Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

9. oktober 2017

Endringer i Psykisk helsevernloven trådt i kraft

Skålvekt og dommerklubbe
Loven styrker pasienters rett til å ta beslutninger selv. Ill.foto: jgroup, iStockphoto

Fra 01.09.2017 trådte endringene i Lov om psykisk helsevern i kraft. Endringene gjelder først og fremst bruk av tvang og pasientenes rett til å bestemme om de vil motta hjelp.

Pasientenes rett til å ta beslutninger selv er styrket. Pasienter med samtykkekompetanse vil som hovedregel ikke lenger kunne tvangsbehandles. De skal selv få bestemme om de vil ta imot psykisk helsehjelp eller ikke, og hvilken hjelp de vil motta.

Eget liv, men ikke helse

Endringen gjelder ikke pasienter som er til fare for andres liv og helse eller for eget liv. Tidligere var fare for egen helse et kriterium for å tillate tvangsbehandling, men dette er tatt bort nå.

Ifølge Helsedirektoratet (i invitasjon til informasjonsmøte) vil endringen først og fremst gjelde pasienter som har nytte av behandling, og som derfor har gjenvunnet samtykkekompetansen, men som antas å ville slutte med antipsykotika så snart tvangsbehandling opphører, selv om de raskt blir verre igjen. Disse pasientene skal nå få avslutte behandlingen om de ønsker det.

Rett til 5 timer fri rettshjelp

Pasienter fikk fra 1. juli rett til fem timer fritt rettsråd fra advokat i forbindelse med klage til fylkesmannen over tvangsbehandlingsvedtak. Dette vil typisk være vedtak om tvangsmedisinering med antipsykotika. Denne retten gjelder kun pasienter, ikke pårørende.

Fra før har pasientene rett til fri rettshjelp i forbindelse med klage til kontrollkommisjonen over tvungen observasjon og tvungent vern.

Endringene er beskrevet i rundskriv og fortolkninger fra Helsedirektoratet.

Psykisk helsevernloven (Lovdata)

Rundskriv og fortolkninger (Helsedirektoratet)

Aktuelle søkeord: psykisk helsevernloven, lov om psykisk helsevern, psykiatri, tvang, tvangsbehandling, samtykkekompetanse, akuttpsykiatri

 

Mental Elf: 83 prosent med schizofreni fulgte opp behandlingen med app

Ung jente som bruker mobiltelefon.
Mobilapper har gjort behandling mer tilgjengelig. Ill.foto: Colourbox.

Gjennomsnittlig 83 prosent av pasienter med diagnose i schizofreni-spekteret fulgte opp behandling når de brukte en app, viser en forskningsoversikt. Et fortsatt tynt forskningsgrunnlag tyder på at yngre menn kan være de som dårligst følger opp.

En ny systematisk oversikt så på om apper som gir pasienten psykoedukasjon, terapeutisk overvåking, selvhjelp eller symptomsjekk. Spørsmålet var om bestemte karakteristika ved pasienten kunne predikere pasientens etterlevelse av tiltaket på appen.

Av de 2639 studiene som opprinnelig ble identifisert, endte forskerne opp med å inkludere 20 studier i analysen. De andre ble ekskludert fordi de ikke var klinisk relevante, hadde irrelevante forskningsdesign eller fordi de ikke inkluderte de relevante utfallsmålene. De inkluderte studiene omfattet 656 personer, alle i alderen 20-48 år.

Funn

De viktigste funnene i oversikten var:

  • Alder og kjønn hadde ingen betydning for frafall i de fleste studiene
  • Symptomer hadde ingen betydning for frafall i de fleste studiene
  • Mobilapper økte etterlevelse sammenlignet med rene tekstmeldinger
  • Graden av sosial støtte økte etterlevelse
  • Brukerens involvering i design av appen økte etterlevelse

Forskerne tar forbehold om at de ikke vet noe om dem som takket nei til tiltakene eller dem som falt fra studien underveis.

Les mer: Predictors of adherence to digital interventions for psychosis

Aktuelle søkeord: psykose, etterlevelse, compliance, apper, mobil-apper, prediktorer, behandling, terapi, psykiske lidelser, forskning

Psykiaterne: – Systemsvikt (Dagens Medisin)

Psykiatere har ikke samme mulighet for å henvise videre som leger i somatikken har. Ill.foto: AlexRaths, iStockphoto

En historie i media om en pasient som holder på å dø på grunn av en alvorlig psykisk lidelse og hvor det mangler spesialister i psykiatri, utløser ikke midler, sier leder av Norsk psykiatrisk forening.

Av Anne Grete Storvik og Lisbeth Nilsen

Tall fra Helsedirektoratet viser at 30 prosent av henvisningene til behandling av voksne i psykisk helsevern for voksne blir avvist – og det er store geografiske forskjeller fra 46,6 prosent, til 2 prosent andel som avvises uten at pasientene er blitt undersøkt. Leder av Norsk psykiatrisk forening, Ulrik Fredrik Malt, sier samspillet mellom den psykiatriske helsetjenesten og fastleger kan forbedres, men viser også til at leger i psykisk helsevern ikke har samme muligheter for henvise videre, som leger i somatikken har.

Ressursmangel

– Ideelt sett skulle alle pasienter som vurderes å trenge psykiatrisk behandling bli vurdert av det psykiske helsevern. Det lar seg ikke gjøre med dagens ressurser, mener Ulrik Fr. Malt, leder av Norsk psykiatrisk forening.

– Vanlige psykiatriske poliklinikker sitter med endel svært vanskelige pasienter over lang tid uten mulighet til viderehenvisning til høyspesialiserte enheter som kunne avlaste poliklinikkene – slik det er muligheter for innen somatisk medisin, sier Malt til Dagens Medisin.

Ikke som i somatikken

Han viser til flere forskjeller mellom psykisk helsevern og somatikken: – Én historie i media om en kreftpasient i terminal fase som ikke tilbys ekstremt dyr medisin kan være nok til å utløse millioner av kroner. Derimot vil én historie om en pasient som holder på å dø på grunn av en alvorlig psykisk lidelse og hvor det er mangel på superspesialister i psykiatri, ikke utløse midler i det hele tatt, sier psykiaterlederen og legger til: – Det er også mangel på leger i psykiatrien. Det medfører at biologiske årsaker til psykiske lidelser kan forbli uoppdaget og behandling kan bli suboptimal eller endog feil. Det er systemsvikt. Det står i kontrast til politikeres utsagn om at man ønsker å prioritere kvalitativ god psykiatri.

Les hele saken her: Psykiaterne: – Systemsvikt (Dagens Medisin)

Mer enn doblet risiko for uførhet hos kvinner (Dagens Medisin)

Kvinne som har blitt slått
Traumatisk hendelse rettet direkte mot en selv viste høyere risiko for uførhet. Foto: RapidEye iStockphoto

En norsk studie finner kjønnsforskjeller i uførhetsrisiko og andelen som får en posttraumatisk stresslidelse (PTSD) etter å ha vært utsatt for en traumatisk hendelse.

Av Lisbeth Nilsen

Det var ingen signifikante kjønnsforskjeller ved sammenhengen mellom eksponering for traume og innvilget uføretrygd. Derimot hadde flere kvinner som hadde opplevd en personrettet traumatisk hendelse blitt uføretrygdet, og flere kvinner enn menn hadde fått en PTSD-diagnose.

– Vi fant at hos kvinner var det stor forskjell på risikoen for å bli uføretrygdet etter tilfeldige hendelser og hendelser som er direkte rettet mot deg som person. Tilfeldig vold, som å ha blitt slått ned i taxikø, hadde ikke like stor betydning for uførhetsrisikoen, sier SINTEF-forsker Eva Lassemo til Dagens Medisin. Kvinner som hadde opplevd en traumatisk hendelse rettet spesielt mot seg selv, hadde 2,5 ganger høyere risiko for å bli uføretrygdet enn ikke-traumeeksponerte kvinner.

Les mer: Mer enn doblet risiko for uførhet hos kvinner (Dagens Medisin)

Delt bosted – hva sier forskningen? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Det er fortsatt uenighet om delt bosted for skilsmissebarn. Ill.foto: Deklofenak, istockphoto

Forskningen gir verken grunnlag for å hevde at delt bosted er skadelig for små barn, at delt bosted er best for barn, eller at ordningen virker konfliktreduserende. Da bør de faglige begrunnelsene og de politiske beslutningene preges av mindre skråsikkerhet.

Av Agnes Andenæs, Peder Kjøs og Odd Arne Tjersland

Bør delt bosted være den foretrukne ordningen for barna når foreldrene deres flytter fra hverandre? Mens dagens barnelov gir foreldre full avtalefrihet og pålegger dem å finne fram til den ordningen som er best for akkurat deres barn, sendte Barne- og likestillingsdepartementet i 2015 ut forslag til endringer i barneloven, med to alternative forslag om delt bosted: at delt bosted enten skulle framheves eller være hovedregel.

I høringsrunden møtte forslaget om delt bosted som lovens hovedregel sterk motstand, og forslaget som ble sendt til Stortinget i september 2016 (Prop. 161 L (2015–2016)), går ut på at delt bosted skal framheves ved å bli nevnt aller først i oversikten over mulige samværsordninger. Liknende forslag har vært tatt opp flere ganger de siste 20 årene, og vekker hver gang stor debatt. Innleggene i debatten om delt bosted viser i stor grad til psykologisk forskning. For eksempel blir det hevdet at forskningen viser at det går bedre med barn som lever med denne ordningen, og at den motvirker konflikter mellom foreldre. Bakgrunnen for dette fagessayet er at vi stiller oss undrende til hvordan argumentet «forskning viser» blir brukt.

Vi vil drøfte påstanden om at psykologisk empiri og teori tilsier at delt bosted bør lovfestes som foretrukken løsning etter brudd, og tar for oss noen bidrag som har fått særlig stor plass i den norske debatten. Deretter vil vi problematisere grunnlaget for og nytteverdien av at fagfolk har introdusert veiledende aldersnormer for delt bosted (se FOSAP, 2014). Diskusjonen illustrerer et generelt poeng: hvor viktig det er å legge omtanke i hvordan forskning og teori formidles. Forskere og fagfolk må være nøye med å vise hvordan kunnskapen de viser til, har framkommet, hva forskningen faktisk sier noe om, og hvor kunnskapen er gyldig.

Les mer: Delt bosted – hva sier forskningen? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

PhD: Kort motiverende intervju og langvarig rusreduksjon (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Motiverende intervju. Ill.foto: Colourbox.
Motiverende intervju reduserte rusbruk mer på lang sikt. Ill.foto: Colourbox.

I akuttpsykiatrisk avdeling kan en kort intervensjon med 1–2 intervju gi redusert rusbruk to år etter innleggelse.

Av Gunnhild Irene Bagøien  

Rusbruk hos psykiatriske pasienter er assosiert med dårligere prognose. I akuttpsykiatriske avdelinger er forekomsten av rusbruk blant pasientene høy, og pasienter med rusbruk er ofte innlagt i kortere tid enn pasienter som ikke bruker rus.

I mitt doktorgradsarbeid undersøkte vi effekten av to motiverende intervjuer på antall selvrapporterte dager med rusbruk i to år etter innleggelse i akuttpsykiatrisk avdeling. 135 pasienter med rusbruksproblemer ble randomisert til motiverende intervju og vanlig behandling eller til vanlig behandling alene. Resultatene tyder på at begge gruppene reduserte rusbruken det første året. Etter to år hadde gruppen som fikk motiverende intervju fortsatt redusert rusbruk, mens de som kun fikk vanlig behandling hadde økt bruken igjen. Differansen mellom gruppene var 7,3 dager rusbruk per måned i intervensjonsgruppens favør.

Les mer: Kort motiverende intervju og langvarig rusreduksjon (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: