Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

28. april 2014

Brukerstyrte plasser kan gi kortere liggetid og mindre tvang

Ill.foto: AlexRaths, iStockphoto
Brukermedvirkning kan være økonomisk lønnsomt. Ill.foto: AlexRaths, iStockphoto

Brukerstyrte plasser i psykiatrien er et prioritert tiltak for Regjeringen. Hva vil brukerstyrte plasser si i praksis, og hvor viktig er brukermedvirkning i psykisk helsearbeid?

Brukerstyrte plasser innebærer at pasientene selv kan legge seg inn. Etter at brukeren har undertegnet en avtale med sykehus/DPS, kan pasientene legge seg inn uten å gå veien om primærlegen.

Brukerstyrte plasser for folk som er godt kjent av psykisk helsevern, har blitt testet ut ved Jæren DPS. To av de elleve sengeplassene på en post for rehabilitering av pasienter med schizofreni ble gjort om til kriseplasser som kunne disponeres av pasientene. Alle kunne legge seg inn for opptil fem dager av gangen, og det måtte gå minst 14 dager mellom hvert opphold.

Kortere liggetid og mindre tvang

Innleggelsesmønsteret ble endret ved at innleggelsene ble hyppigere, men den totale liggetiden ble redusert med en tredel.  Samlet liggetid for tvangsinnleggelser ble redusert til halvparten. I tillegg til fordelene for brukerne, kan det derfor også være god økonomi i brukerstyrte plasser. Utprøvingen er nærmere beskrevet i Tidsskrift for den norske legeforening.

Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) har hatt et prosjekt de har kalt Brukerstyrte innleggelser – makten skifter eier.

Også ved UNN har de positive erfaringer med å la brukerne bestemme selv over en del av sengeplassene. 2 av enhetens 14 senger ble øremerket til brukerstyrte innleggelser slik at pasienter med avtale kunne legge seg inn selv, i kjente omgivelser. Dette ga forutsigbarhet og trygghet.

Trygghetsfølelsen brukerne fikk ved å ha tilgang til disse sengene så ut til å redusere behovet for sengene. UNN vant NFKH-prisen for arbeidet med brukerstyrte plasser. Prosjektet er nærmere beskrevet i en lysbilde-presentasjon.

Også i Oslo finnes det brukerstyrte plasser. Ved Josefinesgate DPS er seks av døgnplassene er forbeholdt avlastning, kriser eller brukerstyrte plasser. I Lier er én sengeplass brukerstyrt.

Krever medisinfritt tilbud

Pasientorganisasjonen Hvite ørn krevde i 2011 minst ett medisinfritt akuttilbud med brukerstyrte plasser. For dem var det viktig å få et trygt sted å være der man ikke behøvde være redd for tvangsmedisinering eller slitsomme overtalelsessamtaler om antipsykotika. Et av argumentene var at mange lar være å oppsøke hjelp når de blir psykotiske fordi de ikke ønsker tvangsmedisinering.

Det er ikke lett å finne forskning om brukerstyrte plasser, men Dina Benedicte Bøckman, student ved Høgskolen i Oslo og Akershus, skrev i 2010 en oppgave med tittel Hvordan er brukerstyrte plasser i døgnenheter ved distriktspsykiatriske sentre med på å fremme brukermedvirkning.

Det er også gjort noe forskning på avtaler mellom behandlere og pasienter om behovet for hjelp. I Italia har forskere undersøkt slike avtalers effekt i primærhelsetjenesten, og disse avtalene ga bedre resultater av behandlingen.

Aktuelle lenker:

Regjeringen ber helsevesenet prioritere brukerstyrte plasser, rusbehandling og mindre tvang Artikkel i PsykNytt

NOU 2011:9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet

Patient participation Wikipedia

Brukerstyrte kriseinnleggelser ved alvorlig psykisk lidelse Artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening

 

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

 

Bli bedre til å hjelpe folk med alkoholproblemer

Forbundet med hygge, men alkohol er også et av våre største helseproblemer. Ill.foto: Deklofenak, iStockphoto.

Alkohol er en av de viktigste årsakene til fysisk og psykisk lidelse, og et satsningsområde blant annet i pasientforløpsarbeidet i Helse Sør-Øst. Her er en oversikt over nettressurser for deg som vil bli en bedre behandler.

Det er tabuer knyttet til overdreven alkoholbruk, og derfor kan det være vanskelig å få pasienter til å snakke om misbruk. Nettstedet Snakkomrus.no hjelper deg som helsepersonell til å bli bedre til å snakke med pasienter om rus. Du finner gode instruksjonsvideoer som viser hvordan du i praksis kan gjennomføre vanskelige samtaler.

Skåringsverktøy

Du finner en rekke skåringsverktøy på Snakkomrus.no, som generelle AUDIT, TWEAK som er beregnet på gravide, og Alcohol-E. På Helsebiblioteket finner du skåringsverktøy både for alkohol og andre rusmidler.

Retningslinjer

Det er utarbeidet retningslinjer for behandling av alkoholproblemer, som veileder for tidlig intervensjon og en svensk retningslinje for medikamentell behandling av alkoholavhengighet. På Helsebiblioteket finner du også retningslinjer for rusproblematikk generelt.

Oppslagsverk og Helsebibliotekets søk

Med Helsebibliotekets søkemotor søker du samtidig i flere kilder. Treff i oppslagsverk og retningslinjer kommer høyt opp. Du kan også gå direkte til oppslagsverk som UpToDate. UpToDate har artikler om en rekke klinisk viktige temaer i tilknytning til alkoholmisbruk, alt fra sykdommer som skyldes langvarig bruk, til akutt forgiftning eller abstinens.

Barn

Voksnes bruk av alkohol skaper problemer for mange barn. Folkehelseinstituttet regner med at det finnes 450 000 barn i Norge som har foreldre med rusproblemer eller psykiske lidelser. Det er laget instruksjonsvideoer for hvordan man bedre kan snakke med barn.

Pasientinformasjon

Du finner informasjon egnet for pasienter på Helsebiblioteket. Pasient- og brukerorganisasjoner som Anonyme alkoholikere, der alkoholikere hjelper hverandre, kan også vises til. Ressurser på nettstedet Snakkomrus.no kan også være nyttig, som videoen om Peder som klager over dårlig søvn, men i virkeligheten har et alkoholproblem. Videoen viser en samtale med legen, og fungerer også godt som opplæring av helsepersonell.

Forskning

Vil du finne forskning, statistikk og nyheter om alkohol i Norge, kan Statens Institutt for Rusforskning være et godt sted å starte. For et generelt søk etter forskning om alkoholmisbruk, kan PubMed, med sine riktignok svært mange treff, eller Helsebibliotekets søkemotor være et utgangspunkt.

Aktuelle lenker:

Snakkomrus.no

Snakk med meg

Søk på alkohol i Helsebibliotekets søkemotor

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

 

Kognitiv terapi mer effektivt enn psykoanalytisk psykoterapi mot bulimi (American Journal of Psychiatry)

Bulimi blir ansett for å være en vanskelig tilstand å behandle. Ill. foto: jeangill, iStockphoto

Langt flere personer med bulimi ble friskere med kognitiv atferdsterapi enn med psykoanalytisk psykoterapi, i en ny studie fra Danmark.

Hva slags behandling gir best resultat ved bulimi? Bulimi blir ansett for å være en vanskelig tilstand å endre.

I en ny dansk-engelsk studie fikk 70 pasienter med bulimi behandling med enten psykoanalytisk psykoterapi eller med kognitiv atferdsterapi. Begge tilnærminger ga positive resultater, men forskerne fant at deltakerne som fikk kognitiv atferdsterapi frisknet til i større grad – og det selv om atferdsterapien bare varte i fem måneder, mens psykoanalysen strakk seg over to år.

36 personer fikk 20 sesjoner med kognitiv atferdsterapi over fem måneder, mens 34 gikk i psykoanalytisk terapi ukentlig i to år. Primært utfallsmål var om pasientene hadde sluttet å overspise og å bruke virkemidler som å kaste opp, avføringsmidler, utstrakt trening, eller utrenskning, på engelsk «purging», for å kvitte seg med mat og kalorier. Utfallsmål ble målt ved bruk av Eating Disorder Examination-intervjuet, med oppfølging ved henholdsvis fem måneder og to år.

Forfatterne fant at:

  • Ved oppfølging ved fem måneder, hadde 42 prosent av deltakerne som fikk atferdsterapi sluttet med overspising og utrenskning, sammenlignet med 6 prosent av deltakerne i psykoanalyse-gruppen
  • Etter to år hadde 44 prosent av atferdsterapi-gruppen sluttet med overspising og utrenskning, mot 15 prosent blant deltakerne som fikk psykoanalytisk terapi
  • Begge tilnærminger ga betydelig bedring i trekk ved spiseforstyrrelsen og i generell psykopatologi, men disse endringene kom raskere i atferdsterapi-gruppen

– Til tross for den store forskjellen i antall sesjoner og lengden på tiltakene, var kognitiv atferdsterapi langt mer effektivt når det gjaldt å stoppe overspisings- og utrenskningsatferd, sammenlignet med psykoanalyse. Funnene våre antyder at det er behov for å utvikle og teste ut en psykoanalytisk psykoterapi som er mer strukturert og mer symptom-orientert ved bulimi, konkluderer forfatterne.

Studien er plukket ut av McMaster-universitetet i Canada som en særlig relevant og pålitelig forskningsartikkel innen psykisk helse-feltet.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Mindre depresjon blant pensjonister som bruker internett (The Journals of Gerontology)

Internett kjenner ingen alder. Ill.foto: tbradford, iStockphoto

Å være på nettet regelmessig er forbundet med redusert risiko for depresjon blant amerikanske pensjonister. – Kommunikasjon via internett forebygger isolasjon og ensomhet hos eldre mennesker, mener forskerne bak en fersk studie fra USA.

Den nye, amerikanske studien viste at pensjonister som brukte internett hadde en tredjedel av sannsynligheten for depresjon, sammenlignet med pensjonister som ikke var på nett.

– Den største risikofaktoren for depresjon viste seg å være det å leve og bo alene, sier lederen for forskergruppen, Shelia Cotten, til nettidskriftet Medscape. Hun er forsker innen telekommunikasjon, informatikk og media ved Michigan State University.

– Funnene våre antyder at det handler om å eliminere isolasjon og ensomhet gjennom å ha kontakt  med andre mennesker, sier Cotten,

Mellom fem og ti millioner amerikanere over 50 år, bortimot åtte prosent, lider av depresjon, ifølge forfatterne bak studien.

– Eldre mennesker har større sannsynlighet for å leve med depresjon, ensomhet og sosial isolasjon, sammenlignet med yngre personer, sier Cotten.

Anslag fra Folkehelseinstituttet viser at mellom fire og åtte prosent av eldre befolkningen i Norge lider av alvorlig depresjon, mens om lag 25 til 35 prosent kan ha depressive plager. Risikoen for depresjon øker med alderen.

De amerikanske forskerne anylyserte svarene fra 3075 pensjonister i en stor befolkningsundersøkelse som undersøkte overgangen fra arbeidsaktiv status til pensjonisttilværelse.

Depresjon ble målt med et spørreskjema bestående av åtte spørsmål, og deltakerne fikk direkte spørsmål om internettbruk for e-post eller andre formål.

Om lag 30 prosent av deltakerne oppga at de brukte internett. Da forfatterne sammenlignet skåringer på spørreskjemaet om depresjon, fant de at deltakerne som var regelmessig på nett, hadde 33 prosent lavere sannsynlighet for depresjon, sammenlignet med deltakerne som ikke var internettbrukere.

– Vi undersøkte ikke hvor mye deltakerne brukte internett, eller hva de brukte det til, påpeker Cotten.

– Tidligere studier har imidlertid vist at eldre i all hovedsak bruker internett for å kommunisere med familie og venner, som regel via e-post.

Forskeren viser til at mange eldre personer har vansker med mobilitet og har helsetilstander som hindrer dem i å reise og besøke familie og venner.

– Ved å bruke internett kan denne befolkningsgruppen kommunisere med venner og familie, se bilder av barn, barnebarn og oldebarn, og i det hele tatt opprettholde kontakt med sine kjære, sier Cotten.

Hun oppfordrer barn og barnebarn til å oppmuntre sine eldre til å komme seg på nett, og ikke anta at det er for vanskelig for dem – for det er det ikke, avslutter medieforskeren.

Les sammendrag av studien her

Les omtalen i Medscape her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Traumatiske fødsler kan gi post-traumatisk stress (Folkehelseinstituttet)

En fødsel kan oppleves som traumatisk for den fødende. Ill.foto: matt_scherf, iStockphoto

Hvordan kvinner opplever fødselsprosessen kan være avgjørende for hvorvidt de utvikler posttraumatisk stresslidelse eller ikke. Det viser en studie fra Folkehelseinstituttet i samarbeid med Akershus universitetssykehus.

Opptil en tredjedel av alle kvinner opplever sin fødsel som traumatisk, og 2- 6 prosent oppfyller kriteriene for diagnosen posttraumatisk stresslidelse (eng: post-traumatic stress disorder, PTSD) i forbindelse med fødselen. Fødselsrelatert traume er en stor belastning og fører ofte til at kvinnen unngår å bli gravid. Selv om mange kvinner opplever vanskelige fødsler er det kun et mindretall som utvikler PTSD.

Resultatene fra studien styrker tidligere funn, og viser blant annet at:

  • Kvinnens subjektive fødselsopplevelse, det vil si hvordan hun selv opplevde fødselen, hadde en avgjørende betydning for om hun utviklet posttraumatisk stress eller ikke. Dette hadde vesentlig større betydning enn objektive komplikasjoner.
  • De objektive hendelsene hadde likevel en viss sammenheng med posttraumatisk stress, særlig ved at slike hendelser påvirket den subjektive fødselsopplevelsen, som igjen påvirket posttraumatisk stress
  • Likeledes hadde fødselssmerte en viss betydning for utvikling av posttraumatisk stress, men også her ble en vesentlig del av effekten mediert via den subjektive fødselsopplevelsen

Subjektiv opplevelse er avgjørende

Forskerne konkluderer med at til tross for at fødselskomplikasjoner og fødselssmerte har en viss betydning for utvikling av posttraumatisk stress etter fødselen, så tyder resultatene på at den subjektive opplevelsen spiller en helt sentral rolle.

– Den subjektive fortolkningen av fødselen er ikke nødvendigvis assosiert med faktiske hendelser. Å føle trygghet under fødselen er en forutsetning for en god fødselsopplevelse, men det krever god oppfølging og informasjon. Dagens nedskjæringer og nedbemanning på mange fødeavdelinger kan derfor øke risikoen for posttraumatisk stress etter fødsel, sier FHI-forsker og professor Malin Eberhard-Gran.

Les mer her: Traumatiske fødsler kan gi post-traumatisk stress

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Kardiovaskulær risikovurdering ved bruk av AD/HD-medikamenter hos barn (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Forskere foreslår at barn som får AD/HD-medikamenter følges opp regelmessig med tanke på endringer i kardiovaskulær tilstand. Ill.foto: esemelwe, iStockphoto

BAKGRUNN Medikamentell behandling av AD/HD (attention deficit/hyperactivity disorder) er generelt blitt betraktet som trygt. EKG-screening av friske barn og unge før oppstart av slik behandling synes å være vanlig i Norge, til tross for anbefalinger om at dette kun bør gjøres hos risikoindivider. Formålet med denne artikkelen er å klargjøre gjeldende retningslinjer for kardiovaskulær risikovurdering ved bruk av AD/HD-medikamenter hos barn og unge samt komme med praktiske anbefalinger.

KUNNSKAPSGRUNNLAG Artikkelen bygger på et litteratursøk i PubMed, avsluttet 1.10. 2013, og forfatternes kliniske erfaringer og skjønnsmessige vurderinger.

RESULTATER Bruk av sentralstimulerende medisiner og atomoksetin er assosiert med en lett stigning i blodtrykk og puls samt mindre endringer i QT-tid. Hos en liten andel pasienter (5 – 10 %) er det klinisk signifikant blodtrykks- og pulsstigning. Plutselig død synes ikke å forekomme oftere hos barn og unge som bruker AD/HD-medikamenter i terapeutiske doser enn hos barn og unge som ikke bruker slike medikamenter. Det foreligger lite kunnskap om langtidsvirkninger av AD/HD-medikamenter på hjerte- og karsystemet hos ellers friske individer, ei heller kjenner man risikoen ved bruk av AD/HD-medikamenter hos barn og ungdom med hjertesykdom. Det kan tenkes at medikamentene gir økt risiko for plutselig hjertedød ved enkelte arytmisyndromer.

FORTOLKNING Vår vurdering er at det bør utvises forsiktighet ved bruk av AD/HD-medikamenter hos barn med potensielt farlige hjerterytmeforstyrrelser. Vi anbefaler klinisk undersøkelse og grundig sykehistorie for å fange opp risikoindivider før oppstart av medikamentell behandling. Friske barn trenger ikke undersøkes med EKG før oppstart med AD/HD-medikamenter. Hos barn med kjent hjertesykdom, arytmi eller risikofaktorer for hjertesykdom bør AD/HD-behandling gjøres i samråd med legespesialist med barnekardiologisk kompetanse.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

850 000 selvmord på verdensbasis (Dagens Medisin)

Selvmord er svært utbredt også i fattige land. Ill.foto: mariusFM77, iStockphoto

Hvert år tar minst 850 000 mennesker sitt eget liv, og selvmordsraten er økende.

Det kommer frem i en fersk rapport, som er laget av Folkehelseinstituttet på oppdrag fra Norad. Rapporten er den første i en serie om globale helseutfordringer.

Ifølge rapporten lever om lag 650 000 millioner mennesker med psykiske lidelser som kan forebygges, blant annet angst og depresjon.

Selvmord er den nest viktigste årsaken til død i aldergruppen 10-24 år i verden, og er en av topp tre ledende årsaker til død i aldersgruppen 15-44 år. På verdensbasis ser selvmordsratene ut til å øke, advarer rapporten.

Trolig flere selvmord

Samtidig er verdens selvmordstall underestimert.

– Pålitelig registrering av selvmord er vanskelig å få til i land der vitale informasjonssystemer mangler helt eller er av dårlig kvalitet. I land der selvmord er sterkt sosialt stigmatisert som dødsårsak eller forbudt, blir selvmord gjerne registrert sammen med mange andre uspesifiserte dødsårsaker, skriver Folkehelseinstituttet i sin rapport.

En stor studie fra India konkluderte nylig med at selvmord forårsaker dobbelt så mange dødsfall som HIV/AIDS. I nær alle land, bortsett fra Kina, dør flere menn enn kvinner i selvmord.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Bokanmeldelse: Gripende om selvmord (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Av A Tveito

Mysteriet mamma er fortellingen om Mia, forfatterens mor. Mia tok sitt eget liv da datteren var 15 år gammel. Romanen er historien om livet de to delte. Samtidig er boken en beskrivelse av prosessen forfatteren går gjennom, hennes søken etter en forklaring på det tragiske som skjedde.

Boken er velskrevet, lettlest og griper leseren umiddelbart. «Mammas kropp traff ikke asfalt. Det var gress der hun landet.» Slik starter boken, midt i det som er det sentrale temaet.

Temaet er viktig, vanskelig og ømfintlig. Forfatteren skildrer levende hvordan det er å være pårørende til en alvorlig psykisk syk person, og senere det å være etterlatt. Forfatteren beskriver gjennom boken hvordan den er blitt til. Hun har finlest morens journal og oppsøkt eksperter innenfor fagfeltet psykiatri, alt for bedre å forstå hva som skjedde den gangen for 23 år siden.

Tilsynelatende går forfatteren gjennom en form for endring i løpet av arbeidet med boken. Letingen etter forklaringer blir etter hvert mindre viktig, for kanskje ville en forklaring være enda vanskeligere å takle: «Hva hvis det viste seg at det bare manglet én puslespillbrikke som kunne fått alt til å falle på plass inne i henne? Ville ikke det bare gjort alt verre å finne denne ene brikken nå, altfor seint, som å miste henne på nytt?» (…) «Når denne ene brikken ikke ble funnet i tide, er det bedre at den ikke fins, sier jeg til meg selv.»

En bok som denne kunne lett blitt sentimental eller fått en bitter undertone, men det greier forfatteren å unngå. I stedet er det blitt en varm fortelling om det livet hun og moren delte. Den er uten anklager, men med spørsmål som gjerne skulle blitt besvart.

Boken henvender seg til et bredt publikum. Den er vel verdt å lese for fagfolk i psykiatrifeltet som håndterer pårørende til alvorlig psykisk syke og etterlatte.

Les hele anmeldelsen her

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: