Ill.foto: digi_guru, iStockphoto
En fenomenologisk tilnærming til psykose kan gjøre tilstanden mer forståelig. Ill.foto: digi_guru, iStockphoto

Epistemologi og psykiatriske diagnoser: nødvendigheten av en fenomenologisk forståelse av psykotisk bevissthet.

av Erling Inge Kvig

Disiplinen psykopatologi har blitt skadelidende ved innføringen av operasjonelle diagnosesystemer. En fenomenologisk tilnærming til psykose kan gjøre tilstanden mer forståelig for klinikere og rettsapparatet.

Året 2013 markerte 100 årsjubileumet for filosofen og psykiateren Karl Jaspers’ første utgave av «Allgemeine Psychopathologie, Ein Leitfaden für Studierende, Ärzte und Psychologen» (Jaspers, 1913; 1963; 1997). Avhandlingen var et forsøk på å gi et filosofisk fundament for vitenskapelig psykiatri/psykologi, og er siden blitt stående som grunnkilden for deskriptiv psykopatologi (Stanghellini & Fuchs, 2013). Verket har hatt stor betydning i europeisk sammenheng (Broome, Harland, Owen & Stringaris, 2013; Huber, 2002; Janzarik, 1998). Jaspers tar til orde for at psykopatologien primært handler om fenomener og forstyrrelser i bevissthet, og sekundært om ekspressive uttrykk og atferd. Han fremholder videre at klinisk psykiatri og psykologi krever en metodepluralisme med både en forstående og en forklarende tilgang for å kunne gi en fullstendig beskrivelse av mentale forstyrrelser. Temaet epistemologi og problematisering av hvordan kunnskap om det «mentale objektet» kan etableres, var et hovedtema i Jaspers’ avhandling. Han advarte spesielt mot en ensidig insistering på en biologisk forklaring av mentale fenomener.

I de siste 30 årene har fagområdet klinisk psykiatri og psykologi imidlertid vært preget av en «operasjonell psykopatologi», der grunntankene fra Jaspers er fraværende. Operasjonalisme, importert fra fysikk og logisk positivisme, fremholder at psykiske lidelser bør klassifiseres ut fra «publicly ascertainable characteristics» for å sikre pålitelighet i målinger (Hempel, 1959). Sykdomsenhetene skal være polytetiske, det vil si defineres av et visst antall symptomer og tegn, og symptomene «standardiseres» i form av entydig definerte kontekstuavhengige, a-teoretiske atferdsbeskrivelser, uttrykt i et dagligdags språk.

Man snakker ikke om psykose som tilstand, men om «psykotiske symptomer»

Til tross for omfattende og intensive forskningsprogrammer som har generert mengder av data, har resultatene om de etiologiske mekanismer bak pykiske lidelser uteblitt (Parnas & Bovet, in press). I en kommentar til denne situasjonen skriver den amerikanske nestoren i psykiatri, Nancy Andreasen, at «Validity has been sacrificed to achieve reliability. DSM has given researchers a common nomenclature, but probably a wrong one» (Andreasen, 2007, s. 111). Hun skriver videre at det i dagens utdanning fokuseres sterkt på standardiserte og eksplisitte diagnoserelevante fenomener, på bekostning av kritisk drøfting av de rikholdige og prototypiske sykdomsbildene man finner i den klassiske litteraturen fra Emil Kraepelin, Eugen Bleuler, Karl Jaspers, Kurt Schneider, Pierre Janet, Eugéne Minkowski med fler.

I denne artikkelen vil vi først ved hjelp av Breiviksaken vise ulike problemer med operasjonell psykopatologi. Deretter vil vi presentere tilnærmingen fenomenologisk psykopatologi med begreper fra Karl Jaspers. Til sist vil vi peke på hvordan en fenomenologisk tilnærming kan benyttes i det kliniske intervju.

Les hele artikkelen her: Epistemologi og psykiatriske diagnoser: nødvendigheten av en fenomenologisk forståelse av psykotisk bevissthet (Tidsskrift for Norsk Psykologforening).