Ill.foto: DevelopingPerceptions, iStockphoto
Selvskading defineres som atferd som medfører fysiske skader på egen kropp. Ill.foto: DevelopingPerceptions, iStockphoto

Enkelte personer med utviklingshemning og selvskadingsproblematikk har en atferd som er uforenlig med selvskadingen. Denne atferden blir kalt selvhindring. Kjennskap til relasjonene mellom selvskading og selvhindring har stor betydning ved behandling.

Selvskading defineres som atferd som medfører fysiske skader på egen kropp (Lovaas & Simmons, 1969). Det er en av de mest alvorlige former for problematferd hos personer med utviklingshemning (Powell, Bodfish, Parker, Crawford & Lewis, 1996). Den kan påføre klienten store skader og har i sjeldne tilfeller medført dødsfall (Iwata, Pace, Dorsey, Zarcone, Vollmer, Smith et al., 1994; Kerth, Progar & Morales, 2009). I tillegg kan selvskading ha negative følger fordi atferden hindrer etablering av adaptiv atferd, eller begrenser skolegang og andre viktige opplæringstiltak. Videre kan selvskading være stigmatiserende og dermed til hinder for sosial inkludering. En norsk prevalensstudie viste at i overkant av fire prosent av populasjonen med kjent utviklingshemning hadde en slik atferdsproblematikk (Holden & Gitlesen, 2006).

Enkelte personer med utviklingshemning og selvskading reduserer eller hindrer bevegeligheten av egne kroppsdeler for å stanse selvskadingen. Dette har i engelskspråklig faglitteratur blitt kalt «self-restraint» og ble første gang beskrevet i 1968 av Baroff og Tate. Termen «låseatferd » har blitt brukt på norsk, men «selvhindring» har blitt foreslått som en bedre oversettelse. I det etterfølgende brukes derfor denne termen.

Selvhindring forekommer hyppigst hos personer med alvorlig eller dyp psykisk utviklingshemning (Fovel, Lash, Barron & Roberts, 1989). Smith, Iwata, Vollmer og Pace (1992) rapporterte en forekomst av selvhindring hos 10 til 50 % hos utviklingshemmede med selvskadingsproblematikk, men det er stor variasjon i rapporterte prevalenstall (3 % i Fovel et al., 1989; 4 % i Isely, Kartsonis, McCurley, Weisz & Roberts, 1991; 76 % i Oliver, Murphy, Hall, Arron & Leggett, 2003; 22 % i Powell et al., 1996). I diagnosekodeverket ICD -10 vil selvhindring kunne diagnostiseres som en stereotyp bevegelsesforstyrrelse (F98.4).

Selvhindring kan i enkelte tilfeller være fordelaktig når den hindrer alvorlig selvskading (Lerman, Iwata, Smith & Vollmer, 1994), men den kan også i mange tilfeller være et stort problem siden også denne atferden kan vanskeliggjøre adaptiv atferd og redusere hyppigheten og kvaliteten av sosial samhandling (Rojahn, Schoroeder & Mulic, 1980). I tillegg kan selvhindring medføre demineralisering av skjelettet, muskelatrofi, forkortning av sener og redusert blodgjennomstrømning i ekstremiteter (Foxx & Dufrense, 1984; Lerman et al., 1994; Lovaas & Simmons, 1969). I slike tilfeller kan selvhindring regnes som selvskading (Smith et al., 1992).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.