Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

måned

mai 2018

Her finner du skåringsverktøy for ADHD-utredning

To til fem prosent av alle barn, eller nesten en i hver klasse, har ADHD, ifølge oppslagsverket BMJ Best Practice. Ill.foto: Solphoto, iStockphoto

Helsebiblioteket har samlet fritt tilgjengelige, norskspråklige skåringsverktøy, til bruk ved utredning og oppfølging av ADHD. Du finner lenker til verktøyene nederst i denne artikkelen.

Dersom du utreder en pasient for ADHD, kan testene vi har samlet for ADHD-området, være til hjelp. Du kan fritt bruke og skrive ut alle skåringsverktøyene på Helsebibliotekets sider.

Ifølge Legemiddelhåndboka finnes det ingen spesifikke tester som alene kan gi diagnosen ADHD. Diagnosen må bygge på atferdsobservasjon over tid. Det finnes flere intervju- og spørreskjemaer basert på de diagnostiske kriteriene. Oppslagsverket BMJ Best Practice har en grei oversikt over kriterier for å stille diagnosen hos barn og hos voksne.

Verktøyene du kan bruke for pasienter med ADHD omfatter blant annet:

For barn: SNAP-IV (Swanson, Nolan andPelham questionnaire)

For voksne: ASRS VI.I (et selvrapporteringsskjema for voksne), DIVA (intervjuskjema for voksne), WURS (et selvrapporteringsskjema), M.I.N.I plus (et generelt skåringsverktøy som også omfatter ADHD).

Les mer:

Skåringsverktøy for ADHD

Hele Helsebibliotekets samling av skåringsverktøy

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Denne artikkelen er en oppdatert versjon av en tidligere artikkel på PsykNytt publisert 21. september 2015.

Relevante søkeord: ADHD, skåringsverktøy, tester, atferdsforstyrrelser, hyperaktivitet, barn, diagnostikk, utredning

Cochrane Library: Tidlige intensive atferdstiltak ved autisme kan ha effekt

mor med barn gjør gymnastikkøvelser
De som tilbyr atferdstiltak bør søke familiens innspill. Ill.foto: Colourbox.

Cochrane Library har nylig publisert en systematisk oversikt om tidlige, intensive atferdstiltak for barn med autisme. Konklusjonen er at tiltakene kan ha effekt, men forskningen er svak.

Formålet med tidlige, intensive atferdstiltak er å øke funksjonell atferd og ferdigheter, minske alvorlighet av autisme og øke intelligens og kommunikasjonsferdigheter for små barn med autismespektrumforstyrrelser. Formålet med den systematiske oversikten var å vurdere om tiltakene hadde effekt på disse utfallene og hvor stor effekten eventuelt var.

Cochrane Library skriver at det fins svak dokumentasjon for at tidlige, intensive atferdstiltak kan være effektiv behandling for noen barn med autismespektrumforstyrrelser. Styrken på forskninen i denne systematiske oversikten er svak fordi den hovedsakelig kommer fra små studier som ikke har optimalt design. Fordi ikke-randomiserte studier har blitt inkludert, er det stor risiko for bias (skjevhet), og den generelle kvaliteten på evidensen ble vurdert som «lav» eller «veldig lav» ved hjelp av GRADE-systemet. Dette betyr at ytterligere forskning sannsynligvis vil få innvirkning på tilliten til estimatet av effekt og sannsynligvis vil endre estimatet.

I den systematiske oversikten poengterer at tilbydere av tidlige intensive atferdstiltak må være oppmerksomme på dagens dokumentasjon og bruker kliniske retningslinjer for beslutningsprosesser. Tilbydere bør også søke familiens innspill og utnytte tidligere klinisk erfaring, når de gir anbefalinger til foresatte om bruken av tidlige intensive atferdstiltak. Ytterligere studier som bruker strenge forskningsdesign er nødvendig for å få sterkere konklusjoner om effekten av tidlige, intensive atferdstiltak for barn med autismespektrumforstyrrelser.

Les mer: Early intensive behavioral intervention (EIBI) for young children with autism spectrum disorders (Cochrane Library)

Relevante søkeord: autisme, autismespektrumlidelser, barn, småbarn, atferdstiltak, foreldre, asperger

Orthorexia nervosa – en kulturdiagnose for vår tid? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Hender som tar rundt et gitter av grønnsaker.
Ideer om «sunn» spising kan låse folk fast i uheldige tanker og vaner. Ill.foto: Colourbox.

Hvorfor ser noe så paradoksalt som overdreven sunnhet ut til å bli et problem for stadig flere menn og kvinner i Vesten i dag?

Av Liv Lohne-Knudsen og Ole Jacob Madsen

Den amerikanske legen Steven Bratman (1997) mener at enkelte individer i den vestlige befolkningen er blitt så ekstreme i sin sunnhetssøkende atferd at det må betraktes som en spiseforstyrrelse han har kalt orthorexia nervosa (ortoreksi). Å være opptatt av å spise sunt er hovedsakelig helsefremmende for majoriteten av befolkningen, likevel vil matrestriksjonene for noen fylle en så stor del av livet deres at det påvirker det psykiske og sosiale livet i negativ retning (Vrabel & Reistad, 2013).

I de mest alvorlige tilfellene vil feilernæring og sykelig lav kroppsvekt også melde seg som følgeskader. Zamora, Bonaechea, Sáncez og Rial (2005) beskriver eksempelvis en 28-årig kvinne med symptomer på feilernæring og lav kroppsvekt. Kvinnen hadde isolert seg fra venner og familie og førte et kosthold utelukkende basert på ukokte grønnsaker. Hun oppga selv at hun ikke hadde ønske om å bli tynn, og ble vurdert til å ha normal persepsjon av eget kroppsbilde. Likevel hadde hun en klar formening om at ulike typer mat produserte toksiner som skulle unngås, noe som resulterte i klinisk feilernæring.

Ortoreksi blir særlig grunnet holdningen til kroppen hevdet å være vesensforskjellig fra de offisielle spiseforstyrrelsene, anoreksi og bulimi, der frykt for vektøkning er et vesentlig kriterium (Mathieu, 2005). Den er sågar blitt kalt «den fjerde spiseforstyrrelsen» (Vrabel & Reistad, 2013). Ortoreksi er likevel ikke å regne for en egen diagnose verken i ICD-10 eller DSM-5. Det pågår imidlertid en diskusjon om ortoreksi fortjener status som en diagnose eller simpelthen er hauset opp av media, kostholdsbloggere og fagpersoner som Bratman. Siden ortoreksi ser ut til å være forbundet med dominerende idealer i den vestlige samtidskulturen og tilstandens vitenskapelige status er omstridt, gjør ortoreksi seg velegnet til å bli vurdert som en kandidat til en kultursykdom og kulturdiagnose.

Såkalte culture-bound syndromes (CBS), lokale, folkloristiske diagnostiske sykdomskategorier begrenset til spesifikke samfunn eller kulturer, ble først anerkjent i DSM-systemet i og med fjerdeutgaven som kom i 1994 (Marecek, 2014). Fenomenet har riktig nok vært kjent lenge før det, gjennom sosialantropologiske observasjoner av fjerne sykdommer og historisk gransking av vestlige samfunn. Den kanadiske psykologen Vincenzo Di Nicola (1990a, 1990b) har sågar systematisk gjennomgått forbindelsen mellom den vestlige kulturen og anorexia nervosa og konkludert med at anoreksi må betegnes som et kultur-reaktiv syndrom – kroppslige reaksjoner på en flyktig samtid. Der anorektikeren er opptatt av kvantiteten av mat, fikseres ortorektikeren rundt kvaliteten.

Begrepet kultursykdom blir av den nylig avdøde svenske idéhistorikeren Karin Johannisson (2008, s. 3129) definert som «foranderlige sykdomsbilder, som ser ut til å dukke opp i tider med raske samfunnsendringer og verdiforskyvninger» [vår oversettelse]. Videre angir Johannisson (2008) følgende kjernekarakteristikker: Kultursykdommer oppfattes som sykdom i et bestemt tidsrom i samspill med kulturen, henter de fleste av symptomene fra et felles kulturelt reservoar, og forsvinner når tilstanden ikke lenger betraktes som en sykdom, eller hvis symptombildet tas opp i andre eller nyere diagnoser. Johannisson understreker at man med begrepet kultursykdom ikke tar stilling til om en tilstand kan påvises gjennom biomedisinske markører eller ikke, men heller fokuserer på sprednings- og internaliseringsmekanismer, det vil si hvorfor et bestemt sykdomsbilde slår igjennom, legitimeres og legemliggjøres innenfor horisonten av en tidsepoke. Vitenskapsfilosofen Ian Hacking (1995, 1998) beskriver hvordan en forbigående mental lidelse kan oppstå og spre seg, dersom bestemte mulighetsbetingelser (vektorer) er til stede og skaper en økologisk nisje. Hacking (1998, s. 13) definerer en slik nisje, der mentale lidelser kan opptre som: [N]ot just social, not just medical, not just coming from the patient, not just from the doctors, but from the concatenation of an extraordinary large number of diverse types of elements which for a moment provide stable home for certain types of manifestations of illness.

Et sentralt spørsmål vi vil undersøke, er (1) hvorvidt ortoreksi kan betraktes som en kulturdiagnose for vår egen samtid. Deretter anvender vi Hackings begrep om økologiske nisjer og fire prinsipielle vektorer, og spør (2) om ortoreksi kan kategoriseres som en sykdom og fortjener status som en psykiatrisk diagnose.

Les mer: Orthorexia nervosa – en kulturdiagnose for vår tid? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Kronikk: Tvangsinnleggelse for rusbehandling? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

heroinbruker liggende på gulvet
Alternativet til tvangsinnleggelse er som oftest ingen behandling – og med det gradvis forverring. Ill.foto: Colourbox

Noen rusmiddelavhengige er så nedkjørte at de vanskelig kan ta standpunkt til innleggelse eller medvirke til å komme i behandling. I dag har ikke leger mulighet til å tvangsinnlegge disse pasientene.

Av Øistein Kristensen, Anne Opsal og Thomas Clausen

Det kan imidlertid kommunens omsorgstjeneste. Det er nå dokumentert at tvangsinnleggelse har positiv effekt for noen rusmiddelavhengige. En norsk studie fra perioden 2013–17, der man undersøkte hvordan det gikk med tvangsinnlagte med rusbrukslidelser innlagt etter § 10.2 i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) seks måneder etter utskrivning, viste at innleggelse i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) ga bedre rusmestring og høyere livskvalitet.

Hovedtendensen var at forbedringene i rusmestring var noe mindre hos de tvangsinnlagte enn hos de frivillig innlagte. En firedel av de tvangsinnlagte var blitt avholdende, andre hadde redusert bruksfrekvensen.

Alternativet til tvangsinnleggelse er som oftest ingen behandling – og med det gradvis forverring. Hvis man tar dette i betraktning, må resultatene for tvangsgruppen vurderes som rimelig gode. Seks måneder etter utskrivning hadde 58 % av samtlige en statistisk signifikant bedret livskvalitet, og hos 26 % var det en betydelig bedring. Ingen var blitt dårligere. Det var ingen forskjell mellom gruppene frivillig innlagte og tvangsinnlagte. Tre av fire pasienter i studien var i ettertid positive til at tvang ble iverksatt.

En svensk kunnskapsoversikt med oppfølgingsstudier fra tre tidsperioder (1982–87, 1988–94 og 1995–2000) konkluderte med at gjennomsnittlig andel med redusert rusmiddelbruk ett år etter utskrivning fra tvangsbehandling var 30 %. Andelen helt rusfrie var 9 %. Oversikten avdekket en positiv tendens. I siste tidsperiode var det 38 % som hadde redusert rusmiddelbruken, og 14 % var helt rusmiddelfrie.

Les mer: Tvangsinnleggelse for rusbehandling? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Evaluering av Opptrappingsplanen for rusfeltet

Tidlig behandling var ett av hovedmålene i opptrappingsplanen. Ill.foto: Colourbox.

Første rapport fra evalueringen av opptrappingsplanen for rusfeltet gir status for feltet i 2016 (Helsedirektoratet)

​I 2015 la regjeringen frem en opptrappingsplan for rusfeltet for perioden 2016-2020. Planen skal sikre økt kapasitet og bedre kvalitet i tilbudet til rusavhengige. På oppdrag fra Helsedirektoratet skal Fafo (i samarbeid med Samfunnsøkonomisk analyse og Ipsos) evaluere arbeidet underveis og etter planens utløp.

Evalueringsoppdraget startet opp i 2017 og varer frem til 2021. Det vil komme årlige statusrapporter, og den endelige resultat- og sluttevalueringen vil foreligge i 2021. Første statusrapport er en nullpunktsanalyse og har to hoveddeler:

  • Nullpunktsmåling: Statusrapporten presenterer en nullpunktsmåling på et sett av indikatorer som skal måle grad av måloppnåelse innenfor planens fem overordnede målsettinger. Rapporten gir status for feltet i 2016, mens nærmere analyser og tolkninger vil komme i neste statusrapport mot slutten av 2018.
  • Organisasjonsstudie: I evalueringen ser forskerne også på hvordan organiseringen av arbeidet og oppfølgingen av opptrappingsplanen med å iverksatte tiltak er hensiktsmessig for å nå mål og delmål.

Les mer: Evaluering av Opptrappingsplanen for rusfeltet (Helsedirektoratet)

Bokanmeldelse: Schizofreni – et spennende samarbeid (Tidsskrift for Den norske legeforening)

bokforside
Boka har en fin veksling mellom fagstoff og personlige erfaringer.

Schizofreni er en komplisert og myteomspunnet diagnose. Denne utgivelsen er et spennende samarbeidsprosjekt mellom en pasient og hennes tidligere psykiater.

Anmeldt av Kristin Lie Romm

Den er ment å gi håp og redusere stigma ved å dele kunnskap og erfaringer fra ulike perspektiver. Dette er en fagbok for folk flest. Boken har fem hovedkapitler. Det er dessverre noe vanskelig å følge tankegangen bak disposisjonens hoved- og underpunkter. Forfatterne gir en innføring i begrepet schizofreni og dets historie, symptomer, komorbide lidelser, årsaker til schizofreni og behandling. Det som skiller denne fra andre fagbøker, er den fine vekslingen mellom fagstoffet og behandlerens og pasientens personlige opplevelser og kloke refleksjoner over de samme temaene. Erfaringene er fremhevet i kursiv og gir ekstra dybde og liv til fagstoffet.

Dawn Elizabeth Peleikis, Sivje Cathrine Felldal. Schizofreni – til å leve med. 200 s. Gyldendal Akademisk, 2017. Pris NOK 349. ISBN 978-82-05-50382-3

Les mer: Schizofreni – et spennende samarbeid (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Ny utgave av Psykiatrisk legevakthåndbok lagt ut på Helsebiblioteket

Ung deprimert mann trøstes av eldre kvinne.
Håndboka kan også brukes på vanlig legevakt. Ill.foto: Colourbox.

Psykiatrisk legevakthåndbok er nettopp klar i ny utgave. Du kan laste den ned fra Helsebiblioteket.

Det gjør du ved å gå til http://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse og velge oppslagsverket Psykiatrisk legevakthåndbok. Boka er utgitt av Oslo universitetssykehus og inneholder flere viktige prosedyrer for arbeidet på psykiatrisk legevakt.

Psykiatrisk legevakt har siden 1998 utgitt sin egen håndbok. De siste årene har den blitt oppdatert årlig elektronisk. Det har vært to utgaver av håndboka, en for de ansatte og en for studenter og hospitanter. En del av det som omtales, finnes ikke omtalt i noen vanlig lærebok, og kan også brukes på vanlig legevakt. I den siste utgaven er teksten kortet ned og spisset  ytterligere.

Innenfor noen spesialområder står enkeltpersoner som forfattere.  Dr.med. Jon G Reichelt, sjef for Forsvarets sanitet, skriver om PTSD og panikkangst, psykologspesialist Fredrik A Walby, Nasjonalt senter for selvmordsforebygging og forskning, skriver om selvmordsforebygging og psykologspesialist Eivind Normann-Eide ved Avdeling for personlighetspsykiatri skriver om ustabil personlighetsforstyrrelse. De andre kapitlene står ledelsen ved Psykiatrisk legevakt for. Ewa Ness har vært redaktør.

Les mer: Psykiatrisk legevakthåndbok

Hold deg oppdatert med Helsebibliotekets tidsskrifter om rus og avhengighet

Unge mennesker som drikker øl sammen
Forbundet med hygge, men alkohol er også et av våre største helseproblemer. Ill.foto: Colourbox.

Helsebiblioteket abonnerer på et stort antall engelskspråklige tidsskrifter om rus. I tillegg lenker til Helsebiblioteket til fritt tilgjengelige tidsskrifter på skandinaviske språk.

Abonnementstidsskriftene er tilgjengelige gjennom pakker, og for å lese disse må du være logget på Helsebiblioteket, enten som personlig bruker eller ved å bruke en pc på arbeidsplassen. De fleste helseinstitusjoners IP-adresse blir gjenkjent av Helsebiblioteket og dets leverandører.

Generelle tidsskrifter om avhengighet:

Tidsskrifter om alkohol og narkotika:

Tidsskrifter om tobakk:

Du finner alle tidsskriftene om rus og avhengighet på Helsebibliotekets sider for rus og avhengighet.

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Dette er en oppdatert versjon av en artikkel som tidligere har stått i PsykNytt 10.2.2014.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: