Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

7. april 2014

Her finner du beste praksis for behandling av generalisert angst

Helsebibliotekets oppslagsverk gir kortfattet og nyanserte anbefalinger om behandling av angstlidelser. Ill.foto: Don89, istockphoto

Kortfattet, relevant og pålitelig: Helsebiblioteket abonnerer på kunnskapsbaserte oppslagsverk som gir råd for hvordan psykiske lidelser bør behandles. Alle i Norge kan bruke oppslagsverkene gratis – les hva de skriver om generalisert angstlidelse.

De omfattende kunnskapskildene BMJ Best Practice og UpToDate kom best ut i Helsebibliotekets anbudskonkurranse for faglige oppslagsverk. Mens BMJ Best Practice er britisk, blir UpToDate utarbeidet i USA. UpToDate er mest omfattende. I tillegg har Helsebiblioteket Clinical Evidence som er en mer begrenset tjeneste som oppsummerer effekten av forskjellige behandlinger og som stiller høye krav til forskningsgrunnlaget. Selv om de alle bygger på den beste og mest oppdaterte forskningen, kan de tre kildene av og til gi forskjellige svar. Det gjelder også generalisert angstlidelse.

BMJ Best Practice

BMJ Best Practice skiller mellom pasienter som oppfyller DSM5-kriteriene og de som ikke gjør det, og mellom gravide og ikke-gravide pasienter. For ikke-gravide, voksne pasienter som oppfyller DSM-kriteriene, og som ikke samtidig har depresjon, sidestiller Best Practice kognitiv atferdsterapi med medikamenter.

For gravide anbefales kognitiv atferdsterapi. Kognitiv atferdsterapi anbefales med anvendt avslapning, trening eller meditasjon som tilleggsbehandling. For barn anbefaler Best Practice kognitiv atferdsterapi som førstevalg. For pasienter med komorbid depresjon anbefaler Best Practice antidepressiver og at psykiater kontaktes. Best Practice har en veldig tydelig inndeling av alle kapitler, slik at det for eksempel er lett å komme inn på differensialdiagnostikk, prognose og så videre. Best Practice har også som regel et kapittel om nye behandlingsmetoder, Emerging treatments.

Pasientbrosjyrene til BMJ Best Practice er oversatt til norsk på Helsebiblioteket.

UpToDate

UpToDate  skiller ikke like klart mellom ulike pasientgrupper som Best Practice. Tjenesten sidestiller medikamentell behandling og psykoterapi, men lister medikamentell behandling først. De minner om at generalisert angstlidelse kan være vanskelig å diagnostisere fordi klinikeren må skille mellom angst som normal følelse, angst som er en komponent av andre psykiske lidelser og som del av en generalisert angstlidelse. Generalisert angstlidelse forekommer ofte sammen med andre psykiatriske eller somatiske lidelser. UpToDate angir selektive serotoninreopptakshemmere (SSRIer) og serotonin-noradrenalinreopptakshemmere (SNRIer) som førstelinjebehandling av generalisert angstlidelse.

BMJ Clinical Evidence

BMJ Clinical Evidence skiller tydelig mellom generalisert angst hos voksne og hos barn. For begge pasientgruppene anbefales kognitiv atferdsterapi framfor andre behandlinger. Hovedpunktene til Clinical Evidence er oversatt til norsk på Helsebiblioteket. Clinical Evidence-artikkelen er fra 2007.

Helsebibliotekets søk

Helsebibliotekets søkemotor søker i mange kilder samtidig, og treff i oppslagsverkene framheves øverst i trefflisten. Du kan søke på norsk og få treff på engelsk. Denne oversettelsen bygger på ei ordbok som blir vedlikeholdt og videreutviklet ved Helsebiblioteket.

Aktuelle lenker:

Dette er en oppdatert utgave av en artikkel som stod i PsykNytt 27.09.2011.

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

App reduserte tilbakefall ved alkoholavhengighet (JAMA)

En ny app kan hjelpe alkoholikere å holde seg edru. Ill.foto: Geber86, iStockphoto

En app for smarttelefoner kan hjelpe alkoholavhengige personer å holde seg rusfrie etter å ha vært til rehabilitering, ifølge en ny amerikansk undersøkelse.

Mobilen kan brukes til så mangt – nå kan den også bidra til at personer med alkoholavhengighet greier å holde seg edru eller redusere alkoholforbruket når de skal fungere i dagliglivet etter et opphold ved et rehabiliteringssenter. Mange steder opplever pasientene å komme ut til liten eller ingen oppfølging når oppholdet ved senteret er over.

Forskning tyder på at regelmessig oppfølging etter rehabilitering for alkoholavhengighet reduserer risikoen for tilbakefall. En app på mobilen bør kunne være en form for regelmessig oppfølging, mente en gruppe amerikanske forskere, og utviklet appen A-CHESS og testet den ut. Nå har de publisert funnene sine i det anerkjente tidsskriftet JAMA.

349 personer deltok i studien. Alle deltakerne møtte DSM-4-kriteriene for alkoholavhengighet da de begynte i rehabilitering. Halvparten fikk ordinær behandling etter endt opphold ved rehabiliteringssenteret, mens den andre halvparten fikk ordinær behandling og en smarttelefon med app’en A-CHESS, Addiction–Comprehensive Health Enhancement Support System.

A-CHESS-app’en inneholder tjenester som monitorering, informasjon, kommunikasjon og støtte til brukeren, samt kommunikasjon mellom pasient og veileder eller terapeut. App’en har blant annet en «panikknapp», som gir brukeren øyeblikkelig tilgang til avledninger, påminnelser eller til en venn eller støttekontakt når han eller hun strever.

Ordinær behandling varierte mellom de ulike rehabiliteringsprogrammene, men ingen av dem tilbød oppfølging etter endt opphold i rehabilitering.

Tiltaket varte i åtte måneder, med oppfølging i fire måneder. Forfatterne målte effekten av tiltaket med å telle antall dager med risikodrikking de ulike deltakerne hadde. Risikodrikking ble definert som å drikke flere enn fire enheter i løpet av to timer for menn, flere enn tre enheter i løpet av to timer for kvinner.

Forskerne fant at deltakerne i app-gruppen hadde 65 prosent større sannsynlighet for å være alkoholfri i det påfølgende året etter rehabilitering, sammenlignet med kontrollgruppen. App-gruppen meldte også om signifikant færre dager med risikodrikking, både i løpet av de åtte månedene tiltaket varte, og i løpet av de fire månedene med oppfølging.

– Funnene våre tyder på at en app for mobiltelefon kan være til stor nytte for personer som trenger regelmessig oppfølging ved alkoholavhengighet, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Mer leddgikt hos barn av rusmisbrukere (International Journal of Population Research)

Stress i barndommen kan føre til kronisk sykdom senere i livet. Ill.foto: madisonwi, iStockphoto

Barn som vokser opp med rusmisbrukende foreldre har økt risiko for å få leddgikt i voksen alder, antyder en ny og omfattende undersøkelse fra Canada.

Forfatterne bak den observerende studien med over 13000 voksne deltakere fant at de av deltakerne som hadde foreldre som misbrukte alkohol eller stoff, hadde 30 prosent større sannsynlighet for å ha leddgikt, sammenlignet med deltakerne som ikke hadde en familiebakgrunn med rusmisbruk.

– Vi tror at motgang i barndommen kan endre måten en person reagerer på stress på, gjennom livet, sier lederen for forskergruppen, Esme Fuller-Thomson, PhD, fra universitetet i Toronto, til nettidskriftet Medscape. – Barn som vokser opp med foreldre som misbruker rusmidler, lever ofte under svært vanskelige forhold i hjemmet. Kronisk stress i barndommen kan skape langvarig dysfunksjon i kroppens stressrespons-system. Forstyrrelser i dette responssystemet har blitt knyttet til leddgikt, foklarer professoren.

Fuller-Thomson og medforfatterne hennes analyserte datamateriale fra en stor befolkningsundersøkelse gjennomført i Canada i 2005. Etter å ha kontrollert for risikofaktorer knyttet til utviklingen av kronisk sykdom, som andre vanskelige opplevelser eller forhold i barndommen, helseatferd knyttet til røyking, overvekt og alkoholkonsum, sosio-økonomisk status og psykisk helse, fant forskerne en «robust forbindelse mellom rusavhengighet hos foreldrene og utvikling av leddgikt i voksen alder hos barna».

– Vi hadde forventet at livsstilsfaktorer som alkoholkonsum, røyking eller overvekt hos de voksne barna kanskje ville forklare den sterke sammenhengen mellom foreldrenes rusmisbruk og leddgikt hos barna, men det var ikke tilfelle, opplyste medforfatter Jessica Liddycoat i en pressemelding. – Selv etter at vi kontrollerte og justerte for alle disse risikofaktorene, fant vi at rusmisbruk hos foreldrene fortsatt var en statistisk signifikant faktor knyttet til leddgikt.

Forfatterne understreket at det var umulig å fastslå om forbindelsen mellom rusmisbruk og leddgikt er kausal, all den tid datamaterialet ble hentet fra en befolkningsundersøkelse.

Les hele studien her

Les omtalen i Medscape her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Fritt tilgjengelige litteratursøk på psykisk helse-feltet

Sykehuset Innlandet deler sine litteratursøk med andre. Ill.foto: flyparade, iStockphoto

Bibliotektjenesten ved Sykehuset Innlandet har publisert systematiske litteratursøk innenfor en rekke temaer. På psykisk helse-feltet gir søkene enkel tilgang til den mest oppsummerte og best dokumenterte kunnskapen, på ett sted. 

Litteratursøkene gjøres som ledd i utviklingen av kunnskapsbaserte kliniske fagprosedyrer, behandlingslinjer og veiledende behandlingslinjer. Ved at søkene legges ut, vil andre helseforetak kunne gjenbruke søkene.

Søkene på psykisk helse-temaer omfatter blant annet ADHD, abstinens hos nyfødte, akutt delirium hos eldre, akuttmottak, angst, Aspergers, depresjon og mange flere. I skrivende stund er i alt 19 systematiske søk på psykisk helse-temaer lagt ut, og flere vil det bli. Svarene er ordnet hierarkisk, etter mønster av Haynes’ kunnskapspyramide. Innlandets systematiske søk deler inn kildene sine i dette hierarkiet:

1. Nasjonale faglige retningslinjer
2. Kunnskapsbaserte kliniske prosedyrer
3. Kunnskapsbaserte retningslinjer
4. Kunnskapsbaserte kliniske oppslagsverk
5. Kunnskapsbaserte systematiske oversikter
6. Kvailitetsvurderte studier
7. Retningslinjer
8. Enkeltstudier

Behandlingsanbefalingene i nasjonale, norske faglige retningslinjer er høyere rangert enn kunnskapsbaserte kliniske prosedyrer, som igjen er høyere rangert enn utenlandske retningslinjer. Det kreves gode grunner for å fravike fra anbefalingene i en nasjonal retningslinje. Dersom det ikke finnes en nasjonal faglig retningslinje for et gitt tema, går man til neste nivå i hierarkiet for å finne hvilke anbefalinger som helsepersonell skal følge.

Alle søkene er bearbeidet av bibliotekarer, og søkestrategien er tatt med slik at det er mulig for andre å gjenta søkene. Også PICO-søkene er gjengitt.

La oss for eksempel gå gjennom Søk på avgiftning (avrusning). Der var det treff i nasjonal retningslinje for ROP, og i LAR-retningslinjen. Det finnes treff lenger nede i hierarkiet også, men det er anbefalingene på det øverste nivået (retningslinjene) man er pålagt å følge.

Grensesnittet minner litt om Kunnskapsegget, en søketjeneste som søker i mange kilder samtidig, deriblant Helsebibliotekets ressurser.

Aktuelle lenker:

Innlandets litteratursøk

Litteratursøk innen psykisk helse

Kunnskapsegget.no

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Når pasienten snakker litt norsk: En dypere forståelse av underforbruk av tolk i helsetjenester (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Norge har i dag en multietnisk og multispråklig hovedstad. Ill.foto: LeeTorrens, iStockphoto

Behovet for tolketjenester i helse- og omsorgssektoren øker, samtidig som det er et underforbruk av tolk i helsetjenesten. Vår kvalitative studie blant innvandrerpasienter og helsepersonell viser at det fortsatt mangler rutiner for å informere pasienter om retten til tolk. Det mangler også rutiner for å kvalitetssikre helsepersonells tolkebruk og deres vurdering av tolkebehovet.

Jeg kom til sykehuset for første gang. De sa at de skulle undersøke meg, og så ta bort et eller annet fra brystet mitt. Jeg hadde ingen anelse om hva de skulle ta bort og hvorfor. Litt norsk forsto jeg jo, men ikke dette. Hva skal de gjøre nå? Veldig redd og engstelig var jeg… og spurte om vedkommende kunne prate litt saktere og forklare hva som feilet meg. De forklarte og beskrev. Hjalp ingenting. Følte at jeg ble mer og mer redd fordi jeg visste at noe feilet meg, men ikke hva og hvor alvorlig. Jeg kom tilbake en uke senere. Det samme skjedde. Det sliter meg helt ut.

Kvinnelig informant i 30-årene (2011).

Sitatet over er en historie som en av pasientinformantene våre fortalte om sine møter med helsetjenesten. Andelen av innvandrere øker stadig i Oslo. Hovedstaden har i de siste 50 årene gått fra å være en tilnærmet språklig homogen by til å være en multietnisk, multikulturell og multispråklig hovedstad (Statistisk sentralbyrå, 2012). Bare 7 % av voksne ikkevestlige innvandrere har gode leseferdigheter på norsk. 60 % av innvandrere med fem års botid har problemer med å forstå enkle tekster (Gabrielsen & Lagerstrøm, 2005). 40 % av alle innvandrere har en botid på under fire år (NOU nr. 7, 2011). Når man er syk og bekymret, forstår man enda mindre (Le, 2013). Det kan derfor være en utfordring å tilby likeverdige helsetjenester til pasienter med annen kulturell bakgrunn og varierende norskferdigheter.

Whitehead (2000) definerer likeverdig helsetjeneste (Equity in health care) som «equal access to available care for equal need; equal utilization for equal need; equal quality of care for all». Dette betyr at man må bygge ut og planlegge helsetjenestene slik at de reelle behovene dekkes (Le, 2013). Mangfoldet gjelder både helse, risikofaktorer og sykdomsforståelse, og dette må man ta hensyn til for å kunne levere likeverdige helsetjenester. Kultur og språk er sentrale faktorer i planlegging av likeverdige helsetjenester (U.S.Dep., 2001). Sitatet i innledningen illustrerer dessverre at det norske helsevesenet fortsatt har vansker med å tilpasse tjenestene til befolkningsgrupper som ikke behersker norsk i det hele tatt eller i varierende grad. Helsevesenet må forstå og møte innvandrerbefolkningens ulike behov hvis det skal klare å ivareta behandlingskvaliteten og pasientsikkerheten (Flores, Abreu, Barone, Bachur & Lin, 2012; Karliner, Jacobs, Chen & Mutha, 2007).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Eldre pasienter i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Rusmiddelbruk øker i eldrebefolkningen. Ill.foto: gizos, iStockphoto

Rusmiddelbruk blant eldre øker, men få henvises til rusbehandling. Fastleger og psykologer må våge å spørre den eldre pasienten om rusvaner.

Internasjonale studier viser at risikofylt og skadelig bruk av rusmidler har økt blant eldre i de siste 20 årene (Crome, Dar, Janikiewicz, Rao & Tarbuck, 2011). Alkohol og bruk av illegale legemidler er blant de ti vanligste risikofaktorer for dødsfall i Europa. Risikoen er særlig høy hos personer mellom 55 og 75 år (Crome et al., 2011). I Norge er det foreløpig begrenset forskning og mangelfulle data som beskriver forekomst av skadelig bruk og avhengighet av rusmidler hos eldre (Frydenlund, 2011). Tall fra den store Helseundersøkelsen i Nord Trøndelag (HUNT) viser at andelen eldre som har et problematisk forhold til rusmidler, har økt i Norge i de seinere år (Krogstad & Skjei-Knudsen, 2011). Spesielt gjelder dette risikofylt bruk av alkohol og vanedannende legemidler mot angst, smerte og søvnproblemer (Støver, Bratberg, Nordfjærn & Krokstad, 2012). Nye generasjoner av eldre har andre alkoholvaner og et annet forhold til rusmidler enn dagens eldste eldre, og mye tyder på at man drar med seg slike vaner inn i alderdommen (Frydenlund, 2011; Hallberg, Høgberg & Andreasson, 2009). Det er kjent at de helsemessige konsekvensene av risikofylt alkoholbruk ofte oppstår raskere hos eldre på grunn av eksisterende helsesvikt og uheldig sammenblanding med legemidler (Hallberg et al., 2009). De samfunnsøkonomiske omkostningene innebærer økt forekomst av kompliserte sykdomsforløp, skader og bruk av helsetjenester / hospitalisering (Hallberg et al., 2009). I tillegg kommer de sosiale konsekvensene av alkohol som involverer tredjepart, for eksempel vold, skader og ulykker (Hallberg et al., 2009). Internasjonale studier har pekt på at helsepersonell i mindre grad henviser eldre til spesialisert rusbehandling enn det som er tilfellet for yngre pasienter (Crome et al., 2011; O’Connell, Chin, Cunningham & Lawlor, 2003).

Da Rusreformen ble innført i 2004, fikk personer med skadelig bruk av rusmidler og rusavhengighet samme rett til helsehjelp som andre pasientgrupper, og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) er blitt en del av spesialisthelsetjenesten. I Stortingsmelding 30, Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk, som ble lansert i juni 2012, peker helsemyndighetene på økende rusmiddelbruk hos eldre som en særskilt utfordring og bekymring som krever økt kompetanse og kunnskap.

Jeg ønsker i denne fagbulletinen å sette søkelyset på skadelig bruk av rusmidler og rusavhengighet hos eldre innenfor TSB i Helse Bergen ved å utforske og beskrive den faktiske forekomsten av henvisninger til Avdeling for rusmedisin som involverte personer fra 60 år og over, samt hvilke opplysninger som fremkommer i henvisningene. Selv om datagrunnlaget er begrenset, kan denne beskrivende undersøkelsen bidra til sterkere fokus på og kunnskap om skadelig bruk av rusmidler og avhengighet hos eldre. Undersøkelsen er også viktig for å kunne vurdere om henvisningsrutiner og mottak av henvisninger tilfredsstiller kvalitetskrav og sikrer alle pasientgrupper rett til prioritert helsehjelp i TSB etter pasientrettighetsloven. I neste omgang kan det være nødvendig å utvikle nye metoder og henvisningsrutiner for å øke rekruttering av pasientgrupper som er underrepresentert i TSB. Personvernombudet for forskning har godkjent undersøkelsen som et kvalitetssikrings/metodeutviklingsprosjekt.

Les mer her: Eldre pasienter i tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Standardisering av MATRICS Consensus Cognitive Battery (MCCB) for bruk i Norge (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Redusert nevrokognitiv funksjon er sentralt ved schizofrenilidelser. Ill.foto: digi_guru, iStockphoto

Det amerikanske testbatteriet MCCB, utviklet for utredning av nevrokognitiv svikt ved psykose, er nå standardisert for bruk i forskning i Norge. I denne artikkelen undersøkes anvendbarheten av de amerikanske normene i et norsk utvalg.

Redusert nevrokognitiv funksjon er sentralt ved schizofrenilidelser (Green, Kern & Heaton, 2004). Utredning og behandling av nevrokognitiv svikt forutsetter bruk av standardiserte testbatterier utviklet uavhengig av kommersielle aktører, f.eks. farmakologisk industri. I den hensikt finansierte det amerikanske National Institute of Mental Health (NIMH) prosjektet Measurement and Treatment Research to Improve Cognition in Schizophrenia (MATRICS), som munnet ut i testbatteriet MATRICS Consensus Cognitive Battery (Nuechterlein & Green, 2006).

Den første offisielt godkjente oversettelsen av MCCB var til norsk (Holmén et al., 2009; Rund, Mohn & Sundet, 2010). Norske referansedata for aldersgruppen 12–59 år er blitt publisert på engelsk (Mohn, Sundet & Rund, 2012). I denne artikkelen blir dette materialet formidlet på norsk og utvidet med data fra aldersgruppen 60–69 år. Data blir presentert som amerikanske T-skårer for å vise anvendbarheten av amerikanske normer i den norske befolkningen. I henhold til det amerikanske normgrunnlaget beskrives resultatene på tvers av kjønn, alders- og utdanningskategorier. Gruppen mellom 20 og 39 år er imidlertid her delt i to, for å vise aldersendringene mer detaljert.

Deltakerne består av seks aldersgrupper – 12–19, 20–29, 30–39, 40–49, 50–59 og 60–69 år – med 50 personer (25 menn og 25 kvinner) i hver gruppe. Eksklusjonskriterier var tidligere eller nåværende schizofrenilidelse, annen alvorlig psykisk lidelse, mental retardasjon, tidligere eller nåværende nevrologisk sykdom, hodeskade og/eller langvarig bevissthetstap, nåværende bruk av psykofarmaka og/ eller sterke smertestillende medikamenter, kronisk somatisk lidelse som medfører betydelig smerte eller tretthet, tidligere eller nåværende rusmisbruk, dysleksi eller andre betydelige lærevansker samt manglende norske språkferdigheter.

Deltakerne i den yngste aldersgruppen ble rekruttert fra ungdomsskoler og videregående skoler i Oslo-området. De voksne deltakerne ble rekruttert gjennom avisannonser i Oslo, Akershus og Buskerud og gjennom elektronisk annonsering på Vestre Viken Helseforetaks hjemmeside.

Rapporter fra Statistisk sentralbyrå i 2005 og 2011 utgjorde retningslinjene for rekruttering i henhold til utdanningsrepresentativitet til den voksne gruppen.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Unaturlige dødsfall hos narkotikabrukere (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Narkotikabruk er en risikofaktor for sykdom, ulykker og forkortet levealder. Ill.foto: mariusFM77, iStockphoto

BAKGRUNN Dødsfall på grunn av narkotikabruk der dødsårsaken er forgiftning, såkalte overdosedødsfall, blir regelmessig rapportert og studert. Andre dødsfall relatert til narkotikabruk er mindre undersøkt. Vi ønsket å se på forekomst og karakteristika ved unaturlige dødsfall hos personer hvor narkotika ble påvist i blodprøver tatt ved obduksjon.

MATERIALE OG METODE Til sammen 1 338 rettsmedisinske obduksjonsrapporter fra Sør-Norge med dødsår 2000 – 05 der avdøde hadde positive narkotikafunn i blodet, alder 20 – 59 år og unaturlig dødsmåte (ulykke, selvmord, drap) ble undersøkt. Kjønn, alder, dødsårsak, dødsmåte, omstendigheter og rekvirerende politidistrikt ble registrert.

RESULTATER Gjennomsnittsalderen i studiematerialet var 34 år, og 81 % var menn. Av de undersøkte dødsfallene var 998 av de avdøde i alderen 20 – 39 år, og 322 dødsfall skyldtes enten annen ulykke enn forgiftning (hyppigst trafikkrelatert), selvmord eller drap. Resten var aksidentelle forgiftninger (forgiftninger man ikke mistenker er selvmord og som i hovedsak utgjør de offisielle overdosestatistikkene). Kvinneandelen og omstendighetene varierte avhengig av dødsmåten.

FORTOLKNING Unaturlige dødsfall som skjer under bruk av narkotika og som ikke er aksidentelle forgiftninger, faller utenfor den ordinære «overdosestatistikken». Disse utgjør et betydelig antall og er etter all sannsynlighet underrapportert. De skiller seg noe fra de aksidentelle forgiftningene både når det gjelder kjønnsfordeling og omstendigheter.

Narkotikabruk er en risikofaktor for sykdom, ulykker og forkortet levealder. Narkotiske stoffer er tilgjengelig over hele landet og er blitt beslaglagt i alle landets politidistrikter gjennom 2000-tallet. Dødsfall relatert til narkotikabruk, i all hovedsak forgiftninger («overdoser») er blitt hyppig rapportert både av politiet, i offentlige rapporter og i vitenskapelig litteratur. I enkelte vitenskapelige artikler fra Norge har man inkludert andre dødsårsaker enn forgiftning hos narkotikabrukere, men det foreligger ingen systematisk offentlig registrering av andre typer unaturlige dødsfall hos brukere av narkotiske stoffer.

Konstantinova-Larsen og medarbeidere har publisert en studie om forekomsten av narkotika i blod- og urinprøver fra døde i årene 2000 – 09. Forfatterne skilte imidlertid ikke mellom ulike dødsårsaker og dødsmåter. For å få best mulig kunnskap om hvordan narkotika kan bidra til dødsfall, må også andre dødsmåter enn forgiftning studeres.

Les mer her: Unaturlige dødsfall hos narkotikabrukere

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: