Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

2. april 2018

Hva er forskjellen på veileder, retningslinje, behandlingslinje og pasientforløp?

Ill.foto: Runar Eggen
Retning angis av mange forskjellige dokumenter i helsevesenet, og det er lett å bli forvirret. Ill.foto: Runar Eggen

Behandlingslinjer kalles også pasientforløp eller behandlingsforløp. Retningslinjer og veiledere er ikke helt det samme, eller er de det? Her finner du forskjellen på dokumenttypene.

Av Runar Eggen og Anne Hilde Røsvik

Dokumenttypene har det til felles at de skal virke normerende. De gir anbefalinger – hva helsepersonell bør gjøre. Forskjellene mellom dem er ikke alltid så innlysende.

Hva er en veileder?

Veiledere omtaler og beskriver et fagområde på et generelt og overordnet nivå, mer generelt enn en retningslinje. Et eksempel er veileder til forskrift om individuell plan. En veileder kan inneholde én eller flere retningslinjer for håndtering av spesifikke sykdommer innen fagområdet. Nasjonale veiledere utarbeides av Helsedirektoratet.

Hva er en retningslinje?

Helsebiblioteket beskriver på sin definisjonsside retningslinjer som systematisk utviklede råd og anbefalinger utarbeidet for å støtte helsepersonell og pasienter i konkrete helserelaterte situasjoner. Retningslinjene gir anbefalinger knyttet til alle ledd i behandlingskjeden – forebygging, diagnostikk, behandling, oppfølging og kommunikasjon til pasient og pårørende. De beskriver også ofte hvilket arbeid som skal gjøres og av hvem.

En retningslinje er gjerne mer konkret og rettet mot klinisk praksis enn en veileder, men betegnelsene har blitt brukt om hverandre. Nasjonale retningslinjer utarbeides av Helsedirektoratet.

Hva er en prosedyre?

Prosedyrer er detaljerte beskrivelser av hvordan helsepersonell bør utføre klinisk avgrensede oppgaver, som for eksempel blodprøvetakning, hjerte-lungeredning, spirometrimåling, med mer. Prosedyrer kan være medisinskfaglige eller administrative. Prosedyrene bør lages på grunnlag av dokumenter som synliggjør kunnskapsgrunnlaget for prosedyren og valg som er gjort i utarbeidelsen av denne. Det bør være tydelig sammenheng mellom prosedyren og tilhørende dokumenter som prosedyren bygger på, for eksempel veiledere, retningslinjer, strategidokumenter der brukerønsker, politiske ønsker eller annet er beskrevet. Prosedyrer kan samles i metodebøker eller virksomhetens kvalitetssystem.

Hva er en behandlingsanbefaling?

Behandlingsanbefalinger er konkrete råd og anbefalinger om behandling. Ofte lages sammendrag av en retningslinje, der alle behandlingsanbefalingene er trukket ut, slik at retningslinjen blir mer kortfattet og brukervennlig.

Giftinformasjonen lager for eksempel behandlingsanbefalinger, ut fra sine grunnlagsdokumenter om forgiftninger. Disse omfatter diagnostikk, behandling og oppfølging, og ledsages av referanseliste. Dermed vil disse behandlingsanbefalingene ligge nær opp mot det som av andre betegnes som retningslinjer.

Legemiddelverket hadde tidligere noe de kalte terapianbefalinger som gjaldt legemidler, men denne betegnelsen brukes ikke lenger.

Hva er en behandlingslinje (helhetlig pasientforløp, behandlingsforløp)?

I norske Wikipedia blir behandlingslinje beskrevet som: et verktøy som brukes til å styre kvaliteten i helsevesenet, inkludert standardisering av behandlings-, pleie- og omsorgsprosesser.

En behandlingslinje beskriver hvem som skal gjøre hva, til hvilken tid, med hvilket forventet resultat, for en bestemt pasientgruppe. De lengste behandlingslinjene handler om hele forløpet – og beskriver både primær- og spesialisthelsetjenestens oppgaver.

Behandlingslinjer utarbeides som regel ved det enkelte foretak, men det fins også behandlingslinjer som gjelder på tvers av foretak.

Helhetlige pasientforløp skiller seg fra behandlingslinjer ved at de har en bredere tilnærming og går på tvers av nivåer og virksomheter. Behandlingslinjer er i hovedsak avgrenset til spesialisthelsetjenesten, skriver Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet beskriver helhetlige pasientforløp som En helhetlig, sammenhengende beskrivelse av en eller flere pasienters kontakter med ulike deler av helsevesenet i løpet av en sykdomsperiode

Helhetlige pasientforløp er viktig for at samarbeidet i helsevesenet skal bli bedre, og for å avklare eller definere ansvar mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Det har blitt arrangert læringsnettverk for å forbedre pasientforløp forskjellige steder i landet. Anders Grimsmo hos Norsk Helsenett har skrevet en egen veileder for utarbeidelse av pasientforløp (Veien frem til helhetlig pasientforløp).

Helhetlige pasientforløp er viktig for kontinuitet og sammenheng i behandlingen når pasienten beveger seg i pasientforløpet på tvers av ulike helsenivå. Enten det gjelder intern overflytting i sykehus eller i kommunen, eller mellom spesialist -og primærhelsetjeneste.

Sykehus og kommunehelsetjeneste har en tendens til å tenke forskjellig om pasientforløp. Mens pasientforløp i sykehus ofte er utviklet på bakgrunn av faglige retningslinjer for enkeltdiagnoser, er hovedmålet i  kommunehelsetjenesten å ivareta pasientens samlede behov og funksjonsevne, og legge til rette for at pasienten skal greie seg selv på best mulig måte.

Hva er et pakkeforløp?

Begrepet pakkeforløp kommer fra Danmark. En beskrivelse av hva et pakkeforløp er, finner vi hos Region Hovedstadens psykiatriske hospital:

  • Et standard forløp for behandlingen av en bestemt sykdom
  • Undersøkelser og behandlinger er bestemt og beskrevet på forhånd
  • De enkelte delene av behandlingen er tilrettelagt etter faste forløpstider
  • Er utarbeidet av faglige eksperter innen sykdomsområdet

Kanskje det viktigste punktet i listen er faste forløpstider. Nettstedet Regjeringen.no beskriver pakkeforløp som en nasjonal standard for hvor lang tid de ulike elementene i et behandlingsforløp skal ta.

Formålet med å implementere pakkeforløp er å sikre et ensartet behandlingskvalitet og å skape et bedre og mer sammenhengende forløp av behandlingen for pasienten. Pakkeforløp innføres nå i Norge. De gjelder for hele landet.

Sammenfatning

Vi kan prøve å sette opp et hierarki av disse dokumenttypene:

  • Veileder er mer generelt enn en…
  • Retningslinje, som inneholder…
  • Behandlingsanbefalinger, som er mer generelt enn en…
  • Metodebok, som inneholder…
  • Prosedyrer – hvordan du gir en konkret behandling

Helsebiblioteket har en stor samling av norske retningslinjer og prosedyrer. I Helsebibliotekets retningslinjesamling inngår et stort antall veiledere. Helsebiblioteket har en egen samling norske og internasjonale retningslinjer for psykisk helse.

Aktuelle lenker:

Forklaring av hva et pakkeforløp er (Sundhed.dk)

Helsebibliotekets definisjoner av retningslinjer

Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer

Relevante søkeord: veiledere, retningslinjer, prosedyrer, fagprosedyrer, pakkeforløp, behandlingslinjer, pasientforløp, metodebøker, behandlingsanbefalinger

 

Her finner du skåringsverktøy for søvnforstyrrelser

søvnløshet
Helsebiblioteket har tester for de fleste typer søvnproblemer. Ill.foto: Colourbox.

Har du pasienter som er plaget med mareritt, søvnløshet eller søvnapné? Helsebiblioteket har samlet alle fritt tilgjengelige, norskspråklige skåringsverktøy om søvnforstyrrelser.

Det finnes mange skåringsverktøy på norsk for å utrede og behandle søvnvansker. Helsebiblioteket har laget en oversikt over og lenket til 35 av dem. Her er lenken til samtlige tester.

En rekke undertemaer er dekket:

  • Søvnvansker hos barn og unge
  • Døgnrytme
  • Insomni (søvnløshet)
  • Utmattelse
  • Parasomnier (bl.a. mareritt)
  • Søvnighet

Du kan fritt bruke og skrive ut alle skåringsverktøyene Helsebiblioteket har samlet.

Av de mest kjente verktøyene kan nevnes: Bendep-SRQ (benzodiazepinavhengighet), PSQI (Pittsburgh Sleep Quality Index) og UNS (Ullanlinna Narcolepsi-Skala). En del mer generelle skåringsverktøy brukes også for å avdekke søvnforstyrrelser. Du finner alle disse verktøyene samlet ett sted: Søvnforstyrrelser – Skåringsverktøy på Helsebibliotekets sider om søvnforstyrrelser. De fleste av testene er hentet fra nettstedet sovno.no  (Nasjonal kompetansetjenste for søvnsykdommer) som Helse Bergen står bak. De har en egen side for spørreskjemaer.

Hvis du skulle vite om skåringsverktøy som er fritt tilgjengelige på norsk, og som Helsebiblioteket ikke har med i samlingen, send gjerne en e-post til nettredaktøren.

Aktuelle lenker:

Skåringsverktøy for søvnforstyrrelser (Helsebiblioteket)

Test deg selv (Sovno.no)

Relevante søkeord: tester, skåringsverktøy, scoringsverktøy, søvnforstyrrelser, søvnforstyrrelser, søvnvansker, insomni, døgnrytme, dyssomni, søvnproblemer, narkolepsi, drømmer, mareritt

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Dette er en revidert utgave av en artikkel som stod i PsykNytt 25.11.2013.

 

Etterlattes erfaringer ved selvmord hos unge menn (Tidsskrift for Den norske legeforening)

De fleste etterlatte hadde ikke sett tegn på psykisk sykdom før selvmordet. Ill.foto: Runar Eggen

Hvert år tar i gjennomsnitt 110 menn under 35 år livet sitt i Norge. Få mottar helsehjelp i perioden før selvmordet. Det eksisterer lite forskning på kontakt med hjelpeinstanser for dem som tar livet av seg, utover studier av antall legebesøk før døden.

Av Mette Lyberg Rasmussen og Gudrun Dieserud

Formålet med denne studien var å fremskaffe kunnskap om pårørendes behov for hjelp fra helsetjenesten, både i å avdekke selvmordsfare og motivere til å søke hjelp i livskriser.

MATERIALE OG METODE

61 dybdeintervjuer med nære etterlatte etter selvmord hos unge menn (18–30 år) ble analysert med fortolkende fenomenologisk analyse.

RESULTATER

De etterlatte opplevde den allment aksepterte antagelsen om at selvmord skyldes psykisk sykdom som et hinder for å identifisere selvmordsrisiko. De fleste etterlatte hadde ikke sett tegn på psykisk sykdom før selvmordet. Selvmordskrisen var knyttet til relasjonelle forhold. Etterlatte som hadde tanker om at det forelå selvmordsfare, opplevde at deres oppfordringer om å søke helsehjelp ikke var nok. Økt kunnskap om selvmord og oppsøkende helsehjelp var tiltak som ble foreslått.

FORTOLKNING

Funnene utfordrer dagens forebyggingsmodell. Både helsepersonell og befolkningen bør informeres bedre om at psykisk sykdom verken er en tilstrekkelig eller en nødvendig faktor for å forklare selvmord, selv om det er knyttet forhøyet selvmordsfare til enkelte psykiske lidelser.

Les mer: Etterlattes erfaringer ved selvmord hos unge menn (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Hjelp til å måle egen recovery (ROP)

utfylling av skjema
Brukere har vært med å utvikle vurderingsskjemaet for å sikre at spørsmålene handler om det som er viktig. Ill.foto: Colourbox.

SURE er et vurderingsskjema hvor brukere selv kan kartlegge egen bedring fra rusavhengighet. Nå har NKROP oversatt skjemaet til norsk, og verktøyet er fritt tilgjengelig.

Av Frøy Lode Wiig

«Tenk tilbake på siste uke og skår deg selv på følgende utsagn:

  • Jeg har drukket for mye.
  • Jeg har taklet problemer uten misbruke stoff eller alkohol.
  • Jeg har spist sunt.»

Dette er tre av de 21 utsagnene som brukere av egenvurderingsskjemaet SURE blir bedt om å ta stilling til. Spørsmålene handler om bruk av alkohol og stoff, egenomsorg, relasjoner, bolig og økonomi og syn på livet.

Hva er viktig i recovery

Det unike med SURE er at brukere har vært med å utvikle vurderingsskjemaet for å sikre at spørsmålene handler om det som er viktig for brukere i recovery. Hensikten er å gi brukerne et verktøy de selv kan bruke til å vurdere egen bedring knyttet til rusavhengighet.

– Jeg opplevde det som svært nyttig å gå gjennom spørsmålene. De setter i gang tanker, og det blir tydelig hva man kan og bør jobbe med i sin egen recovery, forteller Morten Brodahl, erfaringskonsulent i NKROP, som har vært flittig bruker av SURE det siste året. Brodahl har vært tett involvert i arbeidet med å oversette SURE fra originalspråket engelsk til norsk. Noe av det viktigste har vært å beholde det enkle og hverdagslige språket. SURE skal kunne brukes av alle og er gratis tilgjengelig.

– Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt tilgang til dette for 10-12 år siden da jeg virkelig var ute å kjøre. Jeg elsker skjema, så SURE er topp for meg. Å tenke gjennom hvordan man har det sosialt, om man lever sunt, om man ruser seg for mye, er motiverende i en bedringsprosess, sier Brodahl.

Les mer: Hjelp til å måle egen recovery (ROP)

Last ned SURE

Bokanmeldelse: Om utbrenthet i hjelperyrkene (Tidsskrift for Den norske legeforening)

bokforside
Psykologen ble sintere og mer kranglete av arbeidet over tid.

Per Isdal har arbeidet som psykolog i 30 år. Han ble høsten 2017 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden for sitt pionerarbeid innen Stiftelsen Alternativ til Vold og sitt mangeårige engasjement for å hjelpe voldsutøvere.

Anmeldt av Trond Heir

I Smittet av vold fremhever han at det er et privilegium å få arbeide med mennesker, bety noe for dem og se dem komme ut av vanskene, men at dette også gjør oss sårbare. Møtet med andre menneskers lidelse, fortvilelse og sorg påvirker oss og over tid kan det forandre oss: «We cannot walk through water without getting wet». Forfatteren forteller hvordan han etter mange år i sitt arbeid satte seg ned og forsøkte å skrive ned hvordan han hadde det med seg selv og livet. Han opplevde det som vondt å lese det han selv hadde skrevet. Han var blitt et menneske han helst ikke ville være: Sintere, mer kranglete, mindre omgjengelig og mindre sosial.

Frustrasjonen han kjente tilla han enten andre; de var inkompetente eller idioter, eller egen utilstrekkelighet; han var ikke bra nok, flink nok, takknemlig nok. Det var først etter en grundig selvransakelse at han forsto at dette hadde noe med innholdet i jobben å gjøre: «Det mørket jeg møtte i jobben, ble til mørke i meg. Rundt meg så jeg andre hjelpere på mitt fagfelt som ble enda mer preget av arbeidet enn meg. Noen forsvant, og kom aldri tilbake».

Les mer: Mørket på jobben og mørket i meg (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Per Isdal. Smittet av vold: Om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelperyrkene. 306 s, tab, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2017. Pris NOK 399 ISBN 978-82-450-2202-5

Nevrobiologisk forståelse av traumeminner (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

gutt som gjemmer seg
Barndomstraumer er et stort folkehelseproblem. Ill.foto: Colourbox.

Moderne nevrovitenskap har gitt verdifull innsikt i nevrobiologiske prosesser som er involvert i etablering av traumatiske minner. Bedre kunnskap om disse prosessene kan øke forståelsen for hva som virker og ikke virker i terapi.

Av Ane Ugland Albæk og Anne Marita Milde

Omsorgssvikt og alvorlige krenkelser som vold og overgrep tidlig i livet utgjør en av vår tids største folkehelseutfordringer (Krug, Mercy, Dahlberg & Zwi, 2002). Senere års forskning har vist at når barn over tid eksponeres for alvorlige stressende opplevelser uten adekvat og trygg voksenstøtte, kan det få store konsekvenser for deres senere emosjonelle, sosiale og kognitive fungering (Anda et al., 2006; Van Niel, Pachter, Wade, Felitti & Stein, 2014).

Slike sammensatte tidlige belastninger er ofte omtalt som potensielle utviklingstraumer (Van der Kolk, 2014). Barn og voksne kan oppleve at sanseinntrykk som forbindes med tidligere overgrep eller truende situasjoner, også senere i livet utløser sterke affektive reaksjoner (Courtois & Ford, 2009).

Karakteristisk er et trusselorientert oppmerksomhetsfokus der kraftige fryktreaksjoner kan utløses av tilsynelatende nøytrale stimuli. Om personen selv ikke forstår eller kan formidle sammenhengen, kan en slik reaksjon i seg selv oppleves som skremmende. Økt innsikt i hvordan hjernen lagrer og aktiverer fryktminner, kan hjelpe både pasienter og behandlere til lettere å forstå reaksjonsmønstre, for dermed å fasilitere opplevelse av mestring og kontroll. I tillegg til påtrengende tanker og minnebilder inngår fragmenterte minner i kriteriene for posttraumatisk stresslidelse (PTSD; APA, 2013).

Også utviklingstraumer kjennetegnes av triggerutløste stressreaksjoner og fragmentert hukommelse. Denne type symptomer kan forstås ut ifra prinsipper om assosiativ læring eller fryktbetinging (LeDoux & Pine, 2016), og spesielt tre hjerneregioner er av spesifikk interesse for å forstå fryktbetinging: amygdala, hippocampus og prefrontal korteks (Kochli, Thompson, Fricke, Postle & Quinn, 2015; Maren, Phan & Liberzon, 2013).

Les mer: Nevrobiologisk forståelse av traumeminner (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: