Ill.foto: snapphoto, iStockphoto
Det er ikke hyggelig å bli stigmatisert. Ill.foto: snapphoto, iStockphoto

Barn ønsker å være som alle andre barn. Hvordan er det da å få en diagnose som gjør at man føler seg definert som annerledes?

Av Aina Olsvold

Antall barn som diagnostiseres med Attention Deficit / Hyperactivity Disorder (ADHD) har økt sterkt de siste årene (Idås og Våpenstad, 2009). Hvordan barn opplever å få diagnosen ADHD, er lite undersøkt (Brady, 2014; Singh, 2013). I denne artikkelen vil jeg utforske barns forståelse og opplevelse av ADHD med utgangspunkt i barnas fortellinger fra hverdagen. Empirien som analysene bygger på, er basert på to intervjuer med nitten barn og er hentet fra doktorgradsavhandlingen Når «ADHD» kommer inn døren. En psykososial undersøkelse av barns, mødres og fedres forståelse og opplevelse av ADHD-diagnose og medisinering (Olsvold, 2012). Fokuset i denne artikkelen vil være på barnas fortellinger om diagnosen.

Oppmerksomhetsvansker og hyperaktivitet hos barn har vært diagnostisert og behandlet med legemidler siden 1960-tallet (Hawthorne, 2007). Likevel er diagnosen og behandlingen fortsatt omdiskutert. Når ADHD debatteres i faglitteraturen og i media, settes gjerne den biomedisinske forståelsen (ADHD forklart som en hjerneorganisk basert forstyrrelse) opp mot en psykologisk forståelse (ADHD-symptomene forstås som uttrykk for at noe er vanskelig i barnets livssituasjon), og/eller en sosialkonstruktivistisk eller sosiokulturell forståelse. Innenfor det sistnevnte perspektivet hevdes det at barns biologiske umodenhet er en realitet, men hvordan vi fortolker barns atferd varierer i ulike kulturer og i ulike historiske epoker (Timimi, 2005). Barndom forstås som et sosialt og kulturelt fenomen, og hvordan samfunnet innrettes, for eksempel hvilke rammer som settes for normalatferd, og hvordan avvik fra normen håndteres, vil få konsekvenser for hvilken barndom som er mulig (Halldén, 2007).

Oppfatningen av at sinnet hans er ADHD, deler han med flere av barna og foreldrene i utvalget

Denne artikkelen er informert av de ovenfornevnte perspektivene. Formålet er imidlertid ikke å gå inn i en diskusjon om hva ADHD er, eller hva ADHD kommer av. Ambisjonen er å utvide og utdype forståelsen av fenomenet ADHD ved å rette oppmerksomheten mot de som lever med diagnosen, barna selv.

Goffman (1963) har undersøkt stigmatiseringens dynamikk. Han hevder at samfunnets tendens til å kategorisere personer etter egenskaper som ansees som naturlige og unaturlige, skaper grobunn for stigmatiserende prosesser, der de som avviker fra normen, kan oppleve skam. Ifølge Hacking (1999) er diagnoser interaktive kategorier som når de er kjent, får innflytelse på hvordan den kategoriserte ser på seg selv. De kan føre til at han eller hun delvis begynner å handle og føle i tråd med kategorien. Det er en dynamikk som forsterkes når kategoriene tas i bruk i institusjonelle sammenhenger (Johannisson, 2007).

Dette er antagelser som synes å bli understøttet i empirisk forskning. Konklusjonen i en av de få studiene som er gjort med barn som informanter, tyder på at en biomedisinsk forståelse av diagnosen fører til at barn oppfatter seg som defekte, og at diagnosen bidrar til at barnet utvikler en negativ selvforståelse (Brady, 2005). I en annen studie fremkommer det at barna opplever diagnosen som mer stigmatiserende enn medisineringen, og de opplever omgivelsenes negative holdninger til ADHD – at ADHD betyr at man er dum eller gal – som en belastning (Singh, 2011). I to intervjustudier gjort med ungdom konkluderes det med at ungdommenes følelser i forhold til diagnosen for det meste er negative (Cooper og Shea, 1998), og at ungdommene i liten grad skiller mellom sitt eget selv og diagnosen: «They were their ADHD and their ADHD was them» (Krueger & Kendall, 2001, s. 65). Ifølge Krueger og Kendall (2001) internaliserte ungdom med ADHD i større grad diagnosen i sin selvforståelse enn ungdom med andre kroniske sykdommer, som astma og diabetes.

Mitt utgangspunkt er at det å bli diagnostisert med ADHD skaper noen felles erfaringer, samtidig som det alltid vil være forskjeller og variasjon i hvordan diagnosen oppleves. Følgende spørsmål vil være styrende for analysene i denne artikkelen: 1) Hvordan håndterer barn å få diagnosen ADHD; 2) hvordan tar de til seg diagnosen, og 3) hva gjør de med den?

Les hele artikkelen her: «Jeg er som vanlig» – Barns fortellinger om ADHD (Tidsskrift for Norsk Psykologforening).