Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

måned

mars 2014

Prøver ut kjærlighetshormon mot anoreksi (PLoS One)

Personer med anoreksi opplever en intens frykt for fedme eller for å legge på seg. Ill.foto: Baloncici, iStockphoto

«Kjærlighetshormonet» oksytocin ga lovende effekter mot anoreksi, i to tidlige studier.

Sør-koreanske forskere publiserte nylig to studier som viser at oksytocin reduserer det ekstreme fokuset på kroppsstørrelse, mat og negative følelser som kjennetegner personer som lider av anoreksi.

«Fram til nå har vi ikke hatt noen effektiv, medikamentell tilnærming for anoreksi», sier en av lederne for forskerteamet bak studiene, Dr. Youl-Ri-Kim, til tidsskriftet Medscape.

Dr. Kim mener funnene er lovende:

«Forskningen vår er et viktig bidrag til den økende kunnskapen om effekten av oksytocin ved psykiske lidelser. Vi kan ha startet på utviklingen av et nytt og banebrytende behandlingsalternativ for anoreksi-pasienter», sier han.

Oksytocin er et hormon som blant annet blir utløst ved fødsel, og som skaper bånd mellom mor og barn. Hormonet er kjent som «velvære-hormonet» fordi det assosieres med kjærlighet og sosiale interaksjoner. Oksytocin utløses for eksempel også ved fysisk berøring og orgasme. Oksytocin er viktig for evnen til å lese ansiktsuttrykk og tolke andres følelser. Forskning har antydet at lave oksytocin-nivåer kan spille en rolle ved autismespekterlidelser.

Medforfatteren professor Janet Treasure ved Enhet for spiseforstyrrelser ved Kings College i London, viser til tidligere forskning der personer med anoreksi har abnorme nivåer av oksytocin. «Vi visste fra før av at personer som lider av anoreksi ofte har forstyrret sosial fungering, og at dette kan knyttes til hvordan oksytocin fungerer hos dem. En australsk studie fant at anoreksipasienter som fikk behandling med oksytocin i fire uker, opplevde at fokuset på vekt og kroppsstørrelse ble redusert. Vi visste også at oksytocin har positiv effekt på hjerneplastisitet og stress, og at personer med anoreksi ofte har innskrumpede, sultende og stressede hjerner», sier Treasure.

I den første studien, som er publisert i tidsskriftet Psychoneuroendocrinology, fikk deltakerne oksytocin via nesespray. 64 kvinner deltok. 31 deltakere hadde anoreksi, og de resterende 33 utgjorde kontrollgruppen. Kvinnene ble bedt om å se på bilder av høy- og lavkalori-mat, badevekter og kroppsfasonger, både tykke og tynne. Forskerne målte hvor raskt deltakerne gjenkjente tingene på bildene.

Undersøkelsen viste at anoreksi-gruppen ga betydelig mindre oppmerksomhet til stimuli knyttet til mat og kroppsfasong etter at de fikk oksytocin. Effekten var særlig tydelig hos anoreksi-pasienter med autismetrekk eller store vansker med kommunikasjon.

Framgangsmåten var den samme i studie nummer to, publisert i PLoS One. I denne omgangen målte forskerne deltakernes reaksjoner på ansiktsuttrykk, som sinne, avsky eller glede.

Etter å ha fått en dose oksytocin, hadde anoreksi-deltakerne mindre sannsynlighet for å fokusere på ansiktene som uttrykte avsky. Sannsynligheten for at de unngikk å se på de sinte ansiktene etter en dose med hormonet, var også redusert.

«Vi er i en veldig tidlig fase av forskningen, og antallet deltakere i studiene våre er lavt»,  advarer Dr. Kim. «Det er allikevel svært spennende å ane potensialet denne behandlingen kan ha. Vi trenger å gjennomføre større studier med et mer variert befolkningsutvalg før vi kan begynne å ta tilnærmingen i bruk», sier han til Medscape.

Dr. Treasure påpeker at uansett hva årsaken til anoreksi er, forårsaker lidelsen sult. «Sult påvirker hvordan hjernen fungerer, og fører til en progressiv økning av nevrologiske komplikasjoner, som igjen fører til at pasienten blir sittende fast i det anorektiske mønsteret. Tidlig fokus på symptomene er essensielt for god tilfriskning», avslutter hun.

Les sammendrag av studiene her og her

Les omtalen i Medscape her

 

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Departementet ber helsetjenesten prioritere brukerstyrte plasser, rusbehandling og mindre tvang

Rusbehandling er et prioritert område i 2014. Ill.foto: blueclue, iStockphoto

Hvert år mottar de regionale helseforetakene styringssignaler fra Helse- og Omsorgsdepartementet som angir prioriterte satsinger for det kommende året. Blant årets prioriteringer skal brukerstyrte plasser, rusbehandling og mindre tvang prioriteres.

Departementets føringer varierer noe mellom de enkelte RHF-ene, men flere av prioriteringene er felles for alle eller de fleste av foretakene.

Helseminister Bent Høie sa i sin tale til sykehusene i januar at rusavhengige og mennesker med psykiske lidelser skal prioriteres.

– Fra i år har vi gjeninnført den gyldne regelen, som innebærer at rus og psykisk helse skal øke mer enn somatikken i hver helseregion, sa han.

Høie sa videre i sin tale at Samhandlingsreformen videreføres. Det skal lages en opptrappingsplan for rusfeltet, og det psykiske helsetilbudet i kommunene skal bygges ut. Regjeringen vil prioritere både rusbehandling og psykisk helse. Regjeringen vil også at det offentlige skal kjøpe inn flere tjenester fra private tilbydere og la pasientene velge. Avtalespesialistene skal brukes mer, og Regjeringen vil utvide antallet hjemler. Regjeringen har, ifølge Høie, bevilget midler til å kjøpe inn 200 flere rusbehandlingsplasser hos ideelle organisasjoner. Distriktspsykiatriske sentre (DPS) skal bygges ut og utrustes til å ta ansvar for gode akuttjenester hele døgnet.

Kommunalt rusarbeid skal prioriteres. Det skal også samarbeid mellom psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Tjenestene skal tilpasses pasienter med sammensatte lidelser, altså både psykiske lidelser og rusproblematikk.

  • Det skal i løpet av året opprettes brukerstyrte plasser innen psykisk helsevern og rusbehandling.
  • Det skal utarbeides behandlingslinjer for pasienter med skadelig bruk eller avhengighet av alkohol.
  • Pasienter som har behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester, skal få oppnevnt en koordinator.

Aktuelle lenker:

Styringsdokumentene for de enkelte regionale helseforetakene

Statsbudsjettet 2014 for Helse- og omsorgsdepartementet

Helseministerens tale til sykehusene

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Feil bruk av Metadon Martindale mikstur er livsfarlig (Legemiddelverket)

Ved Haukeland sykehus i Bergen er det avdekket at metadonmikstur av merket Martindale kan være livsfarlig dersom legemidlet settes med sprøyte.

Metadon Martindale mikstur inneholder store mengder av hjelpestoffet povidon. Hvis Metadon Martindale mikstur settes med sprøyte i en åre, kan povidon hope seg opp i kroppen og gi alvorlige skader i skjelettet, beinmargen, nyrene, tarmen, leveren og hjertet.

Metadon Martindale mikstur er laget for å drikkes.  Hvis miksturen drikkes, er det ingen risiko for at povidon tas opp i kroppen.

Sannsynligvis er tre pasienter døde og 13 alvorlig syke på grunn av povidonforgiftning. Pasientene kommer fra ulike deler av landet.

– Siden Metadon Martindale inneholder store mengder povidon, har vi besluttet å stanse salget, sier overlege Sigurd Hortemo ved Statens Legemiddelverk.

Salg av Metadon Martindale mikstur stanses fra 8. april. Dette gir apotekene tid til å skaffe andre typer metadon-mikstur.

Statens legemiddelverk, Helsedirektoratet, Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling, Legeforeningen, Helse Bergen, apotekene og brukerorganisasjonene samarbeider nå om å gi informasjon til pasienter og brukere.

Råd og informasjon til brukere og pasienter:

  • Det er ikke skadelig å drikke Metadon Martindale.
  • Pasienter som har brukt Metadon Martindale mikstur vil få et likeverdig metadonpreparat som ikke inneholder povidon. Dette preparatet skal også drikkes.
  • Ingen tabletter eller miksturer skal injiseres.
  • Dersom du har injisert Metadon Martindale mikstur, snakk med legen din eller med den kommunale oppfølgingstjenesten du er i kontakt med. Du kan også kontakte brukerorganisasjonene på rusfeltet.
  • Kjenner du noen som har injisert Metadon Martindale mikstur, be dem snakke med legen sin.
  • For mer informasjon kan du ringe Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling på tlf 800 49 512. Dette nummeret blir besvart fra kl. 19.00 torsdag 20. mars.

Tegn på povidonforgiftning:

  • Generelle sykdomstegn som slapphet, redusert matlyst og vekttap
  • Magesmerter og brudd
  • Blodprøver kan vise anemi og redusert nyrefunksjon

 

Les mer her

 

Depresjon hos mor knyttes til fedme hos barnet (Preventative Medicine)

En stor andel kvinner opplever depresjon etter fødsel. Ill.foto: monkeybusinessphoto, iStockphoto

Kronisk depresjon hos mor kan være knyttet til overvekt hos barnet, viser en ny studie.

Depresjon hos ferske mødre kan være alvorlig, og forekommer ofte. En metaanalyse har antydet at 19 prosent av alle kvinner i utviklingsland har opplevd episoder med depresjon i løpet av de tre første månedene etter fødsel.

Tidligere forskning har antydet at depresjon hos mødre kan knyttes til atferd som kan bidra til overvekt hos barnet. Eksempler er å slutte å amme tidlig, økt TV-titting og mindre fysisk aktivitet for barna.

Nå har en forskergruppe gjennomført en systematisk oversikt som undersøker sammenhengen mellom depresjon hos mor og fedme hos barnet.

Oversikten inkluderte ni studier. Studiene var gjennomført i USA, Danmark, Nederland og Brasil. Én studie inkluderte en rekke europeiske land. Forfatterne skilte mellom funnene som gjaldt henholdsvis episodisk depresjon og kronisk depresjon, og undersøkte datamaterialet separat.

Forfatterne fant i korthet at kronisk depresjon hos mor var knyttet til økt risiko for fedme hos barna.

  • Seks av studiene undersøkte om det var en sammenheng mellom episodisk depresjon hos mor og fedme hos barnet, og fant ingen. Dette kan henge sammen med at atferden som knyttes til overvekt hos barna, ikke vedvarte over tid hos mødrene med episodisk depresjon.

– Overvekt hos barn kan henge sammen med kronisk depresjon hos mor. Videre forskning om temaet er imidlertid nødvendig. Vi behøver også mer kunnskap om depresjon hos foreldrene henger sammen med overvekt hos tenåringer, og om det fins trekk ved familier som kan begrense effekten av depresjonen på kroppsvekten til barna, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Depresjon eller demens av Alzheimers type? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Symptomer på depresjon kan ligne symptomene på demens. Ill.foto: deanm1974, iStockphoto

BAKGRUNN Forekomsten av depresjon og demens av Alzheimers type hos eldre vil øke. Symptomene kan likne, og det kan være klinisk vanskelig å skille diagnostisk mellom de to sykdomstilstandene. Dessuten kan begge tilstander forekomme samtidig. I denne artikkelen gis en oversikt over symptomer og funn som kan ha betydning for å skille depresjon fra demens av Alzheimers type.

KUNNSKAPSGRUNNLAG Artikkelen er bygd på et strukturert søk i PubMed. Det er gjort et skjønnsmessig utvalg av studier ut fra forfatternes kliniske erfaring.

RESULTATER Depresjon og demens av Alzheimers type hos eldre kan ha en rekke felles kognitive og affektive symptomer, som nedsatt hukommelse, redusert oppmerksomhet, svekkede følelsesmessige reaksjoner og initiativløshet. Kartlegging av sykdomsforløp og funksjon i dagliglivet, komparentopplysninger, nevropsykologiske tester, biomarkører og bildediagnostikk av hjernen kan være til hjelp i den differensialdiagnostiske vurderingen.

FORTOLKNING Depresjon og demens av Alzheimers type hos eldre kan kartlegges av fastlegen. Kartleggingen bør inneholde vurdering av sykdomsforløp, funksjon i dagliglivet, innhenting av komparentopplysninger og kognitiv screening. Dersom fastlegens utredning ikke gir entydige svar eller det dreier seg om en ung pasient, bør det henvises til spesialisthelsetjenesten.

Les mer her: Depresjon eller demens av Alzheimers type?

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Akuttpsykiatriprisen til Ewa Ness og Fredrik A. Walby

Arbeidet med retningslinjen for selvmordsforebygging var en viktig årsak til at Ness og Nilsen fikk Akuttpsykiatriprisen.
Arbeidet med retningslinjen for selvmordsforebygging var en viktig årsak til at Ness og Nilsen fikk Akuttpsykiatriprisen.

Ewa Ness og Fredrik A. Walby fikk prisen for sitt iniativ og arbeid med forebygging av selvmord i akuttpsykiatriske døgnavdelinger. Ness og Walby har vært viktige bidragsytere i den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen.

I begrunnelsen for tildelingen ble De nasjonale retningslinjene for forebygging av selvmord i psykisk helsevern fra 2008 nevnt. Ewa Ness var leder for arbeidsgruppen som hadde ansvar for denne, og Walby var gruppens sekretær. De to har også vært viktige i arbeidet med å komme fram til Pasientsikkerhetskampanjens tiltakspakke for forebygging av selvmord.

Tiltakene i pakken er:

  • Spesialistvurdering innen et døgn
  • Iverksetting av beskyttelsestiltak (observasjon, sikring av rom og omgivelser)
  • Vurdering av risikoen for selvmord (både ved innskriving, utskriving/overflytting og før permisjoner)
  • Involvering av pårørende
  • Planlegging av permisjon
  • Tiltak ved utskriving (blant annet kriseplan for pasient, pårørende og samarbeidspartnere, og timeavtale for oppfølging)

Tiltakene er i hovedsak en operasjonalisering av anbefalingene i retningslinjen.

Aktuelle lenker:

Utdelingen av Akuttpsykiatriprisen

Pasientsikkerhetsprogrammet

 

Emosjoners kommunikative funksjon i barneterapi (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

– Redusert evne til å regulere egne emosjoner er av mange framholdt som den viktigste årsaken til psykiske vansker tidlig i livet. Ill.foto: olga_sweet, iStockphoto

Terapeutisk arbeid med barn bør bidra til økt integrering av emosjonelle og kognitive prosesser. Det kan styrke mentale grunnfunksjoner som emosjonsregulering og oppmerksomhet.

Emosjoner kan forstås som en kraft som skal gjøre det vi opplever, tydeligere for oss selv, og hjelpe oss til å bli tydeligere i kommunikasjon med andre. Dette forutsetter godt differensierte og velregulerte emosjoner (Saarni, Mumme & Campos, 1998; Campos, Frankel & Cameras, 2004; Sameroff & Fiise, 2000; Sroufe, 1995). Regulering av emosjoner innebærer å integrere emosjonelle og kognitive prosesser (op.cit.). Samhandlingen mellom barnet og omsorgsgivere er den grunnleggende utviklingsmekanismen for denne integreringsprosessen (op.cit.).

Campos og Sroufe (op.cit) har fokusert på det funksjonelle og kommunikative med emosjoner. De har stilt spørsmålet: Hvorfor har vi emosjoner? De besvarer spørsmålet med å si at emosjoner har mange funksjoner: Emosjonen skal forsterke opplevelsen; hvis vi blir dårlig behandlet, forsterkes opplevelsen ved at vi blir sinte. Emosjonen skal rette oppmerksomheten; vi retter oppmerksomheten mot vedkommende som behandler oss dårlig. Emosjonen skal rette kraften som kommer fra autonom aktivering og gjøre oss tydelige; vi sier med et sinne som gir kraft og tydelighet til personen, at dette kunne vedkommende ha spart seg. Emosjonen skal også regulere nærhet og avstand; i det tilfellet hvor vi er sinte på grunn av dårlig behandling, vil vårt tydelige sinne kommunisere at vi vil ha avstand til vedkommende (op.cit.).

Det nevnte scenarioet demonstrerer et velplassert kommunisert sinne fra en person som har en god integrering av emosjonelle og kognitive prosesser og som i situasjonen lar sinnet få utspille seg. Hos barn vil sinnet fortone seg ulikt på ulike alderstrinn, men generelt bevege seg fra lite regulert til mer regulert med alderen. Hvis utviklingsprosessen av emosjonsregulering skal opprettholdes, forutsetter det at barnet kan rette oppmerksomhet mot den kroppslige aktiveringen, at omsorgsgiveren aksepterer sinnet og hjelper barnet til å sette ord på denne følelsen og til en forståelse av hvorfor den er der. Dette er et eksempel på at foreldre bidrar med ytre regulering. En god ytre regulering med forståelse og korreksjon gjør barn fleksible med mulighet til å tilpasse sine uttrykk til situasjonen. Som grunnlag for denne fleksibiliteten er det langvarige, komplekse, interaktive, intrapsykiske og interpsykiske prosesser som fører til integrering av emosjonelle og kognitive prosesser. De mest sensitive målene på om denne prosessen er funksjonell eller dysfunksjonell, er barnets tydelighet, vitalitet og reguleringsevne (Campos, Frankel & Cameras, 2004; Jacobsen & Svendsen, 2010; Sameroff & Fiese, 2000; Sameroff, 2009; Sroufe, 1995).

Redusert evne til å regulere egne emosjoner er av mange framholdt som den viktigste årsaken til psykiske vansker tidlig i livet (Barett, 2006; Campos, Frankel & Camaras, 2004; Fox, 2008; Rutter, 2008; Sameroff 2009; Schore, 2003; Sroufe, 1995; Trosper, Buzzella, Bennett & Ehrrenreich 2009). Barn som kommer til behandling, karakteriseres av redusert tydelighet og redusert evne til å veksle mellom å rette oppmerksomheten innover mot sine egne kroppssignaler og utover mot kommunikasjonspartneren. Terapeutens utgangspunkt er å forstå barnets modenhetsnivå gjennom å se barnets mangelfulle emosjonelle kommunikasjon og manglende tydelighet. Dette er sterke indikasjoner på at samhandlingen med miljøet ikke har vært funksjonell for integrering av emosjonelle og kognitive prosesser. Terapi rettes derfor mot å møte barnet der det er i denne integreringsprosessen. Intervensjonene rettes mot å bedre barnets selvregulering og å veilede og hjelpe foreldrene også i å møte barnet slik at integreringsprosessen (re)etableres (Jacobsen & Svendsen, 2010). Dette berører både affektbevissthet og affektintegrasjon. Affektbevissthet er definert som evnen til å identifisere, tolerere, nonverbalt uttrykke og begrepsmessig uttrykke de ni grunnaffektene (Monsen & Monsen, 2000). Affektintegrasjon dreier seg om at emosjonelle og kognitive prosesser integreres, og at emosjonell aktivering nettopp får mening gjennom denne integreringen. Affektbevissthet og affektintegrasjon er prosesser som er avhengige av hverandre.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Bokanmeldelse: Klokt om makt og hjelp (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Greta Marie Skau: Mellom makt og hjelp. Om det flertydige forholdet mellom klient og hjelper.

Av L Getz

Helsefagenes mandat og begrunnelse er etisk. Hensikten er å hjelpe. Derfor behøver fagutøverne kunnskap, handlingsrom og vilje til å utøve kompetent og trygg autoritet. Men med faglig autoritet, eller skal vi våge å kalle det makt, følger dilemmaer og utfordringer. Makt kan misbrukes, selv når intensjonene er gode. Resultatet kan bli krenkelser, avmakt og uhelse for den svake part.

Profesjonsmaktens flertydighet ble knapt tematisert i min studietid. Jeg velger å tro at dagens medisinstudenter oftere inviteres til refleksjon over faglig maktutøvelse, men sannsynligvis er undervisningen personavhengig og usystematisk. Det burde vi kanskje gjøre noe med.

For vitterlig handler medisinens kollektive, og en leges individuelle, mandat til å definere og stille diagnoser og utferdige medisinsk dokumentasjon også om makt. Det er dernest grunn til å dvele ved det som skjer med et menneske i overgangen fra å være en privat og myndig person til en «pasient», «klient» eller «bruker».

Teksten gir god tankehjelp i forhold til en rekke temaer som aktualiserer makt- og hjelpkonstellasjoner i helse- og omsorgstjenesten. Den inneholder dessuten pedagogiske tips hvis man vil stimulere til refleksjon og debatt. Målgruppen er «alle som arbeider med mennesker, og som ønsker å gjøre det på en faglig kompetent og etisk bevisst måte». Forfatteren er sosiolog med bakgrunn fra barne- og ungdomspsykiatrien. Det preger boken på godt og vondt, avhengig av øynene som ser. Teksten er gjennomtenkt og velskrevet. Den veksler mellom teori og eksempler og unngår overforenklinger, svart-hvitt-tenkning og fordømmelser. Tematisk løfter forfatteren gradvis blikket fra individuelle, kliniske møter til kollegialt klima og organisasjonskultur.

Eksemplene hentes i stor grad fra helse- og sosialomsorgen der man oftere snakker om klienter enn om pasienter. Det vil i utgangspunktet appellere mer til andre hjelpeprofesjoner enn til leger. Mellom makt og hjelp kan likevel forventes å finne gjenklang blant leger/studenter som kjenner seg faglig ydmyke i forhold til den autoriteten og makten de innehar, selv i dagens helsetjeneste hvor beretninger om avmektige leger og dehumanisert medisin høres stadig oftere. Kanskje er boken ekstra viktig nettopp nå, for å unngå at egen avmakt smitter over på pasienter og yngre kolleger.

Boken kan gi inspirasjon til undervisning og veiledning av kommende leger og ledere. Teoristoffet kan lett suppleres med andre eksempler enn de forfatteren selv presenterer. Slik kan vi bidra til økt profesjonell bevissthet og en mer humanistisk medisin.

Les anmeldelsen her

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: