ACT (assertive community treatment) er et godt tilbud Ill.foto: eyecrave, iStockphoto
Pasienter, pårørende og helsepersonell kan ha ulikt syn på hva en behandling skal gjøre for den det gjelder. Ill.foto: eyecrave, iStockphoto

En ny oversikt viser at det kan være stor forskjell på hva pasienter med psykiske lidelser vil at en behandling skal gjøre, og hva helsepersonell mener er viktig.

I studier av legemidler er det vanlig å undersøke hvordan medikamentene virker inn på symptomer og bivirkninger. Men er det dette pasienter er mest opptatt av? Forskere og behandlere bør kjenne til hva som er viktigst for pasienter, for å kunne evaluere virkningene av medisiner opp mot det som teller mest for pasienter.

Dette var utgangspunktet for en ny, systematisk oversikt om hvordan pasienter vekter ulike effekter av legemidler opp mot hverandre. Forskerne vurderte mer enn 11 000 studier, og fant frem til 16 enkeltstudier som hadde høy kvalitet og som kunne oppsummeres. Ettersom en systematisk oversikt oppsummerer mange studier, blir resultatet mer pålitelig enn i enkeltstudier.

Studiene undersøkte hvordan pasienter med schizofreni, depresjon, bipolar lidelse og ADHD vektet ulike konsekvenser av å bruke legemidler opp mot hverandre.

Studien fant blant annet at:

  • Pasienter verdsetter livet med sykdom mer enn friske forestiller seg
  • Hva som er viktig for pasienter kan være helt forskjellig fra hva psykiatere mener er viktig
  • Retningslinjer lages i regelen uten at en tar utgangspunkt i kunnskap om hva som er viktig for pasienter

Studiene om hva som er viktig for pasienter fokuserte mer på bivirkninger og symptomer, enn på livskvalitet og fungering. Pasienter med schizofreni rapporterte at alvorlig sykdom og innleggelse på sykehus var minst ønskelig. Hos pasienter med depresjon var evnen til å mestre aktiviteter viktigere enn en deprimert sinnsstemning. Det var ikke mulig å gjette seg til hva som var viktigst for pasientene, ut fra alder, kjønn eller hvor alvorlig sykdommen var.

PsykNytts redaktør var førsteforfatter for studien.

Les hele artikkelen hos BMJ Open