Det er bare selvmordstanker som kan være kroniske. Selvmordsplaner, forberedelse og forsøk finner bare sted noen få ganger. Ill.foto: KateLeigh, iStockphoto

«Kronisk suicidal» og «kronisk suicidalitet» er uklare begreper som etter vår mening ikke bør brukes.

Av Øivind Ekeberg og Erlend Hem

Disse to uttrykkene er nokså nye. Nils Retterstøl ga en definisjon i boken Selvmord fra 1995: «De ‘kronisk suicidale’ er en gruppe mennesker som over lengre tid tar livet av seg ved sitt levesett: våghalsene som stadig tar risikoer og opplever den ene ulykken etter den andre («accident proneness»), alkohol- og medikamentmisbrukere som i det lange løp forkorter sitt liv med mange år, og også mennesker som forsømmer å la seg behandle for sine legemlige lidelser. Til de «kronisk suicidale» regnes også de mennesker som løser sine konflikter og kriser ved selvmordsforsøk og legges inn i sykehusavdelinger og til dels setter behandlernes tålmodighet på prøve». Denne definisjonen er vid, omfatter mange grupper og blir dermed lite presis.

Også i de nasjonale retningslinjene for forebygging av selvmord i psykisk helsevern er «kronisk suicidalitet» beskrevet: «Hos noen få pasienter kan selvmordstanker og planer være mer eller mindre konstante. Disse kan i tillegg ha et repeterende selvdestruktivt handlingsmønster, gjerne med selvskading og/eller selvmordsforsøk». Her omtales en annen gruppe enn hos Retterstøl.

Ifølge retningslinjene forekommer «kronisk suicidalitet» oftest ved ustabil personlighetsforstyrrelse. Samtidig er selvmordsatferd ett av kriteriene for denne diagnosen. Uttrykket «kronisk suicidalitet» kan bli del av en sirkeldefinisjon.

Det er nok mange med alvorlig depresjon som har minst like vedvarende selvmordstanker som pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men vårt inntrykk er at «kronisk suicidal» sjelden brukes om de som er deprimerte.

Les hele kronikken her: Kronisk suicidal ? (Tidsskrift for Den norske legeforening)