk 2004)
Bruk av antidepressive legemidler hos barn og ungdom (Statens legemiddelverk 2004)
Referenceprogram for unipolar depression hos voksne (Sundhedsstyrelsen 2007)
Legemiddelhåndbokas terapikapittel om depresjoner (Legemiddelhåndboka)
Legemiddelhåndbokas terapikapittel om bipolar lidelse (Legemiddelhåndboka)

Du finner også lenker til en rekke engelskspråklige retningslinjer for depresjon og bipolar lidelse.

Fram til nylig har retningslinjer gjerne vært publisert som store pdf-filer der det har vært vanskelig å finne den nøvendige  informasjonen. Dette blir det en forandring på nå. Helsebiblioteket arbeider sammen med Helsedirektoratet for at retningslinjene skal bli bedre egnet for publisering på nett.

Den gjeldende norske retningslinjen for bipolar lidelse er fra år 2000, så fram til den nye blir offentliggjort, kan det være klokt å se hvilke utenlandske retningslinjer Helsebiblioteket har lenket til. Den nye retningslinjen har vært ute på høring, og høringsutkastet er tilgjengelig på nett.

Aktuelle lenker:

Deler av denne artikkelen har tidligere stått i PsykNytt 9. mai 2011.

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Fant sammenheng mellom benzodiazepiner og demens (BMJ)

Kunnskapen om mulige skadelige konsekvenser av langvarig bruk av benzodiazepiner øker. Ill.foto: gizos, iStockphoto

En ny studie knytter langvarig bruk av benzodiazepiner til økt risiko for demens. – Enda en grunn til å mane til forsiktighet ved forskriving av medikamentene, fastslår franske forskere.

Benzodiazepiner er effektive i behandlingen av akutt angst og søvnløshet. Gjeldende retningslinjer anbefaler at medikamentene ikke brukes i mer enn noen få uker, blant annet på grunn av risikoen for avhengighet ved langvarig bruk. Kunnskapen om avhengighetsfaren er robust, men benzodiazepiner blir likevel forskrevet i stor stil til pasienter i mange land.

Franske forskere publiserte nylig en studie der emnet var en mulig sammenheng mellom bruk av benzodiazepiner og utvikling av demens. Forfatterne fulgte en gruppe menn og kvinner, 1063 personer i alt, i 20 år. Deltakerne hadde en gjennomsnittsalder på 78 og var alle uten demens da undersøkelsen startet, i 1987. Forskerne justerte for andre faktorer som kunne asossieres med utvikling av demens, som alder, kjønn, utdanningsnivå, sivil status, vinforbruk, diabetes, høyt blodtrykk, reduserte kognitive evner og depresjon.

Studien viste at:

  • 253 av de 1063 pasientene hadde demens ved oppfølging etter 15 år
  • Nytt forbruk av benzodiazepiner var forbundet med økt risiko for demens
  • Personer som hadde brukt benzodiazepiner i løpet av de 20 årene, hadde omtrent 50 prosent høyere risiko for demens, sammenlignet med personer som aldri hadde brukt medikamentene

Forfatterne oppsummerer med å be leger og legemiddeltilsyn nøye vurdere den økende kunnskapen om de potensielle, uønskede bivirkningene som følger med bruk av benzodiazepiner.

Les hele artikkelen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Hyperaktivitet hos barn kan gi økt risiko for tidlig rusdebut (Journal of Abnormal Child Psychology)

Svenske forskere har studert tvillingpar i en ny studie om ADHD og rus. Ill.foto: hartcreations, iStockphoto

Hyperaktivitet og impulsivitet hos barn i åtte-niårsalderen gir økt risiko for tidlig debut med rusmidler i tenårene, antyder en ny tvillingstudie fra Sverige.

Sammenhengen mellom ADHD og rusbruk hos unge mennesker er ofte gjenstand for diskusjon. Symptomer på ADHD omfatter blant annet konsentrasjons-og oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet, impulsivitet og atferdsvansker. Mange er interessert i å finne ut om noen av symptomene kan predikere tidlig debut med rus.

I den nye studien, som omfattet 1480 tvillingpar født i årene 1985-86, undersøkte forfatterne om spesifikke ADHD-symptomer økte risikoen for tidlig bruk av rusmidler, og om risikoen var større hos tenåringer med symptomer som vedvarte.

Forfatterne målte symptomer på ADHD og atferdsvansker hos deltakerne ved 8-9 år og 13-14 år. Risikofaktorer ble målt ved hjelp av sjekklister og spørreskjema fylt ut av foreldrene og rapporter fra barna selv.

Utfallsmål av interesse var bruk av tobakk, alkohol og illegale stoffer i løpet av det siste året:

  • Har brukt tobakk «noen ganger» tilsvarte en til to ganger eller av og til, mens hyppigere bruk enn en til to ganger tilsvarte «ofte»
  • Har vært beruset av alkohol en til ti ganger tilsvarte «noen ganger», mens flere ganger enn ti tilsvarte «ofte»
  • Bruk av illegale stoffer var ikke inndelt i hyppighetsgrader som ved tobakk og alkohol

Forfatterne fant at:

  • Hyperaktivitet/impulsivitet ved 8-9-årsalder  kunne knyttes til bruk av tobakk «av og til» ved 13-14 år
  • Hyperaktivitet/impulsivitet som vedvarte mellom 8-9-årsalder og 13-14-årsalderen kunne også predikere bruk av alkohol «noen ganger» ved 13-14-årsalder
  • Verken konsentrasjonssvansker ved 8-9-årsalderen eller vedvarende konsentrasjonsvansker opp til 13-14 år kunne knyttes til tidlig rusdebut

Studien antyder at hyperaktivitet og impulsivitet, men ikke konsentrasjons-og oppmerksomhetsvansker, kan være viktige predikatorer for tidlig rusdebut. En mulig forklaring på sammenhengen mellom spesifikke ADHD-symptomer og rusbruk kan være genetisk mottakelighet, konkluderte forfatterne.

Les hele artikkelen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Mer opioidbruk blant unge (Dagens Medisin)

Større forbruk: Opioider brukes mer i Norge enn i Sverige og Danmark. Ill.foto: Deklofenak, iStockphoto

Bruken av sterke smertestillende medisiner (opioider) blant unge har økt med 24 prosent fra 2005 til i fjor.

I 2005 alderen 10-19 år var det nær 9874 brukere av opiodier. Dette er sterke smertestillende medisiner, som blant annet morfin og kodein (Paralgin forte). Det viser tall fra Reseptregisteret. I fjor hadde antallet økt til 12.730.

Justert for en eventuell endring i antallet innbyggere, har økningen vært på 24 prosent fra 2005 til 2011.

Må se bak tallene

Ingen andre aldersgrupper har hatt en forholdsvis like stor økning i bruken av sterke smertemedisiner.

Leder av Norsk smerteforening og NTNU-professor, Christian Borchgrevink, sier det er viktig å se bak tallene.

– Det er interessante tall, men vi vet ikke hva økningen skyldes. Det kan være at unge nå får bedre postoperativ behandling etter dagkirurgiske inngrep. Men hvis det skyldes fast bruk over tid, er det betenkelig og bekymringsfullt. Langvarig bruk hos så unge ville kunne bidra til problematisk avhengighet, sier Borchrevink til Dagens Medisin.

Les mer her: Mer opioidbruk blant unge

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Mot en felles grunn: En transdiagnostisk tilnærming til psykologisk behandling (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

En forståelse av transdiagnostiske prosesser kan føre til en behandling som er mer spesifikt tilpasset hver klient enn rettet mot den enkelte lidelse pasienten har. Ill. foto: ClarkandCompany, iStockphoto

Hvis psykiske lidelser er mer like enn ulike med hensyn til opprettholdende faktorer, kan det være grunn til å utforske de felles psykopatologiske prosessene og utvikle behandlingsmetoder som retter seg direkte mot å endre dem.

Basert på ulike epidemiologiske studier fremtrer komorbiditet som regelen heller enn unntaket ved forekomsten av psykiske lidelser (First, 2005; Kessler, 1994, 1997; Kessler, Chiu, Demler & Walters, 2005; Robins & Regier, 1991). Komorbiditetsbegrepet har blitt mer betydningsfullt etter hvert som revisjonene av de ulike diagnosemanualene har generert flere og mer spesifikke diagnoser (First, 2005; Hagen, 2008).

Når diagnosene blir flere, øker også sjansen for et betydelig overlapp mellom diagnosene, uten at disse kategoriene trenger å være fenomenologisk forskjellige (jf. Borsboom et al. (2011) for en gjennomgang av underliggende likheter ved psykiatriske diagnoser).

Det kan finnes flere forklaringer for det høye nivået av komorbiditet som et fenomen ved psykiske lidelser (Barlow, 2002):

  • Komorbiditet forklares på bakgrunn av overlappende diagnostiske kriterier (Hagen, 2008).
  • En mulig sekvensiell relasjon mellom ulike psykiske lidelser, slik at trekk ved én lidelse tjener som en risikofaktor for en annen (Moses & Barlow, 2006).
  • Ulike psykiske lidelser deler felles underliggende trekk ved at det er innbyrdes kognitive og atferdsmessige prosesser over ulike diagnosekategorier (Sloan & Kring, 2010).

Det som er viktig å forstå i denne sammenhengen, er at komorbiditet sett ut fra en psykologisk forståelse ikke nødvendigvis impliserer forekomsten av multiple lidelser eller multiple psykologiske problemer, men heller problemer med å finne enklere forståelsesmodeller som kan forklare de symptomene som pasienten kommer til behandling for (Hagen, 2008).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Traumer hos barn – blir de gjemt eller glemt? Kartlegging av traumatiske erfaringer hos barn og unge henvist til BUP (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Tier om traumer: Det å leve med vold i familien er ofte forbundet med skam og hemmelighold. Ill.foto: madisonwi, iStockphoto

Det er grunn til å anta at nesten halvparten av alle barn og unge i spesialisthelsetjenesten (BUP) har vært utsatt for potensielt traumatiserende hendelser, ofte uten at det er beskrevet i henvisningene. For å sikre god oppfølging bør traumeopplevelser kartlegges tidlig.

Traumatiske hendelser – dvs. ekstremt skremmende og/eller potensielt livsfarlige situasjoner – utgjør en del av oppveksten til en betydelig andel barn og ungdom i Norge. I et utvalg på 7033 avgangselever i videregående skole oppga 25% at de hadde blitt utsatt for minst ett tilfelle av vold fra foreldrene en eller flere ganger i løpet av livet (Mossige & Stefansen, 2007). Videre oppga 15% av jentene og 7% av guttene i samme studie at de hadde opplevd alvorlige seksuelle krenkelser. I en annen undersøkelse, som omfattet 15 930 ungdommer i 10. klasse, svarte 23,6% av guttene og 11,8% av jentene at de hadde blitt utsatt for vold fra jevnaldrende i løpet av det siste året (Schou, Dyb & Graff-Iversen 2007). Hvor stor andel som utsettes for andre traumatiske hendelser som alvorlige ulykker, overfall eller traumatiserende dødsfall vites ikke.

Ifølge diagnosemanualen DSMIV (American Psychiatric Association, 1994) defineres et traume som en situasjon der «en person opplever, er vitne til eller blir konfrontert med en eller flere hendelse(r) som innebærer faktisk, eller trussel om, død eller alvorlig skade, eller trussel om fysisk skade mot seg selv eller andre». I tillegg spesifiseres det at «personens reaksjoner innebærer intens redsel, hjelpeløshet eller skrekk.(…). Hos barn kan reaksjonene vise seg i form av disorganisert eller agitert atferd» (ibid. s. 428, egen oversettelse). Det er veldokumentert at dette er hendelser som utgjør en betydelig risikofaktor for utvikling av psykiske vansker. Blant annet er det anslått at 30–40% av barn og unge utsatt for traumatiske hendelser vil utvikle posttraumatisk stresslidelse (PTSD) (Fletcher, 1996). I tillegg finner flere studier økt forekomst av andre former for angstlidelser, depressive plager, sosiale vansker, skolerelaterte problemer, rusmisbruk og annen risikoatferd blant unge utsatt for traumer sammenlignet med kontrollgrupper (Dube, Felitti, Dong, Giles & Anda, 2003; Pynoos, Steinberg & Piacentini, 1999).

Les mer her: Traumer hos barn – blir de gjemt eller glemt?

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Demensdiagnostikk – automatisert kvantifisering av hjernestrukturer (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Det er forventet stor økning i nye tilfeller av demens i årene som kommer, og det er derfor viktig å utvikle gyldige og enkle diagnostiske prosedyrer. Ill.foto: CREATISTA, iStockphoto

Bakgrunn. Vi ville kartlegge den praktiske nytteverdien av automatisert kvantifisering av hjernestrukturer ved bruk av magnetisk resonanstomografi (MR) i diagnostikk av demens av Alzheimers type.

Materiale og metode. MR-opptak av hjernen til 122 pasienter, henvist til en hukommelsesklinikk, ble analysert med mykvareprogrammet Neuroquant, som gir volummål for ulike hjernestrukturer. Diagnosene ble satt av to leger uten kjennskap til MR-resultatene. Vi utførte ROC-analyser (receiver operating characteristic) og kalkulerte areal under kurven (AUK). Verdien 1 betyr at alle syke blir diagnostisert som syke og ingen som falskt syke.

Resultater. Gjennomsnittsalderen var 67,2 år (standardavvik 10,5 år), 60 % var menn, 63 hadde demens av Alzheimers type, 24 hadde annen demenstilstand, 25 hadde mild kognitiv svikt og ti subjektiv oppfatning av kognitiv svikt. I sammenlikningen mellom pasienter med demens av Alzheimers type versus pasienter med subjektiv opplevelse av kognitiv svikt eller mild kognitiv svikt var sju av 11 volummål signifikant større enn AUK 0,5. Positiv og negativ sannsynlighetsratio var hhv. under 5 og over 0,2 for beste grenseverdi av volummålene. Bortsett fra cerebellum (AUK 0,67) var ingen av hjernestrukturene signifikant forskjellig fra AUK 0,5 hos pasienter med andre demenstilstander sammenliknet med pasienter med demens av Alzheimers type.

Fortolkning. MR-undersøkelse med Neuroquant-analyser kan ikke brukes alene for å skille mellom personer med demens av Alzheimers type og personer uten demens.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Et evolusjonsperspektiv på depresjon: Samfunnspolitiske og psykologfaglige utfordringer (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Årsakene til depresjon er sammensatte. Ill.foto: QShot, iStockphoto

I annen halvdel av det 20. århundre har forekomsten av depresjon økt i alle aldersgrupper og i alle vestlige kulturer. Ifølge evolusjonslæren er all atferd innrettet mot å fremme overlevelse og reproduksjon. Hvordan kan evolusjonsmodeller forklare økning av depresjon?

Depresjon er den mest utbredte og den mest kostbare av de psykiske lidelsene (Folkehelseinstituttet, 2008). På verdensbasis var 121 millioner mennesker rammet av depresjon i 2001 (World Health Organization, 2001a), og forekomsten av depressive symptomer synes å øke i alle aldersgrupper og i alle vestlige kulturer (Klerman, Lavori, Rice, Reich, Endiott, Andreasen, et al., 1985; Klerman & Weissman, 1989, 1992; Sartorius, Jablensky, Gulbinat & Ernberg, 1980). Ifølge Verdens helseorganisasjon er depresjon i dag den ledende årsak til arbeidsudyktighet (World Health Organization, 2001b) og antas i 2020 på verdensbasis å utgjøre den nest største byrde av helseproblemer (Murray & Lopez, 1998).

Forekomsten av depresjon varierer imidlertid over tid og med sted. I løpet av et år var hyppigheten på klinisk depresjon 11,1 % i Oslo, mens den var 4,9 % i Sogn og Fjordane (Kringlen, Torgersen & Cramer, 2006). Tilsvarende forskjeller er også funnet mellom europeiske byer med for eksempel 24 % i Liverpool og 2,6 % i Santander i Spania (Ayuso-Mateos, Vazquez Barquero, Dowrick, Lethinen, Dalgard, Casey et al., 2001). Folkehelseinstituttet (2008) viser til at det har vært en økning av milde og moderate depresjoner i annen halvdel av det 20. århundre, men at den primært foregikk i tidsrommet 1947 til 1972 (Nilsson, Bogren, Mattisson & Nettebladt, 2007), og at forekomsten har vært stabil etter dette (Nilsson et al., 2007; Sandanger, Nygård, Sørensen,& Dalgard, 2006). Den betydelige variasjonen i forekomst av depresjon peker imidlertid i retning av at sosiale og kulturelle faktorer er sentrale for utvikling av depresjon.

Les mer her: Et evolusjonsperspektiv på depresjon: Samfunnspolitiske og psykologfaglige utfordringer

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: