lykkelige foreldre med baby
Kroppsspråk er viktig for å kommunisere med spedbarn. Ill.foto: Mostphotos.

Mye av kommunikasjonen mellom spedbarn og forelder foregår som en kroppslig dialog. Likevel bruker vi stort sett verbal aktivitet for å måle foreldres evne til å forestille seg babyens indre. Kan denne foreldrementaliseringen i stedet undersøkes i den kroppslige dialogen, og betyr det noe for barns tilknytningstrygghet?

Av Hedvig Svendsrud, Anne Karin Ullebø og Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs

Foreldrementalisering kan defineres som forelderens evne til å forestille seg barnets opplevelser og hvordan barnets atferd er motivert av disse opplevelsene (Slade, 2005). En omsorgsgiver som mentaliserer godt, vil implisitt både anerkjenne barnets sinn som separat fra sitt eget sinn, og at begges opplevelser og handlinger påvirker hverandre gjensidig (Slade, Grienenberger, Bernbach, Levy & Locker, 2005). Ofte vil et barn som har en mentaliserende forelder føle seg forstått, og det vil erfare at forelderen klarer å reparere relasjonelle misforståelser som naturlig oppstår i samspillet deres (Fonagy, Jurist & Target, 2002; Byrne et al., 2018).

Barnet kan slik erfare at det er mulig å ha delte opplevelser med andre, og at det gjennom å dele med andre både kan oppleve at det vonde kan avta i styrke, og at gode opplevelser kan kjennes enda bedre. Slike samspillserfaringer antas å fremme opplevelsen av samhørighet med omsorgspersonen, og de er også en kilde til regulering og vitalisering. En forelders måte å tenke og føle om barnet, seg selv og relasjonen med barnet er delvis påvirket av egne omsorgserfaringer (Stacks et al., 2014). God foreldrementalisering har vist seg å kunne være en resiliensfaktor i utvikling av trygg tilknytning hos barnet, selv der forelderen har opplevd omsorgssvikt i egen oppvekst (Fonagy, Steele, & Steele, 1991). Trygge tilknytingsrelasjoner antas å være sentrale i etableringen av en form for interpersonlig kunnskap, kalt epistemisk tillit (Fonagy & Allison, 2014). Epistemisk tillitt beskrives som en opplevelse hos barnet av å føle seg forstått og ha påvirkningskraft på omsorgspersonen. Slik utvikles tillit hos barnet til at svarene fra omsorgspersonen er relevante, til å stole på, og at de kan generaliseres til andre relasjoner og situasjoner. Dette medvirker til at barnet utvikler evne til å lytte til kunnskap fra andre, og å lære fra relasjoner (Fonagy, Campbell, & Bateman, 2017).

Barn som lever i utrygge, traumatiserende omsorgsrelasjoner der de føler seg lite forstått, kan derimot utvikle en mistillit til viktige andre. Dette kan hindre barnet i å være åpen for, lytte til og bruke relasjonskunnskap (Fonagy & Campbell, 2017). En litteraturgjennomgang ved Camoirano (2017) kom frem til at foreldres mentaliseringsevne når den uttrykkes gjennom ord – målt ved skalaen for «Foreldres Reflekterende Fungering» – har betydning for omsorgskvaliteten, samspillet med barnet og barnets tilknytningstrygghet (Camoirano, 2017). Foreldrementalisering anses derfor for å være et viktig område for intervensjoner der det er risiko for samspillsproblemer og nedbrytende omsorgsatferd (Byrne et al., 2018).

Les hele artikkelen: Vis med kroppen at du forestiller deg meg  (Tidsskrift for Norsk psykologforening)