Når barn utsettes for seksuelle overgrep, vold eller er vitne til vold i nære relasjoner gir det ofte store negative konsekvenser for barnets liv, ikke bare på kort sikt, men også på lang sikt. Ill.foto: Blue_Cutler, iStockphoto
– Det bør ikke være for stort skille mellom dem som identifiserer et barns problemer og dem som skal gjøre noe med det, mener artikkelforfatterne. Ill.foto: Blue_Cutler, iStockphoto

Når ble psykisk helse noe annet enn det levde liv? Lavterskeltjenester bør vektlegge å styrke barnas livsarenaer heller enn å skape avstand mellom bekymring og tiltak.

Tekst: Espen Odden Familieklinikken og Bård Bertelsen

Psykologforeningen har i de siste årene hatt økt oppmerksomhet på lavterskeltjenester innenfor psykisk helse. Den siste artikuleringen av denne satsingen er Barneløftet (Halvorsen, 2014), et initiativ til å gjøre psykologisk kunnskap og ekspertise mer tilgjengelig i skolen. I en kronikk i Aftenposten 12. august 2014 signert Psykologforeningens president Tor Levin Hofgaard og leder i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen formuleres tanken bak Barneløftet slik: «Noen må forstå når det er grunn til bekymring for et barn, det vil si gjenkjenne symptomer på risiko. Andre må kunne ta imot bekymringen og gi oppfølgende bistand» (Hofgaard & Paulsen, 2014).

En slik formulering av satsingsområdet har noen fallgruver. Vi ser det som problematisk dersom en for kategorisk skiller mellom de som gjenkjenner symptomer på risiko, og de som skal gjøre noe med det. Vi risikerer at vekten på å gjenkjenne risikoer, og å klassifisere disse, får større plass enn tiltakene for å gjøre noe med dem. Det sentrale bør være at tiltakene iverksettes tidlig, at det skjer på de arenaene hvor vanskene kommer til uttrykk, og at tiltakene involverer barnas eksisterende relasjoner.

Les mer: Om å løfte barn (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)