Stigma en barriere ved legemiddelassistert rehabilitering (FHI)

Mangelfull kunnskap og kompetanse blant helsepersonell reduserte kvaliteten på LAR. Ill.foto: Mostphotos.

Stigma – å føle seg stemplet – er en barriere for å oppsøke eller forbli i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), viser en systematisk oversikt over kvalitativ forskning fra Folkehelseinstituttet.

Både pasienter og helsepersonell opplever videre at LAR-systemet kan bidra til ytterligere stigma, viser den systematiske oversikten: Erfaringer blant pasienter og helsepersonell med legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er et tiltak for mennesker som er avhengig av opioder, der hensikten er å skape et helhetlig rehabiliteringsløp. I LAR brukes de langtidsvirkende opioidene buprenorfin eller metadon for å erstatte bruken av illegale opioider, som heroin.

Forskerne oppsummerte 24 kvalitative studier om erfaringer som pasienter og helsepersonell har med LAR. De brukte Andersens modell for helsetjenestebruk som rammeverk i analysene. Deretter vurderte de tilliten til resultatene ved hjelp av verktøyet Grade CERQual.

Seks hovedfunn

Forskerne kom fram til seks hovedfunn etter å ha gjennomgått studiene:

• Stigma fra personer utenfor LAR var en barriere for å oppsøke og forbli i behandling.
• Pasienter og helsepersonell opplevde at LAR-systemet bidro til ytterligere stigma.
• Mangelfull kunnskap og kompetanse blant helsepersonell reduserte kvaliteten på LAR, og påvirket pasientenes opplevelse av LAR og behandlingsutfall negativt.
• Kommunikasjon og forhold mellom pasienter og personell opplevdes enten som hjelpsomt eller som barrierer for etterlevelse i LAR.
• Pasienter hadde mange forventninger om ikke-helserelaterte individuelle utfall av LAR, for eksempel å komme seg i jobb, få bolig, og å få tilbake sosiale relasjoner.
• Pasientene balanserte kontinuerlig positive forventninger til LAR opp mot negative utfall, spesielt utfall knyttet til stigma.

Les mer: Stigma en barriere ved legemiddelassistert rehabilitering (FHI)

Her er testene for depresjon

Depresjon kan ramme folk i alle aldre. Ill.foto: Colourbox.

Flere fritt tilgjengelige tester kan hjelpe helsepersonell med å avdekke depresjon og med å vurdere graden av tilstanden. Helsebiblioteket har lenket til norskspråklige tester som er aktuelle ved depresjon og mani.

Helsebibliotekets samling av skåringsverktøy er blant de mest besøkte sidene på hele Helsebiblioteket.

I samlingen av verktøy finner du mye brukte depresjonstester som:

• MADRS
• Hamilton-17
• M.I.N.I.
• M.I.N.I. plus

Det finnes egne tester for barn (Kiddie-SADS), eldre (GDS) og for pasienter som har schizofreni. Alle testene er på norsk og gratis å bruke.  For kvinner som nettopp har født, kan EPDS (Edinburgh Postnatal Depression Scale) være aktuell.

Tester bør ikke brukes alene for å vurdere depresjoner. Det er utarbeidet retningslinjer for bruk av tester. Er det tester du savner, ta gjerne kontakt med Helsebiblioteket.

Aktuelle lenker:

Tester for depresjon og mani hos Helsebiblioteket

Psyktest barn

Dette er en oppdatert utgave av en artikkel som tidligere har vært publisert i PsykNytt 22.08.2018

Relevante søkeord: tester, test, skåringsverktøy, scoringsverktøy, depresjon, bipolar lidelse, depressiv, stemningslidelser, stemningslidelse

Skriv ut brosjyrer om søvnproblemer

God søvnhygiene innebærer å redusere stimuli etter at man har lagt seg. Ill.foto: Mostphotos.

Helsebiblioteket har lagt ut en oversatte pasientbrosjyrer om søvnforstyrrelser. Du finner lenker til brosjyrene nedenfor.

Søvnløshet (insomni) hos voksne er et svært vanlig problem, men anslag over forekomst varierer mye (10 % til 40 % av befolkningen). Det kan ramme folk i alle aldre, men for eldre mennesker er det ofte et langvarig problem, ifølge oppslagsverket BMJ Best Practice. Folk med kroniske sykdommer og smerter har høyere forekomst av søvnløshet. Kvinner rapporterer oftere søvnløshet enn menn, ifølge Best Practice.

Søvnløshet (insomni) defineres som en søvnforstyrrelse karakterisert av vanskeligheter med å sovne og forbli sovende, som varer over en måned og som gir ubehag og går utover fungeringsevne på dagtid, ifølge BMJ Best Practice.

Ett av tiltakene som anbefales mot søvnløshet i oppslagsverkene, er god søvnhygiene. Det omfatter blant annet å unngå unødig lys og dataskjermer på soverommet, unngå røyking og alkohol, unngå lange lurer på dagtid. UpToDate har mer om søvnhygiene-tiltak.

Søvnproblemer hos barn omfatter først og fremst problemer med innsovning og atferdsproblemer rundt legging. Det forekommer hos 20-30 % av småbarn ifølge BMJ Best Practice. Men noen barn har også obstruktiv søvnapné.

Jetlag er døgnforvirring etter lengre flyreiser i østlig eller vestlig retning.

Søvnapné betyr at man slutter å puste i noen sekunder mens man sover. Det skjer fordi luftveiene i svelget “faller sammen” og blokkeres et øyeblikk. Etter noen sekunder gjenkjenner hjernen problemet og gir signaler til kroppen om å begynne å puste igjen. Pasienten kan våkne opp med en kvelende eller gispende lyd.

God pasientinformasjon rundt disse problemene kan være viktig, både for at pasienten selv skal kunne foreta seg det som trengs for å få bedre søvnvaner, og og for at pårørende skal kunne være til hjelp.

Helsebiblioteket har oversatt pasientbrosjyrer fra oppslagsverket BMJ Best Practice og tilpasset dem til norske forhold. Denne pasientinformasjonen bygger på den beste tilgjengelige forskningen. En av disse brosjyrene er om søvnproblemer.

Du finner brosjyrene her:

• Søvnløshet (insomni) (sist oppdatert i februar 2011)
• Søvnproblemer hos barn (sist oppdatert i januar 2011)
• Jetlag (sist oppdatert i januar 2011)
• Søvnapné (sist oppdatert i januar 2011)

Relevante søkeord: søvnforstyrrelser, søvnproblemer, søvnapné, søvnløshet, insomni, jetlag, mareritt

Valproatbehandling av fertile kvinner (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Valproat i svangerskapet kan gi alvorlige misdannelser som nevralrørsdefekter og hjertemisdannelser. Ill.foto: Colourbox

Fertile kvinners bruk av valproat er viktig, vanskelig og aktuelt. Medikamentet er svært fosterskadelig, men noen gravide med epilepsi blir ikke anfallsfrie uten.

Av Marte Helene Bjørk, Thorsten Alfons Gerstner og Erik Taubøll   

Valproat kom på markedet i Frankrike i 1967. Det er et av de mest effektive medikamentene for generalisert epilepsi, bipolar lidelse og migrene. Ettersom dette er hyppige sykdommer hos fertile kvinner, har valproat vært det tredje mest brukte antiepileptikum under graviditeten i Norden de siste 10–20 årene.

Valproat og fosterutvikling

Ett av ti barn som utsettes for valproat i graviditeten, får misdannelser som nevralrørsdefekter, hjertemisdannelser og urinveisanomalier. Dersom moren har brukt over 1 000–1 500 mg daglig, blir mer enn én av fire rammet. I 2013 fant danske forskere at barn av mødre som hadde kjøpt valproat under svangerskapet, fem ganger oftere enn andre barn fikk autismediagnose. Samtidig viste to store studier at barn eksponert for valproat i fosterlivet, hadde ti færre IQ-poeng enn andre. Resultatene kunne ikke forklares av mors IQ eller epilepsitype og ble ikke sett ved bruk av andre epilepsimedisiner.

Valproateksponering i svangerskapet er senere assosiert med forsinket språkutvikling, ADHD og dårligere skoleprestasjoner. Det er uklart om det er tryggere å bruke valproat sent i graviditeten enn tidlig. Organogenesen foregår under første trimester, men kognitiv utvikling foregår fram til fødsel. Nylig har begrepet føtal valproatspektrumlidelse (FVSD) blitt tatt i bruk for å beskrive det sammensatte kliniske bildet av misdannelser, kognitiv reduksjon, nevropsykiatriske tilstander og dysmorfe trekk som kan ses hos valproateksponerte barn.

Les mer: Valproatbehandling av fertile kvinner (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Rutinemessig kartlegging av fødselsdepresjon setter psykisk helse på dagsordenen (Sykepleien)

Obligatorisk kartlegging bidrar til at det blir lettere å ta opp mental helse Ill.foto: Mostphotos.

Bakgrunn: Dette forskningsprosjektet ble utarbeidet med bakgrunn i implementeringen av Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS) som rutine i plan for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen i Trondheim kommune.

Av Eva Langvik, Cathrine Hystad Håberg og Helene Høve Storholt

Hensikt:

Vi gjennomførte intervjuer med åtte helsesykepleiere for å undersøke hvordan de opplever å bruke EPDS som verktøy for å kartlegge fødselsdepresjon hos nybakte mødre.

Metode:

Kvalitativ tilnærming og tematisk analyse ble benyttet.

Resultat:

I analyseprosessen identifiserte vi fire sentrale temaer: opplevelsen av at «kartlegging setter mors psykiske helse på dagsordenen», at det skjer en «ufarliggjøring gjennom at ʻalle får detʼ, at «EPDS fanger opp det magefølelsen ikke gjør», og at «klinisk skjønn brukes som et viktig tilleggsverktøy» i EPDS-kartleggingen.

Konklusjon:

Funnene fra denne studien støtter tidligere forskning i at EPDS er et verdifullt verktøy i arbeidet med å kartlegge fødselsdepresjon, og at obligatorisk kartlegging bidrar til at det blir lettere å ta opp temaer knyttet til mental helse. Videre påpeker denne studien hvor viktig det er at helsesykepleierne bruker klinisk skjønn i arbeidet med å kartlegge fødselsdepresjon.

Les mer: Rutinemessig kartlegging av fødselsdepresjon setter psykisk helse på dagsordenen (Sykepleien)

Brukermedvirkning i samhandling i psykisk helsearbeid (Sykepleien)

Forskerne gjennomførte tolv individuelle intervjuer med helsepersonell ansatt i et DPS og fire samarbeidende kommuner. Ill.foto: Colourbox.

Bakgrunn: Politiske og juridiske føringer vektlegger brukermedvirkning i samhandlingen mellom distriktspsykiatrisk senter (DPS) og kommuner i psykisk helsearbeid.

Av Jorunn Nærland Skjærpe, Margareth Kristoffersen og Marianne Storm

Studien innhenter kunnskap om brukermedvirkning i samhandlingen rundt personer med alvorlige psykiske lidelser som mottar helsetjenester fra DPS og kommune.

Hensikt:

Å beskrive hvordan helsepersonell ivaretar brukermedvirkning i sin samhandling og hvilke utfordringer de står overfor når personer med alvorlige psykiske lidelser har behov for helsetjenester fra DPS og samarbeidende kommuner.

Metode:

Studien har et kvalitativt design. Vi gjennomførte tolv individuelle intervjuer med helsepersonell ansatt i et DPS og fire samarbeidende kommuner. Intervjudeltakerne var involvert i samhandlingen om personer med alvorlige psykiske lidelser. Datamaterialet ble analysert med kvalitativ innholdsanalyse.

Resultat:

Helsepersonell samhandler om og ivaretar brukermedvirkning for personer med alvorlige psykiske lidelser ved at brukerne involveres i innleggelser i DPS-et, i samhandlingsmøter under og etter innleggelser og ved utskrivning til hjemmet. Brukermedvirkningen i samhandling utfordres når helsepersonell fra kommunene og brukeren ikke blir involvert i å vurdere innleggelsesgrunnlag og behandlingsbehov ved akutte innleggelser. Utfordringer oppstår også når brukeren ikke deltar på samhandlingsmøter, eller når det er uenighet blant helsepersonellet om ansvarsfordeling og tiltak. Utskrivning til hjemmet ble utfordret når DPS-et og kommunen var uenige om hvorvidt brukeren var utskrivningsklar, dersom brukeren ikke ville ta imot tjenester, eller når det manglet egnet tjenestetilbud i kommunene.

Konklusjon:

Helsepersonell ivaretar brukermedvirkningen i overføringer, samhandlingsmøter og tjenestetilbud når brukeren er hjemme. Brukermedvirkning i samhandling vanskeliggjøres når helsepersonell tar beslutninger om innleggelsesgrunnlag og behandlingsbehov, når brukeren ikke deltar i samhandlingsmøter, eller når helsepersonell fra DPS-et og kommunene er uenige om ansvarsfordeling og tiltak.

Les mer: Brukermedvirkning i samhandling i psykisk helsearbeid (Sykepleien)

Anmeldelse: Podkurs i motiverende intervju (Tidsskrift for Den norske legeforening)

 

Podkurset passer for alle som skal samtale med pasienter og klienter om endring. Ill.foto: Colourbox.

Podkasten tilbyr et lynkurs i samtalemetoden motiverende intervju (MI) i et format som særlig er egnet for den travle praktiker eller student som liker å få faglig påfyll i ledige stunder.

Av Thomas Mildestvedt

Kurset er utgitt av Helsedirektoratet, etter initiativ av en engasjert kollega, Herman Egenberg. Sammen med den erfarne gestaltterapeut og underviser av metoden, Solveig Høgh-Krohn ved Helsedirektoratet, utgjør de et dynamisk programlederpar. I fire episoder på 32‒64 minutter tar de lytterne gjennom en introduksjon til MI.

Metoden presenteres gjennom pasientsamtaler og rollespill som gir utgangspunkt for tilbakemeldinger og refleksjoner. Egenberg tar rollen som elev, slik at metoden presenteres gjennom refleksjon rundt hans egen endringsprosess og pasientsamtalene. Podkurset har mål om at tilhøreren skal lære MI og samtaleteknikker. Det er nok en ambisiøs målsetting for en fire timers lytteøvelse.

De skal likevel ha ros for å introdusere komplekse samtaleteknikker på en lettfattelig og inspirerende måte. Vi blir mest motivert av oppmuntringer, aksept og fokus på det som går bra. Vi liker samtaler preget av vennlighet og respekt. Ved å fremme en god relasjon, modellerer podkurslederne holdninger fra MI og blir forbilder for oss som veiledere av pasienter eller studenter. Det som faktisk virker i MI, er ikke samtaleteknikkene alene, men veilederens holdninger til egen rolle, og pasientens eierskap til endringsprosessen er vel så viktig.

Tiltaksfasen i de fleste konsultasjoner inviterer pasientene til å gjøre endringer i eget liv. Selv det å ta en medisin, avlaste en skade, tilpasse aktiviteter eller komme til avtalt oppfølging krever tilpasninger som pasientene ofte ikke klarer å iverksette i sine liv. Leger må ta med mulighet for å gjennomføre tiltak sammen med behandlingsplanen.

Podkurset passer for alle som skal samtale med pasienter og klienter om endring, og som har behov for å snakke med noen om å få til en endring. Jeg kan vanskelig se for meg noen som ikke vil kunne ha nytte av å lære mer om disse prinsippene for å hjelpe mennesker til å ta ansvar for egen endring. Podkurset egner seg godt som pensum i grunnutdannelsen og for de fleste spesialiteter. Dersom dette kan knyttes til veiledede øvelser, vil læringseffekten bli stor. Anmelder bidrar i utviklingen av et e-læringskurs i livsstilsarbeid for Legeforeningen med fokus på kost og mosjon. Dette kurset vil bruke Podkurset som pensum med en praktisk kursdel med øvelser i motivasjonssamtaler.

Les mer: Klar for endring? (Tidsskrift for Den norske legeforening)