Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

måned

mai 2013

Nye retningslinjer om sosial angst fra britiske NICE

Sosial fobi er en angstlidelse som kjennetegnes av intens frykt i sosiale situasjoner. Ill.foto: Fitzer, iStockphoto
Sosial fobi er en angstlidelse som kjennetegnes av intens frykt i sosiale situasjoner. Ill.foto: Fitzer, iStockphoto

Anerkjente NICE har publisert retningslinjer for diagnose og behandling ved sosial angst, og det for første gang.

«Sosial angst handler ikke om å være sjenert i et selskap eller om å være nervøs foran et jobbintervju. Lidelsen handler om å oppleve en angst som griper inn i dagliglivet på en ødeleggende måte, og som har negativ innvirkning på sosiale relasjoner og ytelse på skole eller jobb. Det er viktig at mennesker som lider av en slik angst, får den rette hjelpen», skriver forfatterne som står bak de nye retningslinjene.

Retningslinjene fra britiske NICE, The National Institute for Health and Clinical Excellence, er basert på den nyeste forskningen om sosial angst. Rapporten anbefaler en rekke tiltak for voksne med sosial angst:

  • Kognitiv atferdsterapi, spesielt utviklet for behandling av sosial angst
  • Personer med sosial angst bør ikke få tilbud om gruppeterapi framfor individuell terapi
  • Personer som ikke ønsker å gå i terapi, kan få tilbud om selvhjelp basert på kognitiv atferdsterapi
  • Dersom personen med sosial angst ønsker å ta medisiner, bør vedkommende tilbys SSRI’er, og følges opp nøye for å fange opp eventuelle uønskede bivirkninger
  • Kortvarig psykodynamisk psykoterapi kan tilbys dersom vedkommende ikke ønsker verken kognitiv atferdsterapi, selvhjelp eller antidepressiva, selv om tiltaket er mindre effektivt

Anbefalingene for behandling av sosial angst hos barn og unge er langt færre enn for voksne:

  • Barn eller unge med sosial angst kan få tilbud om gruppe- eller individuell kognitiv atferdsterapi
  • Barn og unge som er modne nok, kan få tilbud om tiltak tiltenkt voksne mennesker

NICE gir også retningslinjer for hvilke typer tiltak som ikke er anbefalt ved sosial angst:

  • Sosial angst hos barn og unge bør ikke behandles med psykofarmaka
  • Antiepileptika, trisykliske antidepressiva, benzodiazepiner og antipsykotika er ikke egnet til behandling ved sosial angst hos verken barn eller voksne
  • Tiltak basert på mindfulness eller støtteterapi anbefales ikke ved sosial angst

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Rapporter for deg som jobber med flyktninger og innvandrere

Ill.foto: iStockphoto
Innvandrere og flyktningers problemer kan være forskjellige fra innfødte nordmenns. Ill.foto: iStockphoto

Helsebiblioteket har samlet norske rapporter som er relevante for arbeidet med flyktninger og innvandrere. Du finner lenker til rapportene under.

Det kan være vanskelig å finne alle offentlige rapporter som er relevante for et fagområde. Emnebibliotek psykisk helse har derfor samlet rapportene for hvert fagområde.

Rapportene er hentet fra offentlige nettsteder som Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Kunnskapssenteret, og også fra organisasjoner som FAFO og Legeforeningen.

Innsamlingen skjer ved systematisk å overvåke nettstedene gjennom å abonnere på RSS-feeds, e-postutsendelser, og ved manuell gjennomgang av nettstedene.

Det finnes en nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI). De har utgitt en del rapporter om innvandreres fysiske og psykiske helse.

På Helsebibliotekets sider finner du for eksempel rapporter som:

Dersom du vet om en rapport vi ikke har fått med oss, setter vi pris på om du kontakter nettredaktøren.

Aktuelle lenker:

Rapporter om flyktninger og innvandrere hos Helsebiblioteket

Helsebibliotekets side om flyktninger og innvandrere

NAKMIs rapporter

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Les Helsebibliotekets tidsskrifter om alderspsykiatri – gratis

Alderspsykiatri er godt dekket i Helsebiblioteket. Foto: annedehaas, iStockphoto
Alderspsykiatri er godt dekket i Helsebiblioteket. Ill.foto: annedehaas, iStockphoto

Helsebiblioteket abonnerer på viktige spesialtidsskrifter innen alderspsykiatri. Følg lenkene og les siste forskningsnytt på feltet!

Tidsskriftene dekker mange områder. Du finner dem på emnesidene for alderspsykiatri. Noen av dem må du være innlogget på Helsebiblioteket for å lese.

Noen smakebiter:

Alzheimer Disease and Associated Disorders er et ledende internasjonalt tidsskrift om forskningsfunn og nye tilnærminger til diagnostikk og behandling. Artiklene henter temaer fra alle relevante felter og kliniske spesialiteter, blant annet nevrobiologi, nevrokjemi, molekylærbiologi, nevrologi og nevropatologi.

American Journal of Geriatric Psychiatry fremstår som en ledende aktør innen det raskt voksende fagfeltet alderspsykiatri. Tidsskriftet publiserer forskningsartikler om diagnostikk, epidemiologi, psykisk helse og kognitive prosesser. I tillegg kommer forskning om psykofarmakologi og andre somatiske behandlinger for eldre psykiatriske pasienter. Tidsskriftet henvender seg til forskere og klinikere innen geriatrisk psykiatri.

GeroPsych er et fagfellevurdert internasjonalt forskningstidsskrift som publiserer ny forskning innen områdene alderspsykiatri, geriatri og alderspsykologi. Artiklene kan handle om normal, optimal eller patologisk aldring.

Psychology and Aging publiserer originalartikler om utvikling og aldring hos voksne. Artiklene omfatter anvendt forskning, atferdsforskning, klinisk forskning, forskning innen utdanning, eksperimentell forskning, samt metodiske og psykososiale studier.

Aktuelle lenker:

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Deler av denne artikkelen har tidligere vært publisert i PsykNytt  28. mai 2012.

Ikke nok kunnskap om baklofen ved alkoholavvenning (Utvalgt forskning)

 Ill.foto: blueclue, iStockphoto
AVVENNING: Alvorlighetsgraden av alkoholabstinens kan variere fra milde symptomer som lette søvnforstyrrelser og mild angst til svært alvorlige og livstruende symptomer. Ill.foto: blueclue, iStockphoto

En oppdatert, systematisk oversikt fra Cochrane-samarbeidet fastslår at kunnskapen om baklofen ved alkoholabstinenser fortsatt er for liten til å kunne slå fast at legemiddelet er effektivt og trygt å bruke.

Baklofen benyttes hovedsakelig ved muskelspasmer, for eksempel ved multippel sklerose og cerebral parese. Legemiddelet har i de senere årene også blitt brukt ved alkoholabstinens og til forebygging av tilbakefall ved alkoholavhengighet.

Den nye oversikten er en oppdatering av en Cochrane-oversikt fra 2011. Forfatterne søkte etter relevante studier i Cochrane-biblioteket og andre databaser, for perioden 1966 til 2012. 113 studier som sammenlignet baklofen med placebo eller annen behandling for pasienter med abstinenssymptomer ved alkoholavvenning, ble vurdert for inklusjon. Forfatterne inkluderte til sist to studier i oversikten.

Den ene studien sammenlignet effekten av baklofen med effekten av diazepam, og antydet at medikamentene var like effektive når det gjaldt å redusere abstinenssymptomer. Den andre studien sammenlignet baklofen med placebo, og fant ingen signifikant forskjell mellom baklofen og placebo når det gjaldt abstinenssymtomer. Studien viste imidlertid at baklofen var mer effektivt i å redusere benzodiazepin-avhengighet, sammenlignet med placebo.

Bare én av studiene undersøkte sikkerheten ved bruk av baklofen, og fant ingen uønskede bivirkninger ved bruk av verken baklofen eller diazepam.

– Kunnskapen om baklofen ved alkoholavvenning er svært liten. Vi trenger mer forskning av bedre kvalitet for å kunne fastslå om legemiddelet er effektivt og trygt å bruke, konkluderer forfatterne.

Studien er plukket ut av McMaster-universitetet i Canada som en særlig relevant og pålitelig forskningsartikkel innen psykisk helse-feltet.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

SSRI og graviditet – hva er status? (RELIS)

Ill.foto: TatyanaGl, iStockphoto
UTSATT: Risikoen for tilbakefall av angst og depresjon øker under graviditet. Ill.foto: TatyanaGl, iStockphoto

Depresjon og angst forekommer relativt hyppig hos gravide, anslagsvis hos 9-14 %, og serotonin reopptakshemmere (SSRI) anses som førstevalg ved behov for antidepressiva hos gravide.

Bruken av SSRI under graviditet er økende, med bruk av SSRI i deler eller hele graviditeten hos opptil 2-3 % av alle gravide i Europa og 8-10 % av alle gravide i USA. I den norske Mor og Barn-undersøkelsen oppga 0,9 % av kvinnene at de hadde brukt SSRI under graviditeten. SSRI er nå blant legemiddelgruppene med mest omfattende dokumentasjon for bruk hos gravide, med data fra flere titusentalls eksponerte svangerskap. Til tross for dette er det fortsatt mye som er uavklart, og det er ikke enighet i fagmiljøene om disse legemidlene er fosterskadelige eller ikke. Ulike studier har gitt motstridende resultater, og det er også uavklart om det er noen forskjell i risiko mellom de ulike SSRIene.

I tillegg til motstridende data er det også vanskelig å fastslå om den observerte risikoøkningen faktisk skyldes legemiddelbruken. Mødrenes grunnsykdom (depresjon/angst) eller andre forhold knyttet til psykisk sykdom hos gravide (som for eksempel økt grad av røyking, alkoholbruk, samtidig bruk av andre legemidler eller stoffmisbruk) kan også bidra. Det synes imidlertid å være enighet om at SSRI ikke er «major teratogens», det vil si at dersom SSRIene øker risikoen for misdannelser eller andre fosterskadelige effekter så vil den absolutte risikoen fortsatt være lav.

Psykisk sykdom og graviditet

Ved vurdering av risiko for fosterskader som følge av legemiddelbruk under graviditet må man ta i betraktning risiko ved underbehandling av mors sykdom. Flere studier har vist at manglende behandling eller tilbakefall av psykisk sykdom hos gravide i seg selv øker risikoen for komplikasjoner hos både mor og barn. Ubehandlet psykisk sykdom hos gravide øker risikoen for dårlig ernæringstilstand, samt impulsiv og selvdestruktiv adferd, blant annet med misbruk av rusmidler og selvmordsforsøk. Risikoen for preeklampsi, spontanabort, keisersnitt og postpartum depresjon er trolig også økt. For barnet øker blant annet risiko for prematuritet, lav fødselsvekt, lavt APGAR skår og innleggelse på nyfødtavdeling.

Les mer her: SSRI og graviditet – hva er status ved årsskiftet 2012/-13?

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

ACT-team: Fordeler og dilemmaer (napha.no)

ACT-team er tverrfaglige team som arbeider aktivt oppsøkende utenfor sykehus. Ill. foto: slobo, iStockphoto
ACT-team er tverrfaglige team som arbeider aktivt oppsøkende utenfor sykehus. Ill. foto: slobo, iStockphoto

Landets 14 ACT-team ser store fordeler med å jobbe på brukerens arena, men også dilemmaer knyttet til tvang kontra frivillighet. Napha.no’s ACT-stafett er nå avsluttet og oppsummert.

Ledere for 14 ACT-team har delt erfaringer i en ACT-stafett på napha.no i perioden mars – desember 2012. Faglig rådgiver i NAPHA, Tove Carstensen, har oppsummert alle intervjuene i en artikkel på psykiskhelsearbeid.no.

Dette går igjen

Her er noe av det som går igjen i svarene fra de 14 ACT-teamlederne:

  • Det er en fordel at hjelpen tilbys på brukerens arena. Å jobbe med brukerens behov i fokus, og i den enkeltes hverdagsliv, oppleves tilfredsstillende. Det gir en større grad av ressurs- og mestringsfokus. Man beveger seg bort fra et problem- og symptomorientert syn.
  • En viktig balansegang når man jobber i brukerens hjem er hvordan å sørge for at teamet ikke oppleves for invaderende og for aktivt oppsøkende.
  • Den hyppige og fleksible oppfølgingen gir teamet god kjennskap til den enkeltes hverdag og deres nettverk. Pårørende vet hvem de kan kontakte hvis krisesituasjoner skulle oppstå.
  • Det er et dilemma for mange team at man skal tilby frivillig og samtykkeorientert behandling på en side, og vurdere tvangsmedisinering og tvangsparagrafer på den andre.
  • Flere team nevner at det oppleves utfordrende å skaffe arbeid til målgruppen, blant annet fordi mange av brukerne har varig uføretrygd. Mange benytter seg av lavterskel arbeidsrettede tilbud for gruppen.

Les mer her:  ACT-team: Fordeler og dilemmaer

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Selvhindring (låseatferd) hos utviklingshemmede med selvskading: Årsaker og behandling basert på atferdsanalytiske prinsipper (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: DevelopingPerceptions, iStockphoto
Selvskading defineres som atferd som medfører fysiske skader på egen kropp. Ill.foto: DevelopingPerceptions, iStockphoto

Enkelte personer med utviklingshemning og selvskadingsproblematikk har en atferd som er uforenlig med selvskadingen. Denne atferden blir kalt selvhindring. Kjennskap til relasjonene mellom selvskading og selvhindring har stor betydning ved behandling.

Selvskading defineres som atferd som medfører fysiske skader på egen kropp (Lovaas & Simmons, 1969). Det er en av de mest alvorlige former for problematferd hos personer med utviklingshemning (Powell, Bodfish, Parker, Crawford & Lewis, 1996). Den kan påføre klienten store skader og har i sjeldne tilfeller medført dødsfall (Iwata, Pace, Dorsey, Zarcone, Vollmer, Smith et al., 1994; Kerth, Progar & Morales, 2009). I tillegg kan selvskading ha negative følger fordi atferden hindrer etablering av adaptiv atferd, eller begrenser skolegang og andre viktige opplæringstiltak. Videre kan selvskading være stigmatiserende og dermed til hinder for sosial inkludering. En norsk prevalensstudie viste at i overkant av fire prosent av populasjonen med kjent utviklingshemning hadde en slik atferdsproblematikk (Holden & Gitlesen, 2006).

Enkelte personer med utviklingshemning og selvskading reduserer eller hindrer bevegeligheten av egne kroppsdeler for å stanse selvskadingen. Dette har i engelskspråklig faglitteratur blitt kalt «self-restraint» og ble første gang beskrevet i 1968 av Baroff og Tate. Termen «låseatferd » har blitt brukt på norsk, men «selvhindring» har blitt foreslått som en bedre oversettelse. I det etterfølgende brukes derfor denne termen.

Selvhindring forekommer hyppigst hos personer med alvorlig eller dyp psykisk utviklingshemning (Fovel, Lash, Barron & Roberts, 1989). Smith, Iwata, Vollmer og Pace (1992) rapporterte en forekomst av selvhindring hos 10 til 50 % hos utviklingshemmede med selvskadingsproblematikk, men det er stor variasjon i rapporterte prevalenstall (3 % i Fovel et al., 1989; 4 % i Isely, Kartsonis, McCurley, Weisz & Roberts, 1991; 76 % i Oliver, Murphy, Hall, Arron & Leggett, 2003; 22 % i Powell et al., 1996). I diagnosekodeverket ICD -10 vil selvhindring kunne diagnostiseres som en stereotyp bevegelsesforstyrrelse (F98.4).

Selvhindring kan i enkelte tilfeller være fordelaktig når den hindrer alvorlig selvskading (Lerman, Iwata, Smith & Vollmer, 1994), men den kan også i mange tilfeller være et stort problem siden også denne atferden kan vanskeliggjøre adaptiv atferd og redusere hyppigheten og kvaliteten av sosial samhandling (Rojahn, Schoroeder & Mulic, 1980). I tillegg kan selvhindring medføre demineralisering av skjelettet, muskelatrofi, forkortning av sener og redusert blodgjennomstrømning i ekstremiteter (Foxx & Dufrense, 1984; Lerman et al., 1994; Lovaas & Simmons, 1969). I slike tilfeller kan selvhindring regnes som selvskading (Smith et al., 1992).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Skal rusmiddelavhengige pasienter tilbys hjerteklaffkirurgi for andre gang? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Ill.foto: melhi, iStockphoto
Injiserende rusavhengige har 6 til 54 ganger høyere dødsrisiko enn normalbefolkningen. Ill.foto: melhi, iStockphoto

Pasienter som injiserer medikamenter og illegale rusmidler er ekstra utsatt for infeksiøs endokarditt, med en livstidsinsidens på 1 til 11 %.

Det antas at det er mellom 8 200 og 11 500 injiserende rusmiddelavhengige i Norge, og det er tegn på et økende antall tilfeller av endokarditt med klaffeaffeksjon hos disse, som i andre vestlige land.

Ved Haukeland universitetssykehus utgjør denne pasientgruppen anslagsvis 10 – 15 % av de omtrent 50 pasientene som årlig behandles for infeksiøs endokarditt. De fleste blir behandlet konservativt med antibiotika intravenøst, men enkelte må likevel opereres – med fjerning av den infiserte hjerteklaffen og implantasjon av kunstig hjerteventil. Pasientene er ofte relativt unge og alvorlig syke, og hjertekirurgi vil på kort sikt kunne være livreddende behandling.

Det er imidlertid stor risiko for at pasientene fortsetter sitt injiserende rusmisbruk etter gjennomgått endokarditt. De har derfor forhøyet risiko for ny infeksjon og destruksjon av den implanterte hjerteventilen. Det kan foreligge en klar klinisk indikasjon for operasjon, men det kan stilles spørsmål ved nytten av tiltaket og om kostnadene kan forsvares. I denne artikkelen drøfter vi om det er det riktig å tilby ventilkirurgi for andre gang til rusmiddelavhengige.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

 

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: