Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

måned

desember 2012

Ny retningslinje for bipolar lidelse er kommet

Ill.foto: Alina555, iStockphoto
Folk med bipolar lidelse veksler mellom overdrevent oppstemt stemningsleie og depresjon. Ill.foto: Alina555, iStockphoto

Den nye nasjonale retningslinjen for å diagnostisere og behandle bipolar lidelse er nå tilgjengelig. 

Den nye retningslinjen fra Helsedirektoratet legger mer vekt på generelle tiltak som bolig, skole, arbeid og individuell plan, sammenlignet med det som har vært gjort tidligere. Slike tiltak regnes som en forutsetning for at andre, mer spesifikke tiltak skal være virksomme.

Retningslinjen gir praktiske, trinnvise anbefalinger for medikamentell behandling. Samtidig legger den mindre vekt på medikamentell behandling enn i mange internasjonale retningslinjer.

Retningslinjen stiller krav om grundig opplæring av pasientene slik at de kan gjenkjenne symptomene og forhindre at sykdommen får for store konsekvenser. Retningslinjen stiller også krav om at alle pasienter skal få individuell plan. Den anbefaler også at alle som trenger det får psykologisk behandling.

En bredt sammensatt gruppe har utarbeidet anbefalingene. Gruppen har bestått av psykolog, sosionom, leger fra almennpraksis og spesialisthelsetjenesten, samt pasienter.

Den nye retningslinjen er laget slik at den skal være lett å finne fram i på nett. Hvert kapittel er søkbart og kan lenkes til. Retningslinjen er delt opp i tre hoveddeler:

  • Utgreiing og diagnostikk
  • Generelt om behandling
  • Spesifikt om behandling.

Utgreiing og diagnostikk beskriver blant annet kjennetegn ved lidelsen, klinisk praksis og differensialdiagnostikk. Generelt om behandling tar for seg generelle behandlingsprinsipper, skole- og yrkesrettede tiltak, fysisk aktivitet,  behandling med legemidler, psykologisk behandling og komorbiditet. Punktet Spesifikt om behandling tar blant annet for seg mani og blandet episode, hypomani, gravide og kvinner som ammer.

Det har fra starten vært et krav at retningslinjen skal være på nynorsk. De som gjerne vil ha den på papir, kan bestille den fra Helsedirektoratet.

Aktuelle lenker:

Nasjonal fagleg retningsline for utgreiing og behandling av bipolare lidingar

Helsebibliotekets sider for depresjon og mani

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Psykisk syke får dårligere behandling mot fysisk sykdom enn andre (British Journal of Psychiatry)

Ill.foto: fstop123, iStockphoto
Psykisk lidelse og fysisk sykdom kan forekomme samtidig, men behandles ikke alltid likt.  Ill.foto: fstop123, iStockphoto

Personer med alvorlig psykisk lidelse får forskrevet langt færre medisiner for somatiske sykdommer, sammenlignet med resten av befolkningen, ifølge en ny metaanalyse.

Sykdommer som kreft, diabetes, artritt, osteoporose, kardiovaskulære sykdommer og HIV kan opptre samtidig med psykiske lidelser. Mye tyder på at psykisk helse-pasienter med samtidige fysiske lidelser ikke mottar nødvendig behandling for de somatiske sykdommene. Psykisk syke lever i gjennomsnitt 15 til 20 år kortere enn resten av befolkningen.

I en systematisk oversikt nylig publisert i the British Journal of Psychiatry, slår forfatterne fast at personer med psykiske lidelser, inkludert schizofreni, ikke får forskrevet legemidler de trenger for fysiske plager i like stor grad som personer uten psykiske lidelser. Oversikten omfatter 61 sammenlignende analyser av antall forskrevne resepter på tolv ulike legemidler til nærmere to millioner mennesker.

Forfatterne delte pasientene inn i undergruppene alvorlige psykiske lidelser, affektive lidelser, og andre tilstander. Studier som handlet om demens og delir ble ikke inkludert i oversikten.

Funnene viste at personer med alvorlig psykisk lidelse ser ut til å få forskrevet en betydelig mindre mengde vanlige legemidler for somatisk sykdom, i all hovedsak kardiovaskulære komplikasjoner, sammenlignet med den øvrige befolkningen. Forfatterne åpner for at deltakere med psykisk lidelse slet med mer alvorlig fysisk sykdom, sammenlignet med de øvrige deltakerne. Dette skulle ha gitt et større antall forskrevne resepter og ikke lavere, slik undersøkelsen viser.

Forfatterne påpeker at mer arbeid gjenstår for å undersøke om forskjellsbehandlingen er en bevisst hensikt hos de som forskriver medisiner eller ikke.

– Ansatte i psykisk helse-feltet opplever kanskje usikkerhet rundt forskriving av medisiner for å behandle fysisk sykdom, og kan være bekymret for mulige interaksjoner med psykofarmaka. Vi kan imidlertid ikke utelukke at somatiske tilstander er underbehandlet, når de opptrer samtidig med psykiske lidelser, konkluderer lederen av forskergruppen, Dr Alex Mitchell.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Hvordan engasjere suicidale pasienter i mentaliseringsbasert behandling?

Selvmordsproblematikken hos personer med ustabil personlighetsforstyrrelse er kjent. Ill.foto: KateLeigh, iStockphoto
Selvmordsproblematikken hos personer med ustabil personlighetsforstyrrelse er kjent. Ill.foto: KateLeigh, iStockphoto

Mentaliseringsbasert terapi (MBT), utviklet av Anthony Bateman og Peter Fonagy, har vist seg effektiv mht. å behandle personer med ustabil personlighetsforstyrrelse (UPF), og har også vist at bedringen holder seg over lang tid. Avdeling for Personlighetspsykiatri har implementert en variant av det MBT-opplegget som drives i London.

Selvmordsproblematikk av forskjellig art og grad utgjør en vesentlig del av de problemene personer med UPF har. Det er derfor viktig at all psykoterapi med denne pasientgruppen har et fokus på dette, og har et rasjonale for forståelse og håndtering av slike suicidale tilstander. Grunnet det alvorlige i lidelsen, er det viktig å engasjere disse personene i behandlingen slik at de ikke dropper ut, eller at behandlingen skaper forverring.

Artikkelen vil summarisk redegjøre for mentalisering og mentaliseringssvikt, som anses som den patologiske kjerneproblematikken for denne pasientgruppen. Dernest presenteres tre kliniske områder som MBT anser som særs viktige for at behandlingen av suicidale pasienter med UPF skal lykkes. Det dreier seg om 1) forståelse og håndtering av selvmordsrisiko, 2) selve behandlingsopplegget og 3) MBT holdning, fokus og teknikk.

Formålet med artikkelen er å vise hvordan MBT-terapeuter arbeider klinisk med denne problematikken, og dermed bidra til at en økt forståelse, toleranse, og konstruktiv håndtering av disse problemene, vil kunne finne sted.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Angst ved schizofreni – avspenningsøvelser kan hjelpe (Clinical Rehabilitation)

Kostnadsfritt: Avspenningsøvelser kan være et billig tiltak mot angst. Ill.foto: xjbxjhxm, iStockphoto
Kostnadsfritt: Avspenningsøvelser kan være et billig tiltak mot angst. Ill.foto: xjbxjhxm, iStockphoto

Avspenningsteknikker kan hjelpe personer med schizofreni som sliter med angst, antyder en studie fra Belgia.

Angst følger ofte med schizofreni, og kan ha sterk innvirkning på de positive og negative symptomene ved sykdommen. Tilnærminger som kan hjelpe schizofrenipasienter til å slappe av er viet stor interesse.

Progressiv muskelavspenningsteknikk er et av tiltakene som har fått oppmerksomhet. Øvelsene innebærer vekselsvis spenning og avspenning av stor muskelgrupper.

I den belgiske oversikten undersøkte forskerne effekten av progressiv muskelavspenningsteknikk på mentalt stress og angst hos personer med schizofreni.

Forfatterne inkluderte tre studier i oversikten, med i alt 146 deltakere. Studiene sammenlignet progressiv muskelavspenningsteknikk med passiv hvile i like lang tid. Primære utfallsmål var endringer i mentalt stress og angstsymptomer, og endringer i positive og negative symptomer på schizofreni.

Oversikten viste at:

  • Alle tre studier viste betydelig mindre angst hos deltakerne i muskelavspenningsgruppen, sammenlignet med kontrollgruppen
  • Ingen av studiene vurderte tiltaket som tilleggsbehandling ved positive og negative symptomer
  • Studiene undersøkte heller ikke tiltaket i lys av langtidsbehandling eller som forebygging av tilbakefall
  • Ingen bivirkninger ble funnet ved progressiv muskelavspenningsteknikk

Progressiv muskelavspenningsteknikk kan være en nyttig tilleggsbehandling for å redusere angst og mentalt stress, og forbedre følelsen av velvære hos personer med schizofreni, konkluderer forfatterne.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Kognitiv atferdsterapi ved selvmordsfare

Depresjon er en av de vanligste psykiske lidelsene. Ill.foto: profeta, iStockphoto
Depresjon er en av de vanligste psykiske lidelsene. Ill.foto: profeta, iStockphoto

I denne artikkelen vil jeg gi en kort redegjørelse for en kognitiv tilnærming til pasienter med selvmordstanker som del av en depressiv tilstand. Depresjon er knyttet til et mangesidig samspill mellom arv, biologi, psykologi og kultur, og det er store forskjeller mellom individer.

Innenfor kognitiv atferdsterapi (KAT) er man opptatt av sammenhengen mellom tanker, følelser og atferd. Disse påvirker hverandre gjensidig , noe som gjør utforskning av egne tanker og fastlåste tankemønstre til en mulig innfallsvinkel i arbeidet med å påvirke følelser. Jeg har begrenset artikkelen til å omhandle terapi med ikke-psykotiske pasienter som er i stand til å gjennomføre poliklinisk behandling.

Artikkelen beskriver bruken av kognitiv atferdsterapi (KAT) i forhold til pasienter med selvmordstanker. Den redegjør kort for den kognitive modellen for depresjon, med spesielt fokus på sammenhengen mellom håpløshet og selvmordstanker. De sentrale metodene i KAT for å bygge håp blir presentert. Disse kan bidra til å redusere negativ tenkning og dermed svekke selvmordstanker. Artikkelen beskriver også bruken av en selvmordsforebyggende plan.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Tilknytningsteori anvendt på parrelasjoner (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Kan tilknytningsstil bidra til å forklare hvorfor en potensiell partner blir foretrukket fremfor en annen?  Ill.foto: JoseGirarte, iStockphoto
Kan tilknytningsstil bidra til å forklare hvorfor en potensiell partner blir foretrukket fremfor en annen? Ill.foto: JoseGirarte, iStockphoto

Voksnes tilknytning er et forskningsfelt i vekst. I denne artikkelen sammenfattes noe av forskningen om sammenhenger mellom tilknytning og ulike aspekter ved voksnes parforhold.

I de siste par tiårene har tilknytningsteorien i stadig sterkere grad blitt anvendt på nære relasjoner mellom voksne mennesker, og særlig på de emosjonelle og kommunikative prosessene som utspiller seg i kjærlighetsforhold. Utvidelsen av tilknytningsteoriens fokus har foregått så raskt at den er i ferd med å etablere seg som den dominerende forståelsesrammen for hvordan samlivsproblemer oppstår og kan endres. Dette kommer ikke minst til uttrykk i emosjonsfokusert parterapi (Greenberg & Johnson, 1988; Johnson, 2004), som er den retningen som synes å ekspandere mest innenfor parterapifeltet. Her utgjør tilknytningsperspektivet den teoretiske bærebjelken (Johnson, 2003a).

Allerede Bowlby (1969) påpekte at tilknytningsteorien kunne beskrive ikke bare utviklingen av tilknytning hos barn, men tilknytningsformer også i voksenlivet. I starten ble den likevel utelukkende anvendt overfor de yngste barna og deres tidlige emosjonelle bånd til omsorgspersoner. Først mot slutten av 1980-tallet kom det publikasjoner som fokuserte på tilknytningsatferd i nære voksenrelasjoner (Hazan & Shaver, 1987; Johnson, 1986). Dette perspektivet vokste frem i en periode da individualisme, selvstendighet og autonomi hadde fått fotfeste som viktige idealer i den vestlige kulturen, og innenfor den vitenskapelige psykologien – idealer som også preget par- og familieterapien (Mackay, 1996). Idéen om at også voksne mennesker har et grunnleggende behov for å knytte seg til andre mennesker, kom derfor til å stå i kontrast til tidsånden (Johnson, 2003b). Når tilknytningsperspektivet likevel fikk bred aksept blant forskere og terapeuter, var det mest av alt fordi det viste seg å være et fruktbart og anvendelig teoretisk perspektiv.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Ulike risikofaktorer for traumatiske opplevelser og post-traumatisk stress syndrom (Folkehelseinstituttet)

Posttraumatisk stresslidelse er klassifisert som en angstlidelse. Ill.foto: QShot, iStockphoto
Posttraumatisk stress syndrom er klassifisert som en angstlidelse. Ill.foto: QShot, iStockphoto

En tredjedel av sårbarheten for å utvikle symptomer på post-traumatisk stress syndrom (PTSD) skyldes familiære faktorer, dvs. felles miljøfaktorer og genetikk. Rundt 20 % av disse risikofaktorene disponerer også for å oppleve traumer. De resterende 80 % disponerer ikke for opplevelse av traumer, men bare for utvikling av PTSD symptomer dersom man har opplevd et traume, viser en studie fra Folkehelseinstituttet.

Post traumatisk stress syndrom (PTSD) er den eneste psykisk lidelse som per definisjon forutsetter en miljøpåvirkning som oppleves som et alvorlig traume. Risikofaktorer for å oppleve traumer kan være miljøfaktorer som er felles for familiemedlemmer, genetiske faktorer eller individspesifikke miljøfaktorer.

Forholdet mellom risikofaktorer for opplevelsen av traumer og sårbarhetsfaktorer for PTSD symptomer som følger et traume er uklar. Nå har forskere ved Folkehelseinstituttet sammen med kollegaer ved Virginia Institute of Psychiatric and Behavioral Genetics i USA undersøkt i hvor stor grad familiære (miljøfaktorer som deles av familiemedlemmer og genetikk), og individspesifikke risikofaktorer er felles for det å oppleve et traume og PTSD symptomer.

Studien baserer seg på en intervjuundersøkelse av 2794 unge voksne tvillinger fra hele Norge som ble gjennomført ved Folkehelseinstituttet i perioden 1999-2004. Tvillingene ble intervjuet om psykiske lidelser, herunder PTSD.

Les mer her: Ulike risikofaktorer for traumatiske opplevelser og post-traumatisk stress syndrom

Disclaimer: Fotografiene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Omstilling til et desentralisert psykisk helsevern fortsetter (Helsedirektoratet.no)

Ny rapport: Helsedirektoratet oppsummerer status quo om de distriktspsykiatriske tjenestene. Ill.foto: SimFan, iStockphoto
Ny rapport: Helsedirektoratet oppsummerer status quo for de distriktspsykiatriske tjenestene. Ill.foto: SimFan, iStockphoto

Mye har skjedd innenfor psykisk helsevern under opptrappingsplanen for psykisk helse, blant annet med desentralisering av tjenester fra landets sykehus til de distriktspsykiatriske sentrene, og fra døgnbehandling til poliklinisk og ambulant (utadrettet) tjeneste.

​Det er likevel et stykke igjen før en har nådd målene for desentralisering. Det viser en ny rapport fra Helsedirektoratet.

Etter planen skal psykisk helsevern for voksne bestå av desentraliserte spesialisthelsetjenester ved distriktspsykiatriske sentre(DPS), mer spesialiserte sykehusavdelinger og privatpraktiserende avtalespesialister.

– For å gjøre psykisk helsevern mer tilgjengelig for befolkningen, er det en helsepolitisk målsetting å desentralisere tjenesten, noe som også vil lette samarbeidet med kommunale tjenester, sier avdelingsdirektør i Helsedirektoratet Gitte Huus.

DPS er normalt det første kontaktpunkt med spesialisthelsetjenesten og har et hovedansvar for å gi behandlingstilbud i et gitt geografisk område – både i akuttsituasjoner og på bakgrunn av henvisninger.

Det er derfor avgjørende at de tilføres ressurser for å ivareta sitt ansvar. I dag er mye av ressursene fortsatt knyttet opp mot døgnbehandling i sykehusene.

Les mer her: Omstilling til et desentralisert psykisk helsevern fortsetter

Disclaimer: Fotografiene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: