ung kvinne med sprøyte
Vi trenger en kunnskapsbasert ruspolitikk, mener forfatterne. Ill.foto: Colourbox.

«Dagens narkotikapolitikk er basert på et sviktende vitenskapelig grunnlag og bør revurderes», skriver redaktør Ketil Slagstad på lederplass i Tidsskriftet. Vi har noen kommentarer.

Av Helge Waal og Jørg Mørland

Slagstad omtaler regulering av forholdet mellom «nytelse og straff», «forbudspolitikk», «ruspolitikk» og «krig mot narkotika» – uten å se at dette er forskjellige problemstillinger.

«Forbudspolitikk» høres ikke bra ut, men dette er neppe noen god generell definering av internasjonale og nasjonale reguleringer. Det var ikke «den globale narkotikakontrollpolitikken» som ble født da opiumskonvensjonen ble undertegnet i Haag i 1912. Bakgrunnen var internasjonale konflikter med handelsinteresser og motsetninger mellom land knyttet til omsetning av rusmidler. De internasjonale konvensjonene har i hovedsak siktet mot internasjonale reguleringer og nasjonale lovgivninger, blant annet i forhold til salg og omsetning av legemidler.

«Krigen mot narkotika» ble lansert av president Nixon i 1971 da han erklærte at «drugs» var «the public enemy number one». Først etter dette ble krigsretorikken dominerende. Utviklingen i Norge ble styrt av behandlingsbegrepet, og Statens klinikk for narkomane ble opprettet i 1961 som et behandlingstiltak. Ifølge Slagstad fører medisinhistorikeren Aina Schiøtz visjonen om det «stoffrie samfunnet» tilbake til Evangs samfunnshygiene. Men Evang var først og fremst samfunnsmedisiner og epidemiolog, med erfaring fra bekjempelse av smittsomme sykdommer og innsats mot fattigdom og ulikhet. Han ønsket å mobilisere helsevesenet i behandling og samfunnet i forebygging. Det gjaldt å minske eksponeringen for smitte, redusere sårbarhetsfaktorer og styrke helsefremmende krefter.

Les mer: Stoff, straff og sosial smitte – en uheldig sammenblanding (Tidsskrift for Den norske legeforening)