Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

3. juni 2013

Her finner du pasientbrosjyrer om barn og psykisk helse

Bilde av et barn og en ung mann som leser.
Brosjyrer om barn og psykisk helse finner du gjennom Helsebiblioteket. Ill.foto: mammamaart, iStockphoto

Helsebiblioteket har oversatt og tilpasset pasientbrosjyrer fra oppslagsverket BMJ Best Practice om barns psykiske helse.

Anbefalinger og innhold i det britiske oppslagsverket BMJ Best Practice bygger på systematisk innhentet kunnskap fra forskning. Oppslagsverket inneholder også brosjyrer til pasienter, og Helsebiblioteketet har oversatt disse til norsk og også gjort enkle tilpasninger. Alle oversettelsene ble kvalitetssjekket av fagspesialister.

Hos Helsebiblioteket finner du blant annet brosjyrer om:

Ofte vil det være behov for brosjyrer om en sykdom på andre språk enn norsk. En god kilde for dette kan være amerikanske MedlinePlus som utgis av National Library of Medicine. Nettstedet Mighealth.net har en oversikt over oversatt pasientinformasjon om en rekke forskjellige lidelser. De har også generelle brosjyrer om hvordan det er å ha barn i Norge. Foreldre vil finne informasjon om psykisk helsehjelp for barn og unge.

Barneombudet har en spørsmål- og svartjeneste som heter Klar melding. Barn og ungdom under 18 år kan sende inn hva de har på hjertet og få svar fra fagfolk. Det finnes også en samleside for nødtelefoner for barn og ungdom.

Aktuelle lenker:

Pasientinformasjon for barn og unges psykiske helse hos Helsebiblioteket

Helsebibliotekets generelle sider for pasientinformasjon

Helsebibliotekets side for ressurser på nett

Brosjyrer om barn hos Mighealthnet

Barneombudets Klar melding-tjeneste

Nødtelefoner for barn og ungdom

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Her finner du rapporter om eldre og psykisk helse

Demens og depresjon forekommer ofte samtidig. Ill.foto: tbradford, iStockphoto
Demens og depresjon forekommer ofte samtidig. Ill.foto: tbradford, iStockphoto

Helsebiblioteket har samlet norske rapporter som er relevante i arbeid med eldre og psykisk helse. Du finner lenker til rapportene nedenfor.

Det kan ofte være vanskelig å finne alle offentlige rapporter som er relevante for et fagområde. Emnebibliotek psykisk helse har derfor samlet rapportene for hvert felt.

Rapportene er hentet fra offisielle statlige nettsteder som Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Kunnskapssenteret, og også fra organisasjoner som FAFO og Legeforeningen.

Fagområdene i rapportene kan være svært forskjellige, og de spenner fra de rent faglige til velferdsteknologi. Et tema som har vært mye diskutert det siste året, er bruk av GPS og andre tekniske hjelpemidler for å gi demente større bevegelsesfrihet og sikkerhet.

Innenfor feltet alderspsykiatri finner du for eksempel rapporter som:

Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse er organisert som et samarbeid mellom OUS og Sykehuset i Vestfold. De har et omfattende nettsted (aldringoghelse.no) for eldres psykiske problemer. Kompetansesenteret har en utstrakt kursvirksomhet, og de har utgitt mange nyttige publikasjoner for deg som arbeider med gamle mennesker. Ikke minst har de lagt ut en rekke tester og utredningsverktøy.

Dersom du vet om en rapport vi ikke har fått med oss, setter vi pris på om du kontakter nettredaktøren.

Aktuelle lenker:

Rapporter om alderspsykiatri hos Helsebiblioteket

Aldring og helse

Dette er en oppdatert utgave av en artikkel som stod i PsykNytt 29. august 2011.

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Ny form for kognitiv terapi lovende for Parkinson-rammede (Utvalgt forskning)

Ill.foto: dundanim, iStockphoto
Parkinsons sykdom kan ikke helbredes, men mye kan likevel gjøres. Ill.foto: dundanim, iStockphoto

En ny type kognitiv atferdsterapi skal være den første i sitt slag til å ha positiv effekt hos personer med Parkinson, ifølge en ny studie.

Symptomene på Parkinsons sykdom kan komme snikende og det kan ta tid å få stilt riktig diagnose. Parkinson kan være en betydelig belastning for de som er rammet og for deres pårørende.

I en ny studie sammenlignet forskerne effekten av en tilnærming basert på kognitiv atferdsterapi med ordinær medisinsk behandling. Primære utfallsmål var alvorlighetsgraden av symptomer og nevropsykiatriske forstyrrelser hos pasienten, og graden av byrde hos pårørende ved seks måneders oppfølging. Sekundære utfallsmål inkluderte depresjon og angst, tilfredshet i ekteskapet, og arbeid og sosialt liv hos pasienten, samt psykisk helse og tilfredshet i ekteskapet til de pårørende.

27 deltakere fikk tolv terapitimer med den nye tilnærmingen, mens 17 deltakere stod på venteliste og fikk standard medisinsk behandling. Studien var liten og var i praksis en pilotstudie.

Forfatterne fant at:

  • Tiltaksgruppen opplevde betydelig bedring i symptomer på Parkinsons sykdom, sammenlignet med kontrollgruppen
  • Nevropsykiatriske forstyrrelser, angst og depresjon ble signifikant redusert hos tiltaksgruppen, sammenlignet med kontrollgruppen
  • Pårørende i tiltaksgruppen opplevde endringer i ønsket retning når det gjaldt pleiebyrde og frustrasjon, men endringene var ikke signifikante
  • Pårørende i tiltaksgruppen opplevde signifikant bedring i psykisk helse

– Tiltaket har positiv effekt hos personer som er rammet av Parkinson, som det første i sitt slag. Dessverre førte ikke tiltaket til at pårørende opplevde at byrden som pleiegivende ble redusert, slik vi hadde håpet på. Studien viser at dette psykososiale tiltaket har potensiale for Parkinson-rammede, i det minste på kort sikt. Resultatene våre oppmuntrer til videre og mer omfattende forskning omkring emnet, konkluderer forskerne.

Studien er plukket ut av McMaster-universitetet i Canada som en særlig relevant og pålitelig forskningsartikkel innen psykisk helse-feltet.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Modell for å håndtere kriser og sucidalitet for pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Suicidologi)

Ill.foto: o_sa, iStockphoto
Personlighetsforstyrrelser kommer ofte til uttrykk allerede i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder. Ill.foto: o_sa, iStockphoto

Vi beskriver implementering av en trappetrinnsmodell i krisehåndtering for pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (EUPF) ved Psykiatrisk avdeling, Sykehuset Namsos, hvor hovedmålet er å understøtte den langsiktige psykoterapeutiske behandling.

Vi beskriver forskjellige faser av modellen sammen med de utfordringer man har hatt knyttet til gjennomføringen av disse, relatert til sengpostnivå, klinikknivå, sykehusnivå og i førstelinjetjenesten.

Våre hovedfunn er at fra 2007–2011 har det vært en nedgang i antall (re)innleggelser. Gjennomsnittlig innleggelsestid er blitt redusert. Bruk av tvangstiltak under innleggelse er synkende. Drøfting av resultatene og prosessen med å innføre trappetrinnsmodellen og de erfaringer man har sett på som betydningsfulle er gjort til slutt.

Forekomsten av personlighetsforstyrrelse varierer innenfor normalbefolkningen mellom 10 % til 14,8 %, med en median på 13,5 %. Innenfor populasjon av psykiatriske pasienter, varierer forekomsten mellom 45,2 % til 80,0 % med en median
på 60,4 %. Gjennomsnittlig antall personlighetsforstyrrelser per individ, er 2,3. Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse
er den hyppigst diagnostiserte personlighetsforstyrrelsen med en median på 35,7 %. Schizoid PF er den PF som har lavest prevalens med en median på 4,0 % (Verheul, R., & van Den Brink, W.(1999). Pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har vansker med å nyttiggjøre seg av et behandlingsopplegg som ikke er klart definert og har tydelig forutsigbarhet. Forskning viser at behandling uten definerte rammer og varighet resulterer i at 67 % av pasientene med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse falt ut av behandlingen kort tid etter oppstart. Stort fokus på struktur og klare rammebetingelser er således viktige forutsetninger for å arbeide med denne pasientgruppen (Derksen, Benders & Roverts 1998, Weinberg, Ronningstam, Goldblatt, Schechter, Maltsberger, 2011).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Nytt legemiddel mot alkoholmisbruk – les informasjon fra Legemiddelverket

imagesLegemiddelanmeldelse: Nalmefen (Selincro) – nytt prinsipp for å redusere bruk av alkohol

Hvordan virker nalmefen (Selincro)?

Nalmefen påvirker opioidreseptorer i hjernen (antagonist på μ- og δ-reseptorer og partiell agonist på κ-reseptor). Det er ikke fullstendig klarlagt hvordan dette gir redusert bruk av alkohol.

Hvordan skal nalmefen (Selincro) brukes?

1 tablett ved behov (før eller i forbindelse med alkoholinntak). Maksimum 1 tablett daglig.

Hvordan har nalmefen (Selincro) blitt studert?

To effektstudier har undersøkt om nalmefen kombinert med åtte samtaler førte til redusert bruk av alkohol sammenlignet med placebo og samtaler. Deltakerne (1322) hadde alkoholavhengighet (DSM-IV) og brukte > 40 g alkohol/dag (menn) eller > 20 g/dag (kvinner). En alkoholenhet er 13g. Endepunkt var reduksjon i mengde alkohol per dag etter 24 uker og reduksjon i antall «Heavy Drinking Days/HDD» (≥ 60 g/dag for menn eller ≥ 40 g/dag for kvinner).

I analysen som omfatter alle forsøkspersonene, var forskjellen i effekt mellom nalmefen og placebo liten og av usikker klinisk betydning. Tre forhold bidro til dette:

1) Hver fjerde deltaker sluttet nesten helt å drikke i løpet av de to ukene fra inklusjon til randomisering. 2) De som fikk placebo, halverte bruken av alkohol. 3) Mer enn 40 % av de som fikk nalmefen, gikk ut av studiene før tiden.

Les mer her: Legemiddelanmeldelse – Selincro

Samer snakker ikke om helse og sykdom (Psykisk helse og rus)

Ill.foto: kupicoo, iStockphoto
TO KULTURER: Norske helsearbeideres direkte måte å snakke om sykdom på, kan være uvant for samiske pasienter. Ill.foto: kupicoo, iStockphoto

Samers forståelse av helse og sykdom, samt måten de kommuniserer på, kan føre til samhandlingsproblemer mellom samiske pasienter og norsk helsevesen.

Denne artikkelen omhandler samers forståelse av helse og sykdom, og viser en del verdier og tradisjoner i samisk kultur. Jeg har spesielt fokus på hvordan kommunikasjon og kommunikasjonsmåter uttrykker forståelse og verdier som har med helse og sykdom å gjøre. Artikkelen viser en del resultater og funn fra doktorgradsarbeid fra 2012, og baserer seg på intervjuer av samer i Finnmark.

Min oppvekstbakgrunn fra Alta er flerkulturell med henholdsvis norsk, samisk og kvensk språk og kultur. Jeg lærte ikke samisk på skolen. Etter hvert snakket vi barn bare norsk sammen, slik at jeg ikke fikk videreutviklet mitt samiske språk. Under min sykepleierutdanning ble det undervist i moderne vestlig sykdomsoppfatning og kommunikasjonsteorier, og spesielt om viktigheten av åpen og direkte kommunikasjon. Selv om jeg stadig møtte samiske pasienter på sykehusene hvor jeg hadde praksis, var det ingen fokus på pasienter med noe annet språk enn det norske. Slik var det den gang over hele landet. Som sykepleier fikk jeg beskjed om å ikke snakke samisk med de samisktalende pasientene på avdelingen. Men ønsket om å arbeide blant samiske pasienter ble sterkere.

Jeg sa opp min stilling på sykehuset og fikk jobb i Guovdageainnu suohkan/Kautokeino kommune, der jeg arbeidet som sykepleier på mange felt. Jeg søkte en stilling ved Norges Samemisjons syke- og aldershjem i bygda, men organisasjonen prioriterte sykepleiere som bekjente seg som «personlige kristne», framfor søkere med samisk språk og kultur. Dette var en av mange situasjoner som førte til at til at det i 1980- årene ble opprettet foreninger for samiske sosialarbeidere, leger og sykepleiere. De bidro til at det ble satt fokus på samiske pasienters behov og rettigheter, blant annet gjennom offentlige planer og utredninger, og oppretting av Senter for samisk helseforskning.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Utelatelsen av religiøse og spirituelle faktorer i vurdering av selvmordsrisiko (Suicidologi)

Ill.foto: KateLeigh, iStockphoto
– Religion kan virke som en beskyttelsesfaktor for selvmord både gjennom det den tilfører positivt og gjennom tabu mot selvmord og trussel om straff. Ill.foto: KateLeigh, iStockphoto

Jeg vil i det følgende argumentere for at man i vurdering av selvmordsrisiko tar for lite hensyn til religiøse og spirituelle faktorer. Artikkelen tar ikke mål av seg til å være en utfyllende fremstilling av feltet, men er mer et vitenskapelig begrunnet debattinnlegg for hvorfor man i større grad bør inkorporere religiøse og spirituelle faktorer i vurdering av selvmordsrisiko. Jeg vil i hovedsak omtale vestlige religioner.

Mennesket kan ikke leve uten mening (Frankl, 1959). Vi har et universelt behov for å gi mening og orden til universet og kreftene i kosmos, så vel som til dagligdagse hendelser (Berger, 1967; Berger & Kellner, 1982). Hvilken mening vi gir et
fenomen vil være helt avgjørende for hvordan vi opplever det. Det er derfor Nietszches observasjon om at den som har et hvorfor (”Warum”) kan tåle nesten ethvert hvordan (”Wie”) oppleves som så treffende. Denne funksjonen som ”meningsprodusent” i menneskelivet har i størstedelen av menneskets historie blitt ivaretatt av religionen (Berger, 1967; Geertz, 1966; Jarvis & Northcott, 1987; Pargament, 1992; Spilka et. al., 1985). I menneskehetens historie har også meningstilskrivelsen til universet og kosmos (”der oppe”) gått i ett med meningstilskrivelsen til samfunnet (”her nede”). Denne koblingen kan lett skape et totaliserende meningssystem som legitimerer forskjeller i et hierarkisk organisert samfunn med lav frihet, men med høy trygghet (Berger, 1967). Middelalderen er vel det klareste eksempelet på dette.

I renessansen slår menneskets religiøse verdensbilde sprekker og blir i økende grad utfordret av vitenskapelige forklaringsmodeller og meningssystemer. Dette skaper et samfunn med større frihet og pluralisme, men bringer også med seg utrygghet og angst (Berger, 1980; Berger et. al., 1974; May, 1950). Menneskets behov for mening og orden blir i økende grad overtatt av vitenskapelige eller pseudovitenskapelige meningssystemer. Ernest Becker har i sin prisvinnende bok The denial of death (1973) gitt en analyse av hvordan han tenker seg at menneskelige handlinger kan forklares som forsøk på å transcendere døden (leve videre gjennom sine barn, bli en ”god samfunnsborger” og oppfylle historisk tilfeldige sosiokulturelle krav, forsøke å bidra til kunsten eller vitenskapen, eller til og med gjennom ødeleggelser og herostratisk destruktivitet).

En kan godt si at Becker gjør det samme for døden som Freud gjorde for seksualiteten; Becker benytter døden som en underliggende kausalfaktor som kan forklare et bredt spekter av menneskelige handlinger. Mens seksualitet har utviklet seg fra å være et tabu på Freuds tid til å bli overeksponert i vår tid, kan det argumenteres for at det i dag er døden som utgjør det ultimate tabu. Som Philippe Ariès har vist i sin monumentale mentalitetshistoriske studie The hour of our death (1983), har døden ikke i noen historisk epoke blitt opplevet som så truende som nå, samtidig som den er fjernet fra dagliglivet og flyttet inn i medisinske og profesjonelle institusjoner, usynlig og medikalisert.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Uvisst om medikamenter hjelper mot selvskading ved psykisk utviklingshemming (Cochrane)

Ill.foto: shaunl, iStockphoto
Selvskading trigges ofte av en opplevelse av intense negative følelser som personen ikke klarer å regulere på annen måte enn ved å skade seg selv. Ill.foto: shaunl, iStockphoto

Kan farmakologiske tiltak redusere selvskadende atferd hos personer med psykisk utviklingshemming? – Det vet vi for lite om, fastslår forskere i en ny, systematisk oversikt fra Cochrane-samarbeidet.

Personer med psykisk utviklingshemming selvskader relativt ofte. Atferden kan også være en utfordring for behandlere. Kunnskapen om selvskadende atferd hos denne delen av befolkningen, og om hvilke tiltak som kan hjelpe, er liten.

– Det er stort behov for mer kunnskap om bruk av medikamenter ved selvskading hos psykisk utviklingshemmede, særlig fordi de legemidlene som oftest tas i bruk, ikke er ment til bruk ved selvskading, skriver forfatterne av den nye Cochrane-oversikten fra april i år.

Forskerne søkte i en rekke databaser etter studier som sammenlignet antidepressiva, antipsykotika eller stemningsstabiliserende legemidler med placebo hos voksne med psykisk utviklingshemming. Fem studier ble inkludert i oversikten, hvorav fire undersøkte effekten av naltrexon, og én undersøkte effekten av klomipramin. Naltrexon er en opioid-antagonist som brukes ved alkoholavhengighet og opioidavhengighet.  Klomipramin er et trisyklisk antidepressiva.

Studiene var små, med bare 50 deltakere i alt. Klomipramin-studien og tre av studiene som sammenlignet naltrexon med placebo, antydet at legemidlene ga klinisk bedring i selvskading. Den siste naltrexon-studien fant ingen signifikant forskjell mellom legemiddelet og placebo.

– Vi vet for lite til å kunne konkludere med sikkerhet om antidepressiva eller opioid-antagonister har effekt ved selvskading hos personer med psykisk utviklingshemming. Vi trenger flere og langt større undersøkelser for å kunne fastslå om farmakologiske tiltak er nyttige og trygge å ta i bruk hos denne befolkningsgruppen.

Studien er plukket ut av McMaster-universitetet i Canada som en særlig relevant og pålitelig forskningsartikkel innen psykisk helse-feltet.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: