bokforside
Det er lite forskning på eldre med autismespekterdiagnose.

I denne boka presenterer og vurderer Nils Kaland den nyeste forskning på voksne og eldre personer med en autismespekterdiagnose (ASD) – sett i et utviklingsperspektiv.

Anmeldt av Gustav Koi

Boka «Autisme og aldring i et utviklingsperspektiv – Hva vet vi om voksne og eldre med en autismespekterdiagnose», utgitt på Fagbokforlaget (2018) er skrevet av Nils Kaland. Den består av 19 kapitler, fordelt på litt over 400 hundre sider, og inneholder et stort antall referanser. Et langt forord av forfatteren Gro Dahle «krydrer» boka.

Kaland antyder at autismeforskere synes å ha «glemt» at personer med autismespekterdiagnose blir eldre med årene. Det foreligger store mengder forskning på barn, noe på voksne, men forholdsvis lite på eldre mennesker med autismespekterdiagnose. Man kan spørre seg om eldre mennesker eventuelt er mindre interessante å forske på?

Asperger syndrom og Autismespekterdiagnose

I et tidlig kapittel i boken blir vi bedre kjent med barnelegene Leo Kanner og Hans Asperger, som på første halvdel av 1900-tallet lanserte diagnoser for henholdsvis autisme og Asperer syndrom (AS). Selv om Asperger syndrom er blitt sett på som en selvstendig diagnose, sorterer den under begrepet «autismespekterdiagnose» (ASD) i boken, for det er et stort spenn i funksjonsnivå innenfor autismespekteret. I den nedre enden av spekteret finner man dem med autisme og sterk utviklingshemning, mens man i den øvre enden finner de forholdsvis intelligente og høyt fungerende personene med autismespekterdiagnose, med mer eller mindre samspillproblemer.

Les mer: Grundig om autisme og aldring i ny fagbok (NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid)