T-14-1145-01-AnmAnmeldt av E Kringlen

Forfatteren er professor i psykiatri i Oxford og har arbeidet i over 40 år som kliniker og forsker. Han har opplevd deinstitusjonaliseringen og psykofarmakologiens inntog i faget. Som tenåring fikk han erfare psykisk lidelse i sin egen familie. Moren var deprimert gjennom flere år, men fikk til slutt betydelig hjelp av elektrokonvulsiv behandling og antidepressiver.

Burns beskriver seg selv som en allsidig psykiater med en viss forkjærlighet for psykoterapi. Han nevner tre personer som han står i gjeld til: Ben Shephard med boken A war of nerves, om soldater og psykiatere i det 20. århundre, Andrew Scull med hans kritikk av institusjonspsykiatrien og endelig Henry Ellenberger med hans skjellsettende verk The discovery of the unconscious.

Boken innledes med en grei oversikt over de vanligste psykiske lidelsene og deres behandling og etterfølges av to sentrale hoveddeler. Den første gir en oversikt over psykiatriens utvikling gjennom de siste 200 årene. I den andre delen tar forfatteren opp mange kontroversielle spørsmål, og han spør blant annet om vi egentlig trenger psykiatrien. Videre behandler han psykiatriens synderegister fra insulinkomabehandling ved schizofreni til lobotomi. Han skriver om psykoanalysens blomstring og fall, men berømmer psykoanalysen for dens fremme av psykoterapien i psykiatrien.

Forfatteren hevder at psykiatriens fødsel kan knyttes til innføringen av den såkalte «moral treatment», som hadde sin glansperiode fra 1820-årene og fremover.

Les hele anmeldelsen her: Psykiatriens identitetskrise – Tidsskrift for Den norske legeforening.