Hegnhuset på Utøya
Hegnhuset på Utøya ble bygget opp rundt det gamle kafebygget og har blitt et viktig minnesmerke. De utvendige søylene symboliserer de overlevende, mens de innvendige symboliserer dem som ble drept. Ill.foto: Runar Eggen

Den subjektive opplevelsen av en terrorsituasjon kan være mer avgjørende for psykologiske langtidseffekter enn objektive mål for trusselnivå og skadeomfang. I alle nasjonale og internasjonale rapporter hvor man evaluerte forskjellige etaters innsats etter terrorangrepene 22. juli 2011, kom helsevesenet godt ut.

Av Lars Weisæth

Særlig gjaldt det traumebehandlingen. Ringerike sykehus ble endog rost på lederplass i British Medical Journal, og Ullevål sykehus’ innsats for de alvorligst skadede er blitt berømmet. Nå ser det ut til at også Oslo kommunale legevakt levde opp til kravene om akutt skadebehandling og videre henvisninger denne dagen. Det er pasientene selv som kommer til orde i artikkelen til Grimholt og medforfattere som nå er publisert i Tidsskriftet. De skadede etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet fikk nokså raskt kvalifisert akuttbehandling på stedet, og de som kunne behandles poliklinisk, ble sendt til Oslo kommunale legevakt. Ti måneder senere rapporterte 31 % av legevaktpasientene at de fortsatt hadde posttraumatiske stressreaksjoner bedømt som klinisk signifikante.

Tilsvarende forekomst av lignende psykiske skader fant Johansen og medarbeidere etter ett år hos 138 ofre for blind vold i Oslo og Bergen. Blant overlevende fra Utøya var forekomsten av posttraumatiske stressreaksjoner noe høyere, 47 % rapporterte om slike symptomer etter ti måneder. De sårede på Utøya befant seg lenge i en katastrofesituasjon, også medisinsk, fordi umiddelbare behov for livreddende behandling lenge ikke kunne dekkes. I tillegg var ofrene fortsatt i livsfare, de var vitner til grufulle drap, og de mistet gode venner. Det kan nok forklare at de psykiske ettervirkningene også ble større.

Les mer: Psykiske sår etter 22. juli (Tidsskrift for Den norske legeforening)