kylling som hakker seg ut av egget.
Barn trenger større avstand til foreldrene. Ill.foto: Colourbox.

Altfor nære og sårbare foreldre hemmer ungdommers muligheter for vekst. Kanskje bør vi lytte til psykoanalytikeren Donald Winnicotts råd til foreldrene om å la de unge være i fred og finne sine egne svar.

Av Per Are Løkke

«Jeg skulle ønske mamma var mer kald», sa en jente på 16 år i en terapitime. I morens tårefylte øyne så hun ikke bare sårbarhet og bekymring.

Hun så også at moren engstelig gransket henne med «psykiatriens blikk»: «Lider du av angst, depresjon, selvskading eller anoreksi? Holder du på å falle ut av skolen og bli en taper?» Mange ungdommer beskriver liknende opplevelser med sine foreldre: Foreldrene som selv er så sårbare at de ikke tåler ungdommens livsproblemer.

Som en reaksjon på dette «psykiatriserer» de livsproblemer altfor raskt. Dagens ungdom har derfor ikke et behov for å opponere mot strenge og fraværende autoriteter, men for å frigjøre seg fra altfor sårbare, nærværende og hjelpsomme foreldre. Det pågår mange diskusjoner om hva som kjennetegner dagens ungdom.

Vi ser en generasjon som er flinke, lite opprørske og preget av psykiske lidelser (Sletten, 2015). Mye har vært skrevet om ungdommen, men hvem er deres foreldre? Jeg har i essayet Nye oppdragelsesformer – nye patologier? (Løkke, 2015) forsøkt å nærme meg dette spørsmålet. Ideen om å «være nær» er et nøkkelord i det nye foreldreskapet. Foreldre ønsker å oppheve den tradisjonelle rollebaserte avstanden til sine barn. Men, denne opphetede investeringen i barna har også uheldige bivirkninger. Foreldrene søker å skape en illusorisk nærhet til sine barn, med den konsekvens at evnen til å tåle livserfaringer knyttet til psykisk smerte, adskillelse og ensomhet nedbrytes.

Les mer: Å hakke seg ut av egget (Tidsskrift for Norsk psykologforening)