Pasientrettigheter er viktig i psykisk helse. Ill.foto: aluxum, iStockphoto
Rettslig mandat om forbrytelsens motiv etterlyses. Ill.foto: aluxum, iStockphoto

Rettspsykiatri er en praktisk klinisk og teoretisk fundert virksomhet som står til rettsstatens tjeneste, med forventet svar på spørsmål om utilregnelighet og vern av samfunnet. De psykiatriske diagnosene er i begrenset utstrekning av «forstående» art. Vi argumenterer for at det åpnes for mer nyanserte kliniske og personlighetsmessige beskrivelser, og spesielt etterlyser vi et rettslig mandat om forbrytelsens motiv.

Straffeloven formulerer to hovedspørsmål som ligger under den rettspsykiatriske undersøkelsen og vurderingen: «Kan den aktuelle personen dømmes iht. loven, det vil si er han strafferettslig tilregnelig?» og «Er han/hun en – fortsatt – fare for samfunnet, gitt samfunnets behov for vern?»

Oppdraget er i sin natur pragmatisk: det er i alt vesentlig disse to spørsmålene den judisielle observasjon skal forholde seg til. Rettspsykiateren blir bedt om å vurdere personens evne til ansvar for sin handling, og ikke eksplisitt om selve årsaken til handlingen i alle dens fasetter. I prinsippet er det således ikke ventet en fullstendig utredning av alle psykiatriske forhold ved personen. I denne artikkelen vil vi drøfte på hvilken måte dagens norske rettspsykiatriske virksomhet ivaretar og møter disse hovedspørsmålene.

All humanitær rettspleie i siviliserte statsdannelser har oppfatninger nedfelt i lovregler og illustrert gjennom så vel skjønnlitteratur som historie, som gjør det klart at mennesker ikke kan stilles til ansvar for alvorlige kriminelle handlinger hvis de åpenbart ikke har forstått hva de har gjort. I dagens vestlige samfunn gjelder dette enten staten praktiserer det såkalte psykologiske prinsipp eller det medisinske, som i Norge.

Les artikkelen her: Hva bør rettspsykiatrien bidra med? (Tidsskrift for Den norske legeforening).