Selvmedisinering: Brukere rapporterer at kvetiapin blant annet brukes som søvn- og angstbehandling. Ill.foto: art-4-art, iStockphoto
Bivirkningene er den viktigste forskjellen mellom høypotente og lavpotente antipsykotika, ifølge ny studie. Ill.foto: art-4-art, iStockphoto

Antipsykotia er førstevalget ved behandling av schizofreni, og pasientene får ofte vedlikeholdsbehandling med disse stoffene i mange år på grunn av sykdommens kroniske natur.

Begrepet ‘antipsykotika «er en misvisende benevnelse. I medisinsk språkbruk er disse stoffene mer kjent som dopaminantagonister. Dette er fordi den viktigste mekanismen for alle antipsykotika er å blokkere visse typer av dopaminreseptorer i hjernen.

Dopamin-hypotesen om schizofreni sier at overdrevet frigjøring av dopamin i de mesolimbiske baner i hjernen gir opphav til de «positive» symptomene på schizofreni, som hallusinasjoner og vrangforestillinger (Carlsson og Lindqvist, 1963). Ved å blokkere disse reseptorene, bør en reduksjon i symptomer følge.

Mens dette ikke er den eneste fremtredende hypotesen av antipsykotikas virkninger på schizofreni, schizofreni, så er det den mest veletablerte. En nokså fersk genetikkstudie som støtte fant at en variant i dopamin-reseptor-genet er vanlig ved schizofreni. Men hva med den relative effekten av et antipsykotikum i forhold til et annet?

Antipsykotika ved schizofreni

Det er viktig å vite at antipsykotika er delt inn i ulike grupper:

  • «typiske» eller førstegenerasjons antipsykotika
  • atypiske eller andregenerasjons antipsykotika

Typiske og atypiske antipsykotika er forskjellige isine bivirkninger. Atypiske har bredere anvendelser som stemningsstabilisatorer for andre sykdommer, slik som bipolar lidelse (Taylor et al. 2007). Atypiske er nyere, men ikke nødvendigvis bedre enn de eldre, som nyere studier har begynt å påvise (Leucht et al., 2009). Disse nyere legemidlene er dyrere, og derfor har man i flere land en tendens til å forskrive typiske antipsykotika.

Høydose og lavdose

Hvert første generasjons antipsykotikum er klassifisert i henhold til sin styrke. Lav-potente antipsykotika krever høyere doser for å oppnå samme effekt som høypotente, men med forskjellige bivirkninger (Rijcken et al., 2003). Interessant nok er ikke styrken av et antipsykotikum nødvendigvis relatert til dets effekt, slik mange klinikere tror. Foreløpig er det lite som tyder på det, noe som betyr at retningslinjer for behandling (i hvert fall i Europa) anbefaler typiske antipsykotika likt uavhengig av potens (Gaebel et al., 2006).

Dette kan ha viktige konsekvenser med hensyn til bivirkninger, siden høypotente antipsykotika har større sannsynlighet for å gi Parkinsons-lignende bevegelsesforstyrrelser, mens lav-potente antipsykotika har en tendens til å gi sedasjon (Beatrix, 2000).

Les mer: Efficacy of high vs. low-potency first-generation antipsychotics (The Mental Elf).