Barn som leier en mann. Barnehånd i mannehånd
Barn er avhengige av trygg omsorg. Ill.foto: LindaYolanda, iStockphoto

Foreldrenes aktive deltagelse i behandling av barn med angst gir bedre effekt. Veiledning av foreldre øker bevisstheten om hvordan deres egen regulering av angst virker på barnet.

Av Beatrix Nyttingnes og Gunhild Svartdal

Foreldrenes betydning vektlegges ofte ved behandling av ulike typer vansker hos barn og unge. Blant velkjente tilnærminger finner vi COS-veiledning (Circle of Security) av foreldre til barn med atferds- og emosjonelle vansker (Cooper, Hoffman & Powell, 2009), ABFT-behandling (Tilknytningsbasert familieterapi) til ungdom med depresjon (Diamond, Diamond & Levy, 2014) og MST (Multisystemisk terapi) ved atferdsvansker (Christensen & Mauseth, 2007). Også angstlidelser kan ses som et systemisk fenomen. Frykt hos barnet vekker både tilknytningssystemet hos barnet og foreldrenes omsorgssystem (Lebowitz, Omer, Hermes & Scahill, 2014).

Barnet søker trøst og beskyttelse når det er redd, og foreldre ønsker å beskytte og fjerne barnets ubehag. Dette er imidlertid ikke lenger hensiktsmessig dersom barnet beskyttes mot situasjoner som det ut fra alder og utvikling kunne mestret selv (Smith, Flannery-Schroeder, Gorman & Cook, 2014).

Det er enighet om at enkelte typer atferd og angst hos foreldre bidrar til utvikling og opprettholdelse av angst hos barn. Overdreven foreldrekontroll (f.eks. overbeskyttelse, overinvolvering og invadering) har sterk sammenheng med barns angst (Wei & Kendall, 2014).

Spesielt vektlegges foreldreatferd som forsterker barnets unngåelse, og som lar barnets angst styre familien. Men også for lite kontroll kan skape utrygghet og angst hos barn. Foreldreatferd preget av lite varme, avvisning, kritikk, konflikter i familien og utrygg eller desorganisert tilknytningsstil, har også vist sammenheng med angst hos barn (Aydin, 2014; Crawford & Manassis, 2001; Lebowitz et al., 2014; Negreiros & Miller, 2014; Smith et al., 2014; Wei, Cummings, Villabø & Kendall, 2014). Engstelig, overkontrollert og kritisk foreldreatferd har i tillegg vist seg å predikere dårligere behandlingsresultat for barn med angst (Crawford & Manassis, 2001; Lebowitz et al., 2014).

Enkelte typer atferd og angst hos foreldre bidrar til utvikling og opprettholdelse av angst hos barn Foreldreinvolvering gir mulighet til å fokusere direkte på disse faktorene, og dermed adressere potensielle hindringer i behandlingen (Manassis et al., 2014; Negreiros & Miller, 2014; Storch, 2014). Ut fra dette ville det være naturlig å behandle barns angst i et familieperspektiv, der involvering av foreldrene er et viktig element.

Les mer: Stødige steg (Tidsskrift for Norsk psykologforening)