Boka ber fagfolk om å handle når de har mistanke om overgrep.
Boka ber fagfolk om å handle når de har mistanke om overgrep.

Av Wenche Fjeld. Siri Søftestad og Inger Lise Andersen er redaktører for boka ”Seksuelle overgrep mot barn, traumebevisst tilnærming” som nylig ble gitt ut av Universitetsforlaget.

Søftestad har tidligere skrevet gode bøker om overgrep mot barn. Nå har hun og sosionomkollega Andersen samlet dyktige medforfattere fra det faglige miljøet i Agder og resultatet er en i særdeleshet god bok om temaet overgrep mot barn. I alt er det 8 forfattere som har skrevet 13 kapitler fordelt på tre deler; først er det beskrevet en kunnskapsstatus og en beskrivelse av traumebevisst tilnærming, deretter en del hvor utvalgte temaer er omtalt og til slutt en del om traumebevisst tilnærming i praksis.

Formålet med boka er å gjøre fagfolk dyktigere i møtet med traumeutsatte barn. Sånn sett blir boka utgitt på det aller beste tidspunkt, i en tid med veldig mye fokus på barn og overgrep i media og blant politikere. Lov om barnevern skal revideres og det utarbeides ny forskrift til dommeravhør. Barnehusene styrkes sakte, men sikkert, etter medias omtale om tidsfrister for avhør som ikke blir overholdt.

Jeg opplever at boka bidrar til noe nytt i tenkningen rundt barn og overgrep. Den ber fagfolk om å handle, om å se barnet og hjelpe barnet der det er – hjemme eller i klasserommet. Boka har fokus på rettsikkerheten til barn og retten til å få behandling og oppfølging etter overgrep. Jeg liker spesielt godt kapittelet i del 1, ”Hjernen bak det hele”, som på en lettfattelig måte får fram hva som skjer med oss mentalt hvis vi utsettes for overgrep. Og for foresatte og skolepersonell vil det være gull verdt å lese kapitlene om ”Traumebevisst omsorg i hjemmet” og ”Traumebevisst arbeid i skolen”. Det er mange nærpersoner som har følt seg maktesløse i møte med traumeutsatte barn som utagerer eller setter folk på prøve. For barna må få hjelp der de er – de kan ikke vente til de skal i møte med psykologen i terapirommet. Kanskje tvert om, at den aller viktigste ”behandlingen” barnet kan få, er hjemme og på skolen, hvis den voksne har mot og kompetanse til å være ”traumebevisst”.

At det er behov for en ny barnevernslov, kommer godt fram i kapittel 12, som beskiver barnevernstjenestens ivaretakelse av barn som mistenkes å være overgrepsutsatt. Barnvernet blir på mange måter låst i å kunne undersøke skikkelig om barnet blir utsatt eller ikke. Det neste kapittelet, kapittel 13, beskriver politiets arbeide i overgrepssaker. Det burde være prosedyrebestemt at barnevernet kontakter politiet umiddelbart hvis det er mistanke om at barnet utsettes for en kriminell handling. For vold og overgrep mot barn er kriminelt, som beskrevet innledningsvis i boken. Bare ved et slikt samarbeide kan barns rettsikkerhet ivaretas.

Jeg savner beskrivelser i boka av barn som er ekstra sårbare for å bli utsatte for vold og overgrep. Barn er barn, kan man si, og alle er sårbare. Men forskning viser at noen barn blir mer utsatt for vold og overgrep enn andre. Jeg tenker på barn med funksjonsnedsettelser. Mennesker med utviklingshemning er nevnt i forskrift om dommeravhør, men ut over dette tar ikke boka opp tematikken, det jeg kan se. Det er synd, fordi disse barna kan ha enda mer utydelige tegn på å være overgrepsutsatt enn andre barn, og forskning antyder at barna kan bli mer mentalt skadet enn endre barn.

Boka egner seg som oppslagsbok, og derfor burde registeret vært mer utfyllende. Det er ikke lett å finne igjen begreper som er omtalt i boka.

Jeg anbefaler boka på det varmeste til alle som møter barn i sin profesjonelle hverdag, som pensumlitteratur på studier som omhandler barn, og til alle som er omsorgspersoner til overgrepsutsatte barn.

Aktuelle lenker:

Lån boka på et bibliotek (BIBSYS)