Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

12. februar 2018

E-læring for helsepersonell ikke mer effektivt enn annen opplæring

Voksne som studerer sammen
E-læring og tradisjonelle metoder er omtrent like effektive. Ill.foto: Colourbox.

Cochrane Library har nylig publisert en systematisk oversikt som sammenlikner e-læring med tradisjonelle læringsmetoder for helsepersonell.

Bruk av e-læring, definert som ethvert pedagogisk tiltak formidlet elektronisk via Internett, har økt jevnt blant helsepersonell over hele verden. Flere studier har forsøkt å måle effektene av e-læring i medisinsk praksis, noe som ofte har vært forbundet med store positive effekter sammenliknet med ingen tiltak og med små positive effekter sammenlignet med tradisjonell læring (uten tilgang til e-læring). Resultatene er imidlertid ikke entydige.

Formål

Målet med denne systematiske oversikten var å vurdere effekten av e-læringsprogrammer kontra tradisjonell læring for helsepersonell for å forbedre pasientens utfall eller helsepersonells oppførsel, ferdigheter og kunnskaper.

Søkemetode og utvalgskriterier

Forskerne søkte i CENTRAL, MEDLINE, Embase, fem andre databaser og tre registre fram til juli 2016, uten begrensninger basert på språk eller status for publisering.

Forskerne inkluderte randomiserte studiene som vurderer effektiviteten av e-læring versus tradisjonell læring for helsepersonell. De ekskluderte forsøk med studenter og ikke-randomiserte studier.

Datainnsamling og analyse

Forskerne inkluderte 16 randomiserte studier med 5679 lisensierte helsepersonell (4759 blandede helsepersonell, 587 sykepleiere, 300 leger og 33 barnepleiere).

Funn

Sammenliknet med tradisjonell læring ved 12 måneders oppfølging, antyder dokumentasjonen med lav grad av sikkerhet at e-læring kan gi liten eller ingen forskjell i pasientutfall. På grunn av mangel på studier og data kunne forskerne ikke undersøke forskjeller i effekter over ulike undergrupper. På grunn av dårlig rapportering kunne de ikke samle tilstrekkelig informasjon til å fullføre en meningsfylt vurdering av risiko for bias (skjevhet) for de fleste kvalitetskriteriene. Forskerne vurderte risikoen for bias som uklar for de fleste studier, men de klassifiserte den største studien som å være i lav risiko for bias. Manglende data representerte en potensiell kilde til bias i flere studier.

Forfatternes konklusjoner

I sammenlikning med tradisjonell læring kan e-læring gi liten eller ingen forskjell i pasientresultater eller helsepersonells oppførsel, ferdigheter eller kunnskaper. Selv om e-læring kan være mer vellykket enn tradisjonell læring i bestemte medisinske utdanningsinnstillinger, kan generelle påstander om det som iboende mer effektivt enn tradisjonell læring være misvisende.

Aktuell lenke: E-learning for health professionals (Cochrane Library)

Helsebiblioteket har kjøpt fri Cochrane Library for alle i Norge (med norsk IP-adresse)

Relevante søkeord: elæring, e-læring, læring, helsepersonell, pedagogikk, Cochrane Library

Samtykkekompetanse og tvungen helsehjelp

Strenge krav: En internasjonal ekspertgruppe har laget retningslinjer for vitnepsykologisk arbeid. Ill.foto: aluxum, iStockphoto
Psykisk helsehjelp må gis med hjemmel i Psykisk helsevernloven. Ill.foto: aluxum, iStockphoto

Tvungen helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse har hjemmel i ulike lover. Vi har samlet noen av de mest sentrale kunnskapsressursene.

Tvang ved demens er et av mange eksempler på krevende avgjørelser helsepersonell møter når pasienter mangler samtykkekompetanse. Da Fylkesmannen i Møre og Romsdal opphevet et vedtak om tvungen psykisk helsehjelp til en person med demens, var begrunnelsen at helsehjelpen lå utenfor virkeområdet til Pasient- og brukerrettighetsloven. Bestemmelsene i Pasient- og brukerrettighetslovens paragraf 4A gjelder somatisk helsehjelp til personer med demens, utviklingshemning og fysiske og psykiske lidelser.

Tvungen helsehjelp kan gis til personer uten samtykkekompetanse, med hjemmel i Pasient- og brukerrettighetsloven, men tvangsbehandling for psykiske lidelser må gis med hjemmel i Psykisk helsevernloven. I forarbeidene til Pasient- og brukerrettighetsloven går det tydelig fram at lovgiver ønsket å unngå et dobbelt sett med tvangsregler for undersøkelse og behandling av psykiske lidelser.

Hvis du ønsker å sette deg grundigere inn i pasientrettigheter og samtykkekompetanse, har Helsedirektoratet fyldige sider om temaet. Helsebiblioteket har også omfattende dekning av pasient- og brukerrettigheter.

Aktuelle lenker:

Helsedirektoratets side om samtykkekompetanse

Helsedirektoratets side om psykisk helsevernloven

Helsebibliotekets side om pasient- og brukerrettigheter

Rundskriv om Pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4A

 Dette er en oppdatert utgave av en artikkel som stod i PsykNytt 23.09.2014

Fagfolk uenige om 19 av 23 henvisninger (Dagens Medisin)

mann og kvinne som diskuterer
Fagfolk er svært uenige om diagnoser og rett til behandling. Ill.foto: Colourbox.

Forsker Per Arne Holman har undersøkt om fagfolk er enige om hvorvidt pasienter i psykisk helsevern har rett på behandling i spesialisthelsetjenesten.

Av Anne Grete Storvik

I kun fire av 23 tilfeller var psykologene helt enige om at pasientene skulle få rett til behandling. Dette viser en gjennomgang av 23 henvisinger til poliklinikker ved distriktspsykiatriske sentre (DPS) som Lovisenberg sykehus under ledelse av forsker Per Arne Holman har gjort.

Stort sprik

De 23 – anonyme – henvisningene ble sendt til 19 poliklinikker i åtte helseforetak, for å se hvordan de vurderte dem. 26 ulike behandlere deltok i undersøkelsen. Henvisningene ble vurdert svært forskjellig av de ulike klinikkene, og også innad i klinikkene, av ulike legene og psykologene.

I kun fire tilfeller kom klinikkene til samme konklusjon: At pasienten skulle gis rett til behandling. I tolv tilfeller var 75 prosent av spesialistene ganske enige. I de 11 øvrige tilfellene var spriket stort. I åtte tilfeller var konklusjonene fra dem som vurderte henvisningene, nærmest delt på midten, og mellom 42 prosent og 62 prosent av pasientene fikk innvilget rett til behandling.

Les mer: Fagfolk uenige om 19 av 23 henvisninger (Dagens Medisin)

Færre psykiske problem blant idrettsungdomar (FHI)

uklart bilde av fotballspillere
Det er uklart om lagidrett fører til god psykisk helse eller om god psykisk helse fører til deltaking i lagidrett. Ill.foto: Colourbox.

Idrettsungdomar har færre psykiske problem enn andre ungdomar. Dei som konkurrerer i lagidrett har færrast, viser ny studie.

Ei forskargruppe frå Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Folkehelseinstituttet har studert samanhengen mellom den psykiske helsa til ungdom og deltaking i idrett. Studien er basert på ei spørreundersøking av 20 000 ungdomar i alderen 13 til 22 år. Gruppa sin konklusjon er at ungdomane som dreiv med konkurranseidrett (43 prosent av dei undersøkte) rapporterte om færre psykiske problem enn ungdom som dreiv med idrett utan konkurransar, eller ungdom som ikkje dreiv med idrett. Analysane til forskarane viste at nær 15 prosent av ungdomane som dreiv med konkurranseidrett hadde symptom på psykiske problem. Blant ungdom som dreiv med idrett, men som ikkje konkurrerte, hadde nær 19 prosent slike symptom. Blant ungdom som ikkje dreiv med idrett, var andelen 27 prosent.

– Tidlegare forsking har vist at fysisk aktivitet er bra for den psykiske helsa til ungdom. Også i studien vår fann vi ein samanheng mellom fysisk aktivitet og den psykiske helsa til norske ungdomar. Likevel kan vi ikkje konkludere med at det er den fysiske aktiviteten som har ført til betre psykiske helse, seier forskar Jocelyne Clench-Aas ved Folkehelseinstituttet. Ho fortel at det til dømes kan tenkjast at det i staden er god psykisk helse som gjer det meir sannsynleg at ein deltek i sportsaktivitetar. Dersom det er slik, kan det hende at ungdom med psykiske problem ikkje har motet, styrken eller evna til å verte med i konkurranseidrett. Difor meiner Aas det trengst ytterlegare forsking før ein heilt sikkert veit om det å delta i idrettsaktivitetar fører til betre psykisk helse.

Les meir: Færre psykiske problem blant idrettsungdomar (FHI)

Musikkterapi og traumebevisst omsorg i barnevernet (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

ungdommer som spiller bongotrommer
Deltakelse i musikkterapi kan gi trivsel og opplevelse av tilhørighet. Ill.foto: Colourbox.

Miljøterapeuter, fosterforeldre og saksbehandlere forteller at musikkterapi virker som en form for traumebevisst omsorg og sikrer deltakelsesfremmende praksis i barnevernets arbeid.

Av Viggo Krüger, Dag Ø. Nordanger og Brynjulf Stige

Mange barn og unge under barnevernets omsorgstiltak sliter med psykisk helseutfordringer. Kayed og kolleger (2014) fant at hele 70 prosent av ungdommer i barnevernsinstitusjoner oppfylte kriteriene for en psykisk lidelse, mens Lehmann og kolleger (2013) fant at det samme gjaldt for over 50 prosent av fosterbarn i alderen 0–12 år. Traumebelastningen i disse gruppene er høy. Rundt 70 prosent av ungdommene i institusjoner hadde opplevd relasjonelle traumer i sin oppvekst, og det samme gjaldt for over 50 prosent av fosterbarna (Kayed et al., 2014; Lehmann et al., 2013).

I Norge er musikkterapi tatt i bruk av barnevernsinstitusjoner og i fosterhjemstjenesten i noen av landets kommuner (Krüger & Strandbu, 2015). Tilbudene har hatt som utgangspunkt at barn og unge under omsorg av barnevernet har rettigheter forankret i Barnekonvensjonen, der musikkterapitilbudene i særlig grad har hatt barns rett til deltakelse i fokus. Det vil si barns rett til å bli sett, hørt og forstått i spørsmål om fritid, skole og beslutningsprosesser. Funn fra studier som har sett på disse tilbudene, indikerer at deltakelse i musikkterapi kan skape trivsel og følelsesmessig påkobling, strukturer for læring og deltakelse, opplevelse av tilhørighet i et fellesskap samt mulighet til å si fra og bli hørt som gruppe (Krüger, 2012; Krüger & Stige, 2014; Krüger et al., 2014).

Les mer: Musikkterapi og traumebevisst omsorg i barnevernet (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

AD/HD-medisinering – svakt vitenskapelig grunnlag (Tidsskrift for Den norske legeforening)

barn som skjærer grimaser
Medisineringen har økt kraftig, men det er stor usikkerhet rundt den langvarige effekten. Ill.foto: NWphotoguy, iStockphoto

Nye kunnskapsoppsummeringer viser over tid tynt kunnskapsgrunnlag for bruk av metylfenidat og amfetaminer i behandlingen av barn og unge med diagnosen AD/HD. Det bør få konsekvenser for helsetjenestens oppfølging og forståelse av disse pasientene.

Av Henrik Vogt og Charlotte Lunde

De siste tre tiårene er det internasjonalt skjedd en omdiskutert, sterk økning av diagnostisering og medisinering av AD/HD (hyperkinetisk forstyrrelse, attention deficit/hyperactivity disorder). Økningen tiltok i Norge i 1990-årene. Antallet barn og unge under 19 år som fikk AD/HD-medisiner her i landet økte videre fra 9 263 i 2004 til 18 681 i 2016. Av disse brukte 16 662 amfetaminderivatet metylfenidat (Ritalin, Concerta m.fl.).

Denne økningen kan ikke forstås uten en underliggende sterk tro på farmakologisk intervensjon som effektivt tiltak. Nye publikasjoner tydeliggjør imidlertid at dokumentasjonen for behandlingseffekten er svak, spesielt når det gjelder langtidsbehandling.

Les mer: AD/HD-medisinering – svakt vitenskapelig grunnlag (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: