Pasienter må få nekte å ta medisiner, mener forfatteren. Ill.foto: Colourbox.

Dagens praksis med omfattende tvangsmedisinering av pasienter innen psykisk helsevern kan ut fra gjeldende kunnskapsgrunnlag ikke forsvares rettslig. Praksisen er i strid med loven og menneskerettighetene.

Av Ketil Lund

For den psykisk syke pasienten er det en fundamental mangel på rettssikkerhet. Fra antipsykotiske midler ble introdusert i første halvdel av 1950-årene og frem til begynnelsen av 1980-årene da det – etter Reitgjerdet-skandalen – ble gitt lovhjemmel og tilknyttede forskrifter om tvangsmedisinering, var dette uregulert og underlagt overlegens faglige skjønn.

Forskriftene fastsatte vilkår for tvangsmedisinering som i hovedsak samsvarer med dem som gjelder i dag. I gjeldende lov om psykisk helsevern er adgangen til tvangsmedisinering regulert i § 4-4. Vilkårene er blant annet at det er forsøkt å oppnå samtykke fra pasienten eller dette er åpenbart nytteløst, at behandlingen med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring eller at pasienten unngår en vesentlig forverring, og at den positive virkningen klart oppveier eventuelle bivirkninger. Lovforarbeidene postulerer som utvilsomt at antipsykotiske midler generelt har overveiende positive effekter i behandlingen av psykotiske tilstander. Det er ikke gjennomført noen drøfting av prinsipielle spørsmål knyttet til tvangsmedisinering.

Av lovproposisjonen fremgår det at det sentrale vilkåret om stor sannsynlighet for positiv behandlingseffekt for den individuelle pasient, tar sikte på å bringe bestemmelsen i overensstemmelse med artikkel 3 i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), som forbyr tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling. Tvangsbehandlingsvedtak kan påklages til fylkesmannen, i realiteten fylkeslegen.

Les mer: Tvangsmedisinering må forbys (Tidsskrift for Den norske legeforening)