Rask psykisk helsehjelp. Ill.foto: OSTILL, istockphoto
Denne karen prokastrinerer ikke. Ill.foto: OSTILL, istockphoto

Vanemessig utsettelsesatferd – prokrastinering – er et problem som berører mange. For noen er utsettelse en litt plagsom uvane, andre opplever mer dyptgripende konsekvenser som gjør at problemet kan ses som en lidelse.

Prokrastinering (fra latin pro, og crastinus, det som angår morgendagen) viser til vanemessig utsettelse av ting man har bestemt seg for å gjøre – en «dysfunksjonell forsinkelse» i planlagt handling (Steel, 2007). Dette skiller prokrastinering fra beslutningsvegring og bevisst utsettelse. Det er gjerne ulystbetonte, større og viktige oppgaver som prokrastineres. Utsettelse medfører at man unnslipper ubehaget ved oppgaven, men fordi personen også vet at utsettelse er uheldig, oppstår anger og dårlig samvittighet. Selv om enkelte (Perry, 2013) har fremhevet positive sider ved prokrastinering, er det nå veldokumentert at prokrastinering er negativt. Prokrastinering fører til stress, angst, nedstemthet, motløshet og opplevelse av redusert mestring, noe som ledsages av redusert velvære og økt risiko for psykisk og fysisk sykdom (Jaffe, 2013; Lay, 1995; Sirois og Tosti, 2012; Tice og Baumeister, 1997). Prokrastinering innebærer også at man får mindre tid til den oppgaven som utsettes, med det resultat at prestasjonen gjerne blir dårligere (Tice og Baumeister, 1997).

Les hele artikkelen her: Prokrastinering – hvorfor studenter utsetter ting, og hvordan utsettelse påvirker velvære og helse (Tidsskrift for Norsk Psykologforening).