Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

3. februar 2020

Nå på Helsebiblioteket: Skåringsverktøyet Kiddie-SADS basert på DSM-5

barn hos psykologen
Gjennomføringen av intervjuet skal være fleksibel. Ill.foto: Colourbox.

Kiddie-SADS-PL-DSM-5  er et diagnostisk intervju for vurdering av nåværende og tidligere episoder med psykopatologi hos barn og ungdom etter kriterier i diagnosemanualen DSM-5.

DSM-5 er et klassifikasjonssystem for psykiatriske diagnoser utgitt av Den amerikanske psykiatriforeningen. DSM er det mest brukte klassifikasjonssystemet i psykiatrisk forskning.

Verktøyet skårer mange symptomer og trekk hos pasientenem, og rommer spesialverktøy for de enkelte diagnosene. Det er flere tilleggshefter:

  1. Depressive og bipolare lidelser
  2. Schizofrenispektrum og andre psykotiske lidelser
  3. Angst- tvangs- og traumelidelser
  4. Nevrologiske lidelser og utviklingsforstyrrelser
  5. Spiseforstyrrelser og rusmisbruk

Dessuten tilbys et eget screeninghefte.

Kiddie-SADS-PL-DSM-5 er et semistrukturert verktøy. Det betyr at man skal være relativt fleksibel i gjennomføringen av intervjuet. I gjennomsnitt bruker terapeuter halvannen time på å gjennomføre et intervju. Foreldre og barn/ungdom intervjues hver for seg.

Når man bruker Kiddie-SADS, skal følgende gjennomføres:

  1. Et innledende intervju
  2. Screeningintervjuet
  3. Sjekkliste for tilleggsintervjuer
  4. Tilleggsintervjuer, hvis aktuelt
  5. Global vurderingsskala for barn (C-GAS)
  6. Utfylling av diagnoseskjema (eget ark)
Kiddie-SADS basert på DSM-5 står for Schedule for Affective Disorders and Schizophrenia for School Aged Children 6-18 years Present and -time Version DSM-5 2016.
Kiddie-SADS-PL-DSM-5 er oversatt og tilpasset norske forhold av Anne Mari Sund og Marianne Aalber.
Aktuell lenke:

Gå til verktøyet Kiddie-SADS-PL-DSM-5 på Helsebiblioteket

Aktuelle søkeord: Kiddie-SADS, skåringsverktøy, tester, barn, barnepsykologi, barnepsykiatri, diagnostikk, ungdomspsykologi, ungdomspsykiatri

Hva innebærer Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse 2019–2024?

Planen omfatter barn og unge i alderen 0-25 år. Ill.foto: Colourbox.

Innstillingen om Regjeringens Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse for perioden 2019–2024 ble vedtatt i helse- og omsorgskomiteen rett før jul, og nå er den også vedtatt i Stortinget.

Med Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse vil Regjeringen arbeide for at flere skal oppleve god psykisk helse og god livskvalitet, og at de som trenger det, skal få et godt behandlingstilbud. Opptrappingsplanen inneholder både helsefremmende, forebyggende og behandlingsrettede tiltak, og omfatter barn og unge mellom 0–25 år.

Planen er utarbeidet i samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kulturdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet.

Opptrappingsplanen er bredt anlagt, og den inneholder et stort antall tiltak. Her er noen av dem:

  • Tidligere hjelp
  • Flere møteplasser mellom gamle og unge (som for eksempel samlokalisering av sykehjem og studentboliger)
  • Inkludere ensomhet i Folkehelselovens paragraf 7

Du finner flere av tiltakene i Vedlegg 1 Tiltak til stortingsproposisjonen.

Les mer: Prop. 121 S (2018–2019) (Regjeringen.no)

Aktuelle søkeord: barn, ungdom, psykisk helse, BUP, barne- og ungdomspsykiatri, opptrappingsplan

Samvær for traumatiserte barn (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Foreldre som krangler
Samvær og behandlingskontakt er ikke det samme. Ill.foto: Colourbox.

Kan møter mellom traumatiserte barn og deres foreldre bidra til reparasjon av barnet, eller er det noe barnet må skånes for? Og kan slike møter skje innenfor de rammer loven gir for samvær mellom barn og foreldre?

Av Eva Steinbakk

Man kan anbefale at barn møter egne foreldre i en behandlingskontakt, selv om foreldrene er de som har påført traumene. Dette er imidlertid ikke det samme som å anbefale at barn og foreldre skal møtes innenfor lovens rammer for samvær.

Rett til familieliv

I oktober 2017 avsa Høyesterett dom i «Jakob-saken». «Jakob» var seks uker da han ved minst to anledninger ble påført til sammen 19 ribbensbrudd av en av foreldrene. Høyesteretts vedtak om at foreldrene skulle ha rett til ett samvær i året av én times varighet, vakte en rekke sterke reaksjoner fra engasjerte fagfolk med større eller mindre innsikt i den konkrete saken. Reaksjonene kom til uttrykk i utsagn av typen «Skal et barn som fortsatt er preget av traumer som foreldrenes (manglende) omsorg har påført dem, pålegges samvær med de samme foreldrene?» og «Samvær vil retraumatisere barnet med store konsekvenser på kort og lang sikt». Stemmene som ga uttrykk for at kontakt mellom barn og foreldre i visse situasjonen kunne være reparerende, møtte motbør.

Risiko for retraumatisering ved samvær er aktuelt å vurdere i mange av sakene der barnevernet har overtatt omsorgen. I Jakob-saken la Høyesterett til grunn at barnets sårbarhet var et særlig forhold som det måtte tas hensyn til når samvær mellom ham og foreldrene skulle fastsettes. Samtidig viste Høyesterett til foreldrenes og barnets rett til respekt for sitt familieliv, en rett som er beskyttet etter Grunnlovens §102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. For barnets del må det også ses hen til FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen) artikkel 16 og artikkel 9 nr. 3 om et barns rett til familieliv etter at det offentlige har overtatt omsorgen. Kort sagt: Fylkesnemnda og domstol må forholde seg til at norsk lov sier at foreldre og barn har rett til et familieliv, også i tilfeller der foreldrene har påført barna skader.

Les mer: Samvær for traumatiserte barn (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Føresette: – Blanda erfaringar med barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkar (FHI)

barn og foreldre leser på PC
Rapporten viser resultat for heile landet, men òg for dei einskilde regionale helseforetaka. Ill.foto: Colourbox.

Foreldre og andre føresette har gode erfaringar med behandlarane, men dei er mindre fornøgde med behandlingsresultatet. Det viser ei brukarundersøking som Folkehelseinstituttet har gjort om barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkar (BUP).

Tilbodet ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkar får både positive og negative vurderingar frå føresette til barn og unge som får eit tilbod ved ein barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Resultata går fram av denne rapporten frå Folkehelseinstituttet: Resultater fra nasjonal brukererfaringsundersøkelse blant foresatte til barn og unge innen psykisk helsevern (BUP) i 2017. Rapporten viser resultata for landet samla. Det er også laga eigne rapportar for dei regionale helseføretaka (RHF), helseføretak (HF) og kvar enkelt poliklinikk.

Les meir: Føresette: – Blanda erfaringar med barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkar (FHI)

Bokanmeldelse: Differensial­diagnostisk koldtbord (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

bokforside
Vi skal behandle mennesker, ikke lidelser, fremholder forfatteren.

Nancy McWilliams imponerer i en nyoversatt bok om nytteverdien av psykoanalytisk personlighetsdiagnostikk.

Vi skal behandle pasienter – ikke lidelser, er Nancy McWilliams mantra i boken Psykoanalytisk diagnostikk – personlighetsstrukturer i terapiprosessen fra 2018. Formålet er å hjelpe terapeuter til å bli mer sensitive for de «dypere» aspektene ved pasientens personlighet. Hun starter derfor boken med å definere hvilke områder av personligheten hun mener er mest klinisk relevante.

Dernest anfører hun hvordan individuelle forskjeller fordeler seg langs noen dimensjoner. Til slutt drøfter hun forskjellen mellom en sunn og en patologisk personlighet. For det gir ingen mening å ta stilling til om noe er et avvik, om en ikke også har et begrep om hva som er friskt eller normalt.

Les mer: Differensial­diagnostisk koldtbord (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Etiske dilemmaer ved suicidalitet hos pasienter med kort forventet levetid (Tidsskrift for Den norske legeforening)

intensivavdeling
I den akutte fasen umiddelbart etter selvmordsforsøk vil det være rimelig å gjennomføre livreddende tiltak, skriver artikkelforfatterne. Ill.foto: Colourbox.

Enkelte pasienter i palliativ fase med kort forventet levetid gir uttrykk for selvmordsplaner eller utfører alvorlige selvmordsforsøk. I denne situasjonen reises utfordrende etiske spørsmål.

Av Olav Magnus S. Fredheim, Morten Magelssen

Er det rett med tvangstiltak i denne pasientgruppen? Bør det ytes livreddende livsforlengende behandling i etterkant av et selvmordsforsøk?

Materiale og metode

Problemstillingen analyseres ved hjelp av en etablert metode for analyse av medisinsk-etiske dilemmaer i seks trinn.

Resultater

Respekt for pasientens autonomi taler for å avstå fra tvangstiltak for å forebygge selvmord hos pasienter i palliativ fase med kort forventet levetid. Siden gjenstående levetid uansett er kort, veier velgjørenhetsprinsippet mindre tungt her enn i andre situasjoner. Dersom alle relevante palliative tiltak allerede er gjennomført, kan også ikke-skade-prinsippet tale for å avstå fra tvangstiltak som kan forlenge en tilstand pasienten opplever som utålelig. Hensyn til pårørende, helsepersonell og samfunnet er ikke tilstrekkelig tungtveiende til å begrunne tvangstiltak. I den akutte fasen umiddelbart etter selvmordsforsøk vil det være rimelig å gjennomføre livreddende tiltak, men når pasienten gjenvinner bevissthet og samtykkekompetanse, bør pasientens eventuelle ønske om å avstå fra videre livsforlengende behandling respekteres på samme måte som hos andre pasienter.

Fortolkning

Prinsippet om respekt for pasientens autonomi bør stå sterkt i situasjoner med kort forventet levetid. Det taler mot bruk av tvangstiltak samt livsforlengende tiltak mot pasientens ønske.

Les mer: Etiske dilemmaer ved suicidalitet hos pasienter med kort forventet levetid (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: