Det dreier seg om vårt menneskebilde, om hvordan vi skal forstå oss selv. Ill.foto: mammamaart, iStockphoto

Av F Magnussen. Den betydelige utviklingen innenfor nevrobiologien de siste par generasjoner er i ferd med å gi et skifte i forståelsen av den menneskelige natur. Dette skiftet er like stort som da det freudske tankeunivers vokste frem i begynnelsen av forrige århundre. For begge disse begrepsverdener gjelder at de har perspektiv og innflytelse langt utover den kliniske verden.

Nevrobiologi er i utgangspunktet «bare» en laboratorievitenskap, som for alvor fikk vind i seilene med utviklingen innen molekylærbiologi og bildefremstillingen av nevrale hendelser. Psykoanalysen er «bare» en behandlingsform for psykiatriske pasienter. Men begge disse arbeidsfeltene har vist seg å ha en kulturell dynamikk som påvirker samfunnslivet, fra filosofi og kunst til økonomi og reklame. Det er fordi de hver på sin måte åpner for en dypere forståelse av den menneskelige natur.

For en psykiater har det dreiet seg om ny innsikt i psykopatologi, ikke minst psykofarmakologisk, da vi lærte om synapser og transmittere. I Norge skjedde det i etterkrigsårene, pussig nok omtrent samtidig med at Freuds tanker og de psykoterapiformer som de inspirerte, vant innpass i psykiatrien. Tilsynelatende står disse to begrepsverdener i et motsetningsforhold til hverandre, til dels er de oppfattet som konkurrerende.

Men det er bare tilsynelatende, for de har begge til felles at de erkjenner hjernen som åstedet: «mind is brain», og omvendt. Sjelen er ikke lenger med i denne erkjennelsesverden, den blir igjen i en religiøs eller poetisk verden. Og motsetningsforholdet mellom psyke og soma er blitt mer irrelevant. Vi er på mange måter på vei inn i en ny psykosomatisk tid, men på et atskillig mer avansert nivå enn i årene fra 1920 til 1960, da vi hadde vår første psykosomatiske æra.

Men forskjellen er der fortsatt. Biologien beskriver sine funn og bygger opp sine teorier ut fra nevrale strukturer og prosesser, nå også på et molekylært nivå, mens psykiatri og psykoanalyse har sinnet «the mind», med følelser og tanker som sitt operative nivå. Og der kommer også hele den sosiale og kulturelle virkelighet med i bildet, slik den måtte ha avleiret seg i hjernen. Psykiatriens oppgave er pragmatisk å hente ut forståelse og behandlingsmuligheter der det finnes. Det var Georg Engel som i 1960 formulerte dette som den biopsykososiale modellen som rammeverk for psykiatrisk diagnostikk og behandling.

Nevrobiologisk innsikt dreier seg om langt mer enn psykopatologi, slik psykoanalysen også er kommet til å dreie seg om langt mer enn terapi. Det dreier seg om vårt menneskebilde, om hvordan vi skal forstå oss selv.

Man kan også se den nye nevroviten som et nytt steg i den tilsynelatende nedgraderingen av mennesket som har skjedd helt fra Kopernikus og Galileo gjorde oss små i universet, og Darwin plasserte oss i dyreriket. Nå er vi ikke engang helt herrer i eget hus, men styres av en hjerne som bare delvis er seg bevisst hva den gjør. Men samtidig begynner vi i større grad å forstå hvor ufattelig kompleks og effektiv denne hjernen er.

Les resten av kronikken her: Nevroviten og psykiatri – Tidsskrift for Den norske legeforening.