Det mest unormalee med Hamlet var hans vidd og intellekt. Ill.foto: Colourbox
Det mest unormale med Hamlet var hans vidd og intellekt. Ill.foto: Colourbox

Hamlet blir av mange granskere oppfattet som mentalt i ubalanse eller med en eller annen form for psykisk forstyrrelse. Shakespeares tekst gir ikke grunnlag for en slik forståelse, særlig ikke hvis vi tar hensyn til tiden og konteksten Hamlet opptrer i.

Hvem er Hamlet? Spørsmålet har ikke ett svar. Hamlet er William Shakespeares 1564–1616 mest sammensatte scenefigur. Kanskje er han verdenslitteraturens hittil mest komplekse karakter. Av den grunn fortsetter han å fascinere profesjonelle og amatører, teaterfolk og tilskuere, forskere og lesere. Det er sannsynligvis skrevet mer om Hamlet enn om noen annen litterær skikkelse, og vi ser ingen tegn til at emnet er uttømt. Hamlet lar seg ikke redusere til en diagnostisk formel, han lar seg ikke fange i et nøtteskall. Han er tilnærmet like rik som livet selv. Enhver formulering av ham blir en abstraksjon som ser bort fra nyanser, komplikasjoner, motsigelser. Også mitt forsøk på fortolkning vil bare være et islett i den rike vev av muligheter som Shakespeare komponerte med Hamlet.

Vi kan ikke nærme oss en forståelse av Hamlet kun ved å lese teksten. Enhver fortolkning må basere seg på en førforståelse i form av en modell. Psykoanalytikere henter naturligvis modellen fra sin teori. Sigmund Freud 1900, og etter ham Ernest Jones 1949, brukte den ødipale dynamikken som skjema for Hamlet. Kurt Eissler 1971 er opptatt av Hamlets selvutvikling. Meg Harris Williams 2012 ser Hamlet som undersøkelsen av en tenåringskrise. Richard Weisberg 1972 har gjenfunnet Nietzsches ressentiment som samlende formel for forståelsen. Selv finner jeg altså belegg for en betydelig grad av normalitet hos Hamlet. I denne sammenhengen avstår jeg fra en teoriforankret bestemmelse av normalitetsbegrepet Zachrisson, 2013b, s. 268, og nøyer meg med en allmenn formulering: en noenlunde patent virkelighetsorientering og et relativt fravær av innsnevrende nevrotiske mønstre. Den metodiske utfordringen for enhver lesning ligger i at modellen på en kritisk måte må prøves mot teksten. Hvordan understøtter teksten fortolkningen, og hvordan motsier den eventuelt modellen? Fristelsen er naturligvis å lese teksten slik at den passer til modellen samtidig som vi overser det som svekker fortolkningen.

Hamlet er Shakespeares lengste skuespill. Det ble første gang oppført 1600 eller 1601. Teksten foreligger i tre delvis forskjellige versjoner: Første Quarto, også kalt den dårlige, kom i 1603 og antas å være skrevet etter hukommelsen av en av skuespillerne i stykket. Den andre Quarto ble utgitt i 1604. Den er vesentlig lengre enn den første. Man regner med at den er fra Shakespeares hånd. I 1623 kom den første folioutgaven, som en del av hans Comedies, Histories & Tragedies. Den avviker på en del punkter fra den andre Quarto.

Hamlet er altså dansk prins, sønn av den nylig avdøde kongen. Hans mor giftet seg på ny meget raskt etter dødsfallet med sin svoger Claudius, som derved ble konge av Danmark. Hamlet er student i Wittenberg, men er nå hjemme i Helsingør på grunn av farens begravelse – og mors giftermål. Hans alder lar seg ikke entydig bestemme. I samtalen med graveren i 5. akt blir den angitt til 30 år. Det kjennes noen ganger, men ikke alltid, altfor mye. Et sted i slutten av tenårene kan svare til deler av hans oppførsel, og være et argument for at han ikke med styrke har utfordret sin onkel om tronen. Samtidig kjennes 18 år for lite for det livssyn og den reflekterte erfaringsbakgrunn som gir dybde og tyngde til hans personlighet alt etter som dramaet utfolder seg. Det er slik Hamlet så ofte fremtrer for oss, utenfor klare definisjoner og avgrensninger, sammensatt, mangetydig.

Les mer: Tidsskrift for Norsk Psykologforening – Hamlets personlighet: en betydelig grad av normalitet.