Ill.foto: ImagineGolf, iStockphoto
Diagnostikk av personlighetsforstyrrelser bør bli mer gradert. Ill.foto: ImagineGolf, iStockphoto

I The Lancet ble det nylig (21 februar, 2015, s. 717-735) publisert nylig tre artikler om personlighetsforstyrrelser (PF) hvor det ble gitt en oppsummering av dagens status for disse psykiske lidelsene. 

av Øyvind Urnes, overlege og leder for Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri

Personlighetsforstyrrelser er sannsynligvis er de vanligste av alle psykiske lidelsene (10% av befolkningen) og har store helsemessige konsekvenser. Forekomsten i primærhelsetjenesten er ca. 25 % og ca. 50 % i psykiatriske poliklinikker. Forventet levetid for personer med PF reduseres med 19 år for kvinner og 18 år for menn!

Vi har lenge visst at diagnostikken av PF er svært utilfredsstillende med kategorier som ikke gir et godt bilde av kompleksiteten, virker stigmatiserende og plasserer folk i båser hvor individuelle forskjeller viskes ut.  Det har imidlertid vært vanskelig å oppnå enighet om hvordan et dimensjonalt diagnostisk system skal se ut. I den alternative modellen for PF i DSM-5 (2013) har man landet på en hybridmodell bestående av en gradering av alvorlighetsgrad med hensyn til selv- og interpersonlig funksjon, profil av patologiske personlighetstrekk og seks typer personlighetsforstyrrelser (borderline, unnvikende, antisosial, narsissistisk, tvangspreget og schizotyp).

I prosessen for å få til en ny klassifikasjon kom det til destruktive splittelser i fagmiljøet, og den endelige modellen ble så kontroversiell at den ikke ble offisielt vedtatt av APA.  Professor Peter Tyrer, som leder arbeidet med en ny ICD-11 modell for PF, som kommer i 2018, er hovedforfatter for den første av Lancet-artiklene som omhandler klassifikasjon, evaluering, forekomst og betydningen av PF.

Hovedpunktene i artikkelen kan oppsummeres slik:

  • PF oppdages sjelden i barnealder selv om maladaptive personlighetstrekk er til stede i ung alder og ofte skaper betydelige problemer
  • PF må vurderes etter alvorlighetsgrad (mild, moderat og alvorlig) i reduksjon av interpersonlig funksjon og muligens selv-funksjon (bl.a. identitetsforstyrrelse)
  • PF oppstår vanligvis i sen barnealder, men fluktuerer mye over tid og er ikke varige diagnoser, mens problematiske personlighetstrekk er mer varige og bidrar til nedsatt funksjon
  • PF kan oppstå i sen alder («late onset» etter 25 år)

Les mer: Det er på tide å tenke nytt om personlighetsforstyrrelser (Oslo universitetssykehus)

Du har gjennom Helsebiblioteket gratis tilgang til Lancet-artiklene (uten innlogging) som denne artikkelen bygger på.