bekymret tenåringsjente
Det er vanskelig å få hjelpetrengende ungdom til å oppsøke hjelpen. Ill.foto: Colourbox.

Helsevesenets hjelpsøkingsmodell fungerer dårlig for ungdom med psykiske plager. Våre erfaringer forteller både om mulige forklaringer på hvorfor det er slik, og om grep som kan gjøre at flere unge får hjelp.

Av Thormod Idsøe, Serap Keles, Görel Bringedal, Trygve Børve og Terje Ogden 

Denne artikkelen tar opp spørsmålet om hvorfor helsetjenester i liten grad når ut til ungdom med psykiske plager (Helland & Mathiesen, 2009). Resultater fra Ungdata 2017-undersøkelsen viser en økning i selvrapporterte psykiske helseplager blant ungdom, og særlig blant jenter (Bakken, 2017).

Dette er en indikasjon på at det kan være behov for kunnskapsbaserte hjelpetiltak for denne gruppen, der de fleste er i skolealder, og særlig i videregående skole. Det norske helsevesenet jobber hovedsakelig etter en «reaktiv» eller hjelpsøkingsmodell der den som søker hjelp, må erkjenne å ha et problem og deretter søke om hjelp. Denne modellen synes å fungere dårlig for ungdom og fører til at langt færre av de med begynnende psykiske helseproblemer søker og får et tilbud de kan ha utbytte av (Gulliver, Griffiths, & Christensen, 2010; Zachrisson, Rödje, & Mykletun, 2006).

Dette ble en tankevekker for oss som arbeidet med programmet «Depresjonsmestring for ungdom», og i denne artikkelen drøfter vi noen mulige forklaringer, men også løsningsforslag som kan bidra til at flere ungdommer får hjelp.

Les mer: Utenfor rekkevidde (Tidsskrift for Norsk psykologforening)