Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Forfatter

Redaktøren

Større sjanse for reinnleggelser i psykiatrien med samtidig fysisk sykdom (ROP.no)

Somatiske sykdommer og psykiske lidelser opptrer gjerne sammen. Ill.foto: MarsBars, iStockphoto

En ny vitenskapelig oversikt viser at personer med psykiske lidelser har større sjanse for gjentatte innleggelser i psykisk helsevern dersom de også har somatisk sykdom.

Av Sissel Drag

At fysisk sykdom og psykiske lidelser ofte opptrer samtidig, er ikke nytt. Forholdet mellom fysisk og psykisk sykdom er imidlertid svært sammensatt, og kunnskapen om hvordan forholdet arter seg er fortsatt mager.

En gruppe forskere ved sosialmedisinsk institutt i Ljubjana har samlet og analysert tilgjengelig forskningslitteratur om emnet, og den funnene er presentert i den systematiske oversikten Psychiatric readmissions and their association with physical comorbidity: a systematic literature review, publisert i BMC Psychiatry tidligere i år.

Bekrefter hypotese

Forfatterne søkte i en rekke databaser etter relevant litteratur utgitt i tidsrommet 1990 til 2014. Oversikten omfattet 23 studier.

De aller fleste studiene som var inkludert i analysen bekreftet hypotesen om at personer med psykiske lidelser hadde økt risiko for re-innleggelser dersom de led av samtidig fysisk sykdom.

Rus og alvorlig psykisk lidelse

Analysen viste at det er blitt forsket mest på ruslidelser og affektive lidelser i forbindelse med sammenhengen mellom fysisk sykdom og reinnleggelser.

Forfatterne fant også at visse vanlige somatiske sykdommer var assosiert med ulike kategorier av psykiske lidelser:

Blant en rekke andre medisinske diagnoser, var kroniske lungesykdommer, hepatitt C, høyt blodtrykk, hudsykdommer og mage-tarm-sykdommer knyttet til ruslidelser, mens tilstander som diabetes, fedme, hjerte- og lungesykdom og høyt kolesterol var assosiert med affektive lidelser.

Alle typer psykiske lidelser var assosiert med somatiske tilstander som KOLS, leversykdommer, cellulitt, diabetes, høyt blodtrykk, epilepsi og hjertesykdom.

Les mer: Større sjanse for reinnleggelser i psykiatrien med samtidig fysisk sykdom (ROP.no)

 

Atferdsaktivering for depresjon (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Bilde: Hund på strand
Å holde hund krever en del aktivitet. Ill.foto: Runar Eggen

Atferdsaktivering kan være vel så effektivt for depresjon som andre mer tidkrevende behandlingsformer.

Av Martin Myhre

Depresjon er en hyppig forekommende og kostbar psykisk lidelse som har store konsekvenser for individ og på samfunnsnivå (Luppa, Heinrich, Angermeyer, König, & Riedel-Heller, 2007; Murray & Lopez, 1997). Blant annet trengs enkle, empirisk støttede og kostnadseffektive psykologiske behandlinger av depresjon som kan spres og implementeres bredt. Atferdsaktivering er en samlebetegnelse på atferdsorienterte behandlinger av depresjon. I tilnærmingen fokuserer man på interaksjoner mellom atferd og omgivelsene uten fokus på medierende prosesser, som kognitive skjema eller grunnantagelser. Atferdsbegrepet omfatter her alt et menneske gjør; både observerbar og uobserverbar atferd, som tenking og føling.

Atferdsaktivering er en del av den tredje generasjonen atferdsterapier, sammen med blant annet aksept- og forpliktelsesterapi (ACT; Hayes, Strosahl, & Wilson, 1999) og dialektisk atferdsterapi (DBT; Linehan, 1993). Tredje generasjon atferdsterapi er en samlebetegnelse på atferdsorienterte behandlinger med et fokus på oppmerksom tilstedeværelse og aksept. Behandlingstilnærmingen har fått økt interesse i Norge, men atferdsaktivering har hittil mottatt relativt liten oppmerksomhet. En årsak kan være at det ikke eksisterer etablerte kliniske eller forskningsrettede fagmiljøer i Norge med fokus på atferdsaktivering.

Det sentrale målet med behandlingen er å øke forekomsten av adaptive atferdsmønstre på bekostning av atferdsmønstre som opprettholder eller øker risikoen for depresjon (Dimidjian, Barrera, Martell, Munoz, & Lewinsohn, 2011). Problemer med begrenset tilgang til forsterkning eller atferd under aversiv kontroll vil løses gjennom bruk av intervensjonene beskrevet under. Metaanalyser har indikert at atferdsaktivering er effektiv for behandling av depresjon (Cuijpers, van Straten, & Warmerdam, 2007). Målet med artikkelen er å gi en praktisk introduksjon til hovedkomponentene i atferdsaktivering for depresjon.

Les hele artikkelen her: Atferdsaktivering for depresjon (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

 

Øker byrden for pårørende (ROP.no)

eldre par
Vi må konsentrere oss om tiltak som minsker bruk av tvang, og sikre at pårørende får nødvendig bistand. Ill.foto: CREATISTA, iStockphoto

Endringene i psykisk helsevernloven som trådte i kraft 1. september vil øke belastningen for pårørende til mennesker med alvorlig psykisk sykdom, skriver ROP-leder Lars Lien og nestleder i Pårørendealliansen Anne-Grethe Terjesen i et debattinnlegg i Aftenposten.

Av Frøy Lode Wiig

I et debattinnlegg i Aftenposten 25.09.2017, skriver Lars Lien, leder av Nasjonal kompetansetjeneste ROP, og Anne-Grethe Terjesen, nestleder i Pårørendealliansen:

Endringene i psykisk helsevernloven som trådte i kraft 1. september vil øke belastningen for pårørende til mennesker med alvorlig psykisk sykdom. Løsningen er imidlertid ikke å kjempe mot lovendringene. Vi må heller konsentrere oss om å iverksette tiltak vi vet minsker bruk av tvang, og sikre at pårørende får nødvendige bistand.

Fra 1. september er det pasientens samtykkekompetanse, altså om pasienten fysisk og psykisk er i stand til å forstå hva han eller hun sier ja eller nei til, som skal avgjøre bruk av tvang i psykisk helsevern. Det vil for eksempel si at en person som lider av schizofreni kan nekte å ta antipsykotiske medisiner, så lenge han eller hun er samtykkekompetent.

Reaksjonene på lovendringen har ikke latt vente på seg. Pårørende er fortvilet, mens fagfolk stiller spørsmål om den nye loven er faglig forsvarlig.

Les mer: Ny psykisk helsevernlov øker byrden for pårørende (ROP.no)

 

 

Bokanmeldelse: Innsiktsfullt om rus (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Bokforside
Kan leses av alle, fri for fagspråk.

Hans Olav Fekjær har lenge satt sitt preg på norsk rusmiddeldebatt. I 2004 kom den første utgaven av Rus, og i fjor kom 4. utgave.

Anmeldt av Lars Slørdal

Boken rommer nær 500 litteraturreferanser og et stikkordregister som går over syv sider. Fremstillingen favner vidt, og forfatteren dekker – som undertittelen beskriver – feltene bruk, motiver, skader, behandling, forebygging og forhistorie.

Språket er fritt for fagterminologi. Dette er altså ikke noen lærebok i rusmedisin, men en bredt anlagt fremstilling som er tilgjengelig for alle. På side 113 siterer Fekjær den amerikanske psykiateren Thomas Szasz om rusmiddelbruk: «Mange av disse fenomenene (…) diskuteres nå i lærebøker i farmakologi. Det er som om bruken av hellig vann ble diskutert i lærebøker i uorganisk kjemi. Fordi hvis studiet av stoffavhengighet hører hjemme i farmakologi fordi avhengigheten har å gjøre med kjemiske stoffer, så hører studiet av dåpen hjemme i uorganisk kjemi fordi denne seremonien har å gjøre med vann.» Når Fekjær i tråd med sitatet trekker rusmiddelbruk og de ledsagende problemene ut av de faglige elfenbenstårnene og ned på gateplan med allmenn ferdselsrett, er det i seg selv fortjenstfullt: Dette er problemer som angår oss alle.

Les hele anmeldelsen her: Innsiktsfullt om rus (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Hans Olav Fekjær. Rus: Bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historikk. 4. utg. 441 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2016. Pris NOK 559.
ISBN 978-82-05-49691-0

Bokanmeldelse: Personlighetspsykiatri – noe nytt under solen? (Tidsskrift for den norske legeforening)

bokforside
Boka er oversiktlig og logisk inndelt i temaer.

Ordet «personlighet» (gresk: persona) var betegnelsen på masken skuespillerne i de greske tragedier brukte på scenen. Siden da har personlighetsbegrepet utviklet seg i tråd med økende kunnskap, både om normalitet og patologi.

Anmeldt av Tore Gude

Forfatterne har arbeidet med temaet i flere tiår, og nå foreligger en ny utgave. Den forrige ble utgitt i 2010. Denne utgaven er oppgradert med akkumulert forskningsbasert kunnskap de siste 6 – 7 årene. Her har forfatterne lagt betydelig vekt på evolusjonsteori og har formulert sin egen modell for personlighet og personlighetspatologi bygd på de tre bærebjelkene: temperament (primære emosjoner), tilknytning og mentalisering (selvutvikling). Begrepet «personlighetspsykiatri» er systematisk brukt i teksten, i forordet satt opp mot «personlighetspsykologi» som har sterkere vinkling mot normalpsykologi. Personlighetspsykiatri rommer også personlighetspatologi som grunnlag for diagnostikk og behandling.

Anmeldelser – Sigmund Karterud, Theresa Wilberg, Øivind Urnes Personlighetspsykiatri 2. utg. 533 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2017. Pris NOK 799. ISBN 978-82-05-49462-6

Les mer: Personlighetspsykiatri – noe nytt under solen? (Tidsskrift for den norske legeforening)

Selvmord under pågående behandling (Tidsskrift for den norske legeforening)

Ung mann på veibro.
Mange som tar sitt eget liv, har ikke søkt psykiatrisk hjelp. Ill.foto: Colourbox

Når en person får alvorlige selvmordsimpulser, forventes det at psykiatrien skal hjelpe.

I en undersøkelse fra Agder har Vegard Øksendal Haaland og medarbeidere redegjort for hvilken kontakt personer som tok sitt liv i årene 2004 – 13 hadde hatt med psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling. 67 % hadde hatt slik kontakt i løpet av livet, 41 % hadde hatt kontakt siste uke og 29 % hadde det i tiden for selvmordet.

Man finner gjennomgående at ca. 90 % av dem som har begått selvmord, har hatt en psykisk lidelse. Det vanligste er affektive lidelser, men det kan også dreie seg om kortvarige kriser, for eksempel akutt belastningslidelse (F 43.0), som vanligvis avtar etter noen timer eller dager, eller tilpasningsforstyrrelse (F 43.2), som kan vare i inntil seks måneder. Ifølge studien fra Agder var det likevel en tredel av dem som tok sitt liv som ikke hadde vært i behandling i psykisk helsevern eller i spesialisert rusbehandling.

Tiltak ved selvmordsatferd må uansett være mer omfattende enn å stille en psykiatrisk diagnose og behandle denne, da det ikke minst dreier seg om mellommenneskelige, sosiale, yrkesmessige og eksistensielle problemer.

Les mer: Selvmord under pågående behandling (Tidsskrift for norsk legeforening)

 

Klar sammenheng mellom borderline og antisosial personlighetsforstyrrelse og alkoholmisbruk (ROP.no)

Tvillinger i vinterlandskap
Deltakerne i studien var norske tvillinger som ble vurdert i to omganger. Ill.foto: Colourbox

Ny forskning basert på norsk tvillingstudie viser at borderline og antisosial personlighetsforstyrrelse er klare prediktorer for problematisk alkoholbruk.

Av Sissel Drag

Ifølge forfatterne er dette første gang noen har forsøkt å kartlegge sammenhengen mellom alkoholmisbruk og alle ti typer personlighetsforstyrrelser, som definert i DSM-5.

Hensikten med studien var å kartlegge hvilke av de ti personlighetsforstyrrelsene som var de sterkeste prediktorene for å utvikle problematisk alkoholbruk. En annen ambisjon var å undersøke om personlighetsforstyrrelser og alkoholmisbruk har de samme genetiske eller miljømessige risikofaktorene.

Forskerne ville også se om forbindelsen mellom alkoholmisbruk og personlighetsforstyrrelser vedvarte over tid.

Tvillingstudien

Deltakerne i studien var norske tvillinger som ble vurdert i to omganger.

I første omgang samlet forskerne inn data om 2801 tvillingpar gjennom intervjuer gjennomført i tidsrommet 1999-2004. Tvillingene ble vurdert etter DSM-IV-kriteriene for ti personlighetsforstyrrelser og for alkohollidelser.

I andre omgang ble 2393 av tvillingparene som ble intervjuet i første runde, vurdert for seks av de ti personlighetsforstyrrelsene og for alkohollidelser. Data ble innhentet gjennom oppfølgingssamtaler på telefon i tidsrommet 2010-2011.

Forskerne brukte ulike statistiske utregninger og beregninger av det innsamlede datamaterialet.

Ny doktorgrad: Hva fremmer personlig vekst? (ROP.no)

Bokforside
Lauvengs doktorgradsprosjekt er en kvalitativ studie hvor hun har intervjuet 75 studenter, pasienter, lærere og helsearbeidere i Danmark og Norge. (Foto: Frøy Lode Wiig)

I sin doktorgrad har Arnhild Lauveng undersøkt hvilken rolle miljøet kan spille for personlig vekst hos mennesker med alvorlig psykisk sykdom.

Av Frøy Lode Wiig

– Mye av forskningen på alvorlige psykiske lidelser, som psykose, handler om årsak, symptomer, behandling, medisinering og genetikk. Jeg ønsket å utforske om andre tiltak enn tradisjonell psykiatrisk behandling kan ha effekt for denne pasientgruppen, sa Arnhild Lauveng da hun disputerte i slutten av august.

Lauvengs doktorgradsavhandling heter Growing as a person. The possibility of personal development for adults in treatment and education. Lauvengs forskning er en kvalitativ studie hvor hun har sammenlignet to ulike tilbud til mennesker med alvorlige, sammensatte og langvarige psykiske lidelser.

Sammenligner DPS og folkehøyskoler

Det første er behandlingstilbudet ved to ulike distriktspsykiatriske senter (DPS) i Norge. Det andre er tilbudet ved to forskjellige Dagfolkehøyskoler i Danmark. Dette er skoler for voksne med psykiske helseproblemer, som tilbyr et variert undervisningstilbud i både teoretiske og praktiske fag, og «ligner tradisjonelle norske folkehøyskoler,» ifølge Lauveng.

I alt har forskeren gjennomført 75 intervjuer, jevnt fordelt mellom pasienter (14) og helsepersonell (14) ved DPS og studenter (15) og lærere (15) i Danmark.

Samme diagnose, ulike liv

Lauvengs doktorgadsavhandling består av tre forskningsartikler. Den første artikkelen, Same diagnosis, different lives, undersøker hvordan studentene og pasientene beskriver miljøet og egen deltakelse i miljøet på henholdsvis Dagfolkehøyskolene og DPS’ene.

Studentene beskrev et nærende miljø, hvor de følte seg vel og hvor de lærte mye. Undervisningstilbudet ved skolene varierte fra matlaging til poesi. Pasientene, på sin side, beskrev en «kronisk diskontinuitet» mellom oppholdet på avdelingen, som opplevdes godt og trygt, og hjemmet.

– Et av mine aller viktigste funn er at pasientene ved DPS og studentene ved Dagfolkehøyskolene har lignende diagnoser, men helt forskjellige liv. I Danmark er studentene del av et støttende miljø, mens i Norge bruker helsevesenet mye ressurser på at pasientene skal kunne klare seg selv. Jeg tror vi har glemt hvor viktig omgivelsene er når vi snakker om personlig recovery, sa Lauveng.

Hun fortalte også at hun opplevde pasientene ved DPS som friskere da de var på avdelingen og sykere da «de var friske nok til å være hjemme.»

Les mer: Ny doktorgrad: Hva fremmer personlig vekst (ROP)

 

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: