Ill.foto: Tramper2, iStockphoto
Toleransevindu har nå blitt et nøkkelbegrep i traumepsykologien. Ill.foto: Tramper2, iStockphoto

Utviklingstraumer kan forstås som vedvarende eksponering for traumatisk stress kombinert med sviktende andre-regulering av affekt. For dem som arbeider med utviklingstraumatiserte barn og unge, tilfører modellen «toleransevinduet» både forståelse og handlingsrom.

I de senere årene har utviklings- og traumepsykologien beveget seg fra å være ganske adskilte til å bli høyst integrerte disipliner. En årsak til integreringen er den voksende dokumentasjonen av de store konsekvensene traumer ofte får når de skjer i omsorgsrelasjoner og i utviklingssensitive perioder av livet (Felitti et al., 1998; Briere, Kaltman og Green, 2008). En annen grunn er kunnskap fra nevrobiologisk forskning som viser hvordan omsorgserfaringer påvirker hjernens evne til å håndtere trusler og stressbelastninger senere (Ford, 2009; Cloitre et al., 2009).

Man kan si at utviklings- og traumepsykologien har «smeltet sammen» på et felles nevrobiologisk kunnskapsgrunnlag. Et produkt av sammensmeltingen er at begreper som regulering og toleransevinduet, som tidligere mest tilhørte utviklingspsykologien, nå har blitt nøkkelbegreper også i traumepsykologien. I denne artikkelen ønsker vi å vise hvordan reguleringsbegrepet gir mulighet en for ny definisjon og teoretisk forståelse av utviklingstraumer, og hvordan toleransevinduet kan brukes både som forståelsesmodell og som praktisk verktøy i støtten til utviklingstraumatiserte barn og unge.

Les hele artikkelen her: Tidsskrift for Norsk Psykologforening – Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi.

Aktuell lenke:

Forklaring av toleransevindu (Mogens Albæk på Youtube)