I Europa har Freuds tanker om psykoterapi vært viktige. Ill.foto: Colourbox.
I Europa har Freuds tanker om psykoterapi vært viktige. Ill.foto: Colourbox.

Hvordan den terapeutiske relasjonen skal brukes i psykoterapi, er et hett tema både i Norge og internasjonalt. Relasjonens betydning er vektlagt forskjellig i de forskjellige psykologiske teorier og innen terapifeltet.

Av Espen Bjerke

Den terapeutiske relasjonen inneholder rasjonelle og irrasjonelle elementer. I kognitiv, relasjonell og psykodynamisk terapi forstås og vektlegges relasjonens betydning i samtalebehandlingen forskjellig.

Det blir ofte hevdet at Sigmund Freud (1856 – 1939) bygde opp en énpersonspsykologi der individets drifter og driftshåndtering var det viktigste og der relasjonene kom i annen rekke. Harry Stack Sullivan (1892 – 1949) regnes som grunnleggeren av interpersonlig teori. Han var preget av nyere vitenskapsteoretiske strømninger som positivisme, pragmatisme og operasjonalisme, det vil si at det er det sansbare, det praktisk anvendelige og operasjonaliserbare som gjelder også innen psykologi og psykiatri.

Disse strømningene, som sto sterkt i USA, sto i motsetning til europeisk forankret metafysikk, som innbefattet Freuds ideer om det intrapsykiske. Sullivan kritiserte Freuds definisjon av det individuelle sinn som den grunnenheten som skulle studeres og lanserte en annen modell for hvordan menneskene er skrudd sammen. Først og fremst hevdet han at mennesket av natur er dyadisk, i kontinuerlig samhandling med andre.

Les mer: Relasjonens betydning i psykoterapi (Tidsskrift for Den norske legeforening)