Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Forfatter

Sissel Drag

Mobbing på nett øker risikoen for selvmordforsøk blant barn og unge (JAMA)

Mobbing på nett kan ha alvorlige konsekvenser for de som blir mobbet. Ill.foto: monkeybusinessimages, iStockphoto

Barn og unge som blir mobbet, har oftere tanker om å ta sitt eget liv enn andre på sin alder. Nett-mobbing er verst, viser en ny, omfattende studie.

En stor, ny metaanalyse bekrefter det mange kan ha ant: mobbing kan føre til at ofrene begynner å tenke på selvmord som eneste utvei.

Forfatterne bak metaanalysen, som nylig ble publisert i det anerkjente tidsskriftet JAMA, stilte en rekke spørsmål:

  • Fins det sammenheng mellom mobbing utført av jevnaldrende og selvmordsidealisering blant barn og unge?
  • Er det forskjell på jenter og gutter når det gjelder sammenhengen mellom mobbing og selvmordstanker?
  • Fins det forskjeller mellom barn i ni- til trettenårsalderen og ungdom fra tretten år og oppover?
  • Er det ulikheter mellom funnene i studier som baserer seg på selvrapportering fra barn og unge, og studier som bruker informasjon som kommer fra andre, som foreldre og lærere?
  • Er det forskjell mellom nettmobbing og «tradisjonell» mobbing når det gjelder selvmordstanker hos ofrene for mobbingen?

Forskerne søkte i databaser etter relevant litteratur, og fant 491 titler på søkeord som bully, harassment og suicide. Forfatterne inkluderte 34 studier som undersøkte sammenhengen mellom mobbing og selvmordsidealisering, med totalt 284 375 deltakere, og 9 studier som undersøkte sammenhengen mellom mobbing og selvmordsforsøk, med 70102 deltakere.

Metaanalysen viste at mobbing kunne knyttes til både selvmordsidealisering og selvmordsforsøk blant barn og unge. Det var ingen store forskjeller mellom kjønn og aldersgrupper, men forfatterne fant at sammenhengen mellom selvmordsidealisering og mobbing på nett var større, sammenlignet med «tradisjonell» mobbing.

– Mobbing utført av jevnaldrende er en risikofaktor for selvmordstanker og suicidal atferd blant barn og unge. Skolen bør bruke kunnskapsbasert praksis for å redusere mobbing, konkluderer forfatterne.

Les hele studien her

Les omtalen i The Mental Elf

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Lite kunnskap om sovemedisin ved Alzheimer (Cochrane)

Søvnløshet er vanlig hos folk med Alzheimer. Ill.foto: duncan1890, iStockphoto

En ny Cochrane-oversikt viser at forskningen om effekten av sovemedisiner hos personer med Alzheimer er svært mager, til tross for utstrakt bruk av medikamentene.

Mange med Alzheimer sliter med søvnproblemer. De samme sovemidlene som brukes ved søvnløshet hos befolkningen generelt, brukes også i behandlingen av søvnproblemer hos personer med demens, selv om årsakene til søvnproblemene ikke er de samme.

Forfatterne bak den systematiske oversikten fra Cochrane-biblioteket hadde til hensikt å finne ut hvilke av disse medikamentene som var trygge og effektive for Alzheimer-pasienter med søvnproblemer. Det viktigste funnet i oversikten var imidlertid at antall kvalitetsstudier om emnet var forbløffende lite:

Etter omfattende søk i ulike databaser, fant forskerne bare fem studier som var gode nok til å bli inkludert i oversikten. Tre studier, med totalt 209 deltakere, undersøkte melatonin, et naturlig forekommende hormon. Én studie, med 20 deltakere, undersøkte effekten av antidepressivet trazodon, og den femte studien var om remelteon, en melatoninagonist, med 74 deltakere.

Primære utfallsmål var totalt antall timer nattesøvn, søvnkvalitet og uønskede bivirkninger fra bruk av medikamentene.

Forfatterne fant blant annet at:

  • Melatonin-studiene viste at medikamentet ikke hadde noen effekt på de primære utfallsmålene hos Alzheimer-pasienter, verken på antall timer søvn eller bivirkninger
  • Trazodon ga signifikant lengre nattesøvn og bedre søvnkvalitet hos brukerne, men funnene var basert på en liten studie med bare 30 deltakere. Ingen uønskede bivirkninger ble rapportert.
  • Studien som undersøkte legemiddelet ramelteon var kommersielt sponset og bare et sammendrag av funnene var tilgjengelig. Sammendraget viste at medikamentet ikke hadde noen effekt på antall timer nattesøvn. Ingen uønskede bivirkninger ble rapportert.

– Det fins svært lite kunnskap som kan veilede leger i beslutningen om hva slags sovemedisin de skal forskrive for pasienter med Alzheimer. Mer forskning er høyst nødvendig, og især er det viktig at framtidige studier også vurderer eventuelle bivirkninger, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Fordommer om overvekt også hos eksperter (International Journal of Eating Disorders)

Mange har den oppfatningen at overvekt skyldes at man ikke greier å «skjerpe seg». Ill.foto: Mik122, iStockphoto

En ny undersøkelse viser at helsepersonell som jobber med personer med spiseforstyrrelser kan ha fordommer omkring overvekt og fedme – mange av dem har selv opplevd å ha spiseforstyrrelser eller blitt mobbet på grunn av vekta.

Hva slags holdning helsepersonell har til pasientene sine, kan ha mye å si for hva slags behandling pasientene får. Gjelder dette også helsearbeidere som behandler personer med spiseforstyrrelser, spurte forfatterne bak en ny studie som ble publisert i tidsskriftet International Journal of Eating Disorders tidligere i år.

Studien vurderte hva slags holdninger spesialister på spiseforstyrrelser hadde til vekt og overvekt. Forskerne ønsket også å finne ut om helsearbeideres fordommer hadde innvirkning på holdningene deres overfor overvektige pasienter. I tillegg søkte forfatterne å identifisere hvilke faktorer som var knyttet til fett-fobi hos helsearbeidere.

Undersøkelsen varte i seks uker. 329 helsearbeidere som jobbet med spiseforstyrrelser svarte anonymt på et nettbasert spørreskjema. Deltakerne svarte på spørsmål om eget forhold til vekt og kroppsstørrelse, om hva de mente var årsakene til overvekt, om holdninger overfor pasienter som var overvektige, om oppfatningen av hvor godt pasienter fulgte opp behandlingen de fikk og om hvordan de oppfattet andre helsearbeideres holdninger til vekt og kroppsstørrelse.

Deltakerne ble også spurt om egne erfaringer med spiseforstyrrelser, slanking, frykt for selv å bli overvektige og om de hadde opplevd å bli stigmatisert på grunn av vekten sin.

Forskerne fant at:

  • Flertallet av deltakerne var kvinner, og hver fjerde prøvde å gå ned i vekt mens undersøkelsen pågikk
  • 38 prosent av deltakerne hadde en historie med spiseforstyrrelser, og 42 prosent hadde blitt ertet for vekten sin
  • Nesten alle jobbet med pasienter med spiseforstyrrelser, og flertallet – 87 prosent – behandlet pasienter med betydelig overvekt
  • Fordommer mot overvektige personer forekom noe mindre blant helsepersonell som jobbet med spiseforstyrrelser, sammenlignet med helsearbeidere innen andre spesialiteter, men ikke mye
  • De vanligste stereotypiene om overvektige personer var at pasienter som sliter med fedme, overspiser, er usikre og inaktive
  • De fleste deltakerne oppga at de syntes overvektige pasienter bør bli møtt med medfølelse og respekt, at de selv følte seg trygge og profesjonelle i møtet med pasientgruppen, og at de opplevde det som givende
  • Halvparten av deltakerne hadde hørt kolleger uttale seg negativt om overvektige pasienter

Hvilke faktorer var så knyttet til større eller mindre fett-fobi?

Forfatterne fant at fordommene mot overvekt var større hos deltakerne som mente at fedme hadde atferdsmessige årsaker. Deltakerne som selv var på slankekur hadde en mer negativ holdning til overvektige pasienter, og opplevde større frustrasjon i arbeidet med dem. Helsepersonell med høy kroppsmasseindeks hadde mindre sannsynlighet for å tro at fedme skyldtes atferd. Det å selv ha en historie med spiseforstyrrelser påvirket ikke helsearbeidernes holdning til verken vekt eller overvektige pasienter. Jo lenger en person hadde jobbet i feltet, desto lavere sannsynlighet hadde hun for å ha fordommer mot overvekt.

– I likhet med på andre helseområder, hersker det fordommer mot overvektige pasienter også blant spesialister innen spiseforstyrrelse-feltet. Dette kan ha en viktig innvirkning på hva slags behandling fedme-pasienter får. Funnene våre tyder på at det må jobbes med å redusere fordommer mot overvekt blant helsepersonell som jobber med pasienter med spiseforstyrrelser, konkluderte forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Super-Mario endret hjernen (Molecular Psychiatry)

Forskere slår et slag for fordelene ved å spille dataspill. Ill.foto: monkeybusinessimages, iStockphoto

En halvtimes spilling med Super Mario 64 per dag endret hjernestrukturen hos deltakerne i en ny studie. – Videospilling kan forebygge psykiske lidelser som posttraumatisk stresslidelse og schizofreni, mener lederne av den lille studien.

Det er omdiskutert om hvordan videospill og mange timer foran dataskjermen påvirker oss, ikke minst hjernene våre. Enkelte forskere er kritiske til moderne teknologi og hvordan den påvirker oss, men noe forskning tyder på at det å spille dataspill kan ha en positiv effekt på de motoriske, perseptuelle og kognitive ferdighetene våre.

Forfatterne bak en ny, tysk studie lot 23 personer spille Super Mario 64 hver dag i to måneder. Spillet går ut på å redde en prinsesse. Spilleren må løse gåter for å vinne spillet, og navigerer seg gjennom et 3D-landskap.

Forskerne rekrutterte 48 personer som ikke hadde spilt videospill de foregående seks månedene. Deltakerne ble randomisert til enten å spille Super Mario 64 i minst 30 minutter hver dag, eller ikke spille noen dataspill i løpet av den tiden studien varte.

Ingen av deltakerne hadde en historie med psykiske problemer.

Deltakerne ble MR-skannet før og etter spilling. De svarte også på en rekke spørreskjemaer. Forskerne så på hele hjernen, også de delene av hjernen som de trodde ville bli påvirket av videospillingen.

Forfatterne fant at tre områder i hjernen økte etter spilling hos deltakerne i Super Mario-gruppen:

  • Høyre hippocampus, som har med navigering og lagring av hukommelse for sted og rom å gjøre
  • Lillehjernen, som blant annet er sentral i reguleringen av bevegelser
  • Høyre dorsolaterale, prefrontale cortex, som er viktig i mange kognitive prosesser, blant annet ved læring

– Videospill-trening kan brukes til å motvirke risikofaktorer som vi vet kan knyttes til enkelte psykiske lidelser, som for eksempel redusert hippocampus og prefrontal cortex ved posttraumatisk stresslidelse, schizofreni og nevrodegenerative sykdommer, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Knytter mareritt og nattskrekk hos barn til senere psykose (Sleep)

Nattskrekk er et normalt fenomen som de fleste barn vokser av seg. ll.foto: DIGIcal, iStockphoto

Mareritt og nattskrekk i barndommen kan være tidlige varsler om senere psykotiske opplevelser, ifølge en ny, britisk studie.

Parasomni er en fellesbetegnelse for forstyrret atferd under søvn, som mareritt, søvngjengeri og nattskrekk, eller søvnterror. Nattskrekk er nokså vanlig og rammer to til tre prosent av alle barn.

Tidligere forskning har antydet at parasomni i barndommen kan knyttes til psykotiske episoder i senere alder, men fram til nå har studiene hatt lav kvalitet og kunnskapen har vært mager.

Nylig presenterte en gruppe britiske forskere funnene i en omfattende kohortstudie i tidsskriftet Sleep, der de bekrefter at mareritt og nattskrekk kan knyttes til psykose.

Forfatterne hentet data om 14 775 barn og foreldrene deres fra en større, longitudinell studie. Mødrene i studien oppga regelmessig informasjon om mareritt og andre parasomnier hos barna da barna var mellom to og et halvt og ni år. Barna ble selv intervjuet om mareritt, nattskrekk, søvngjengeri og psykotiske opplevelser som hallusinasjoner og vrangforestillinger, da de var fylt tolv år.

6 796 barn gjennomførte intervjuet om psykotiske opplevelser, og utgjorde basen for analysene til forskerne. Barna som ikke fullførte intervjuet ved tolv år, var hovedsakelig «Ikke-hvite gutter med enslig mor med lav utdanning som kom fra familier som var leietakere og ikke huseiere». Forfatterne gjentok analysene med tanke på at deltakerne som falt fra, var en egen gruppe. Funnene i analyse nummer to var likevel ikke betydelig forskjellig fra den første.

Forfatterne fant at:

  • Barna som ofte hadde hatt mareritt da de var mellom to og et halvt og ni år, hadde økt sannsynlighet for å oppgi at de hadde hatt psykotiske opplevelser da de var tolv, uavhengig av kjønn, familieproblemer, emosjonelle problemer, atferdsproblemer, IQ og potensielle nevrologiske komplikasjoner
  • Barn som oppga at de hadde en eller flere parasomnier ved tolvårsalderen hadde også økt forekomst av samtidige psykotiske opplevelser, sammenlignet med tolvåringene som ikke hadde søvnproblemer
  • Vansker med å sovne og søvngjengeri var ikke forbundet med psykotiske opplevelser ved fylte tolv år

– Mareritt og nattskrekk i barndommen er forbundet med psykotiske opplevelser ved tolv år. Sammenhengen kan ha flere forklaringer: Det kan være at grensen mellom søvn og våken tilstand er mer fleksibel hos enkelte. REM-søvnen inntreffer mens de er våkne, noe som kan gi en opplevelse av hallusinasjoner. En annen forklaring kan være at det ligger traumer bak både marerittene og de psykotiske opplevelsene. Dissosiasjon kan også ligge til grunn for sammenhengen mellom parasomni og psykose. Funnene våre antyder at forstyrrelser i REM-søvnen kan være indikatorer på at en person er mer sårbar for psykotiske opplevelser, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Måling av stresshormon kan forutsi depresjon hos unge menn (PNAS)

Noen ungdommer kan være mer sårbare for depresjon enn andre. Ill.foto: biffspandex, iStockphoto

Måling av kortisolnivået i morgenspytt kan fortelle hvem som har økt risiko for klinisk depresjon, ifølge en ny studie.

To ungdommer forteller at de føler seg nedstemt og ulykkelig. Er det mulig å forutsi hvilken av dem som kan dra hjem og sove det av seg, og hvilken av dem som kommer til å utvikle en depressiv episode?

Forskning tyder på at personer med depresjon har høyere nivåer av stresshormonet kortisol, noe som knyttes til en teori om at depresjon kommer av kronisk stress hos sårbare personer. Annen forskning har også antydet at denne pasientgruppen har et stress-system som ikke fungerer ordentlig, noe som også fører til økt kortisolnivå.

Kan biologiske markører, som kortisolnivå, bidra til å avgjøre om en person har større risiko for å utvikle depresjon enn andre? En gruppe britiske forskere stilte spørsmålet i en ny studie.

Forfatterne samlet data fra to grupper av ungdommer med henholdsvis 660 og 1198 deltakere. Ved starten av undersøkelsen svarte ungdommene på selvrapporteringsskjemaet om depressive symptomer, og fikk målt kortisolnivået i morgenspyttet sitt. Deretter svarte alle deltakerne regelmessig på spørreskjemaet gjennom hele studien.

Forfatterne delte deltakerne inn i fire grupper, basert på hvilke symptomer på depresjon de hadde oppgitt og på kortisolnivået de hadde:

Gruppe 1: lavt nivå av symptomer på depresjon og lavt kortisolnivå
Gruppe 2: lavt nivå av symptomer på depresjon, men høyt kortisolnivå
Gruppe 3: høyt nivå av symptomer på depresjon, men lavt kortisolnivå
Gruppe 4: høyt nivå av symptomer på depresjon og høyt kortisolnivå

Forfatterne fant at:

  • Sannsynligheten for å utvikle depresjon var høyere hos ungdommene i gruppene 2 og 4, sammenlignet med ungdommene i de øvrige gruppene
  • En ungdom fra gruppe 2 hadde 1,6 ganger større sannsynlighet for depresjon, mens ungdom fra gruppe 3  og gruppe 4 hadde henholdsvis hadde 5,2 og 7,1 ganger større sannsynlighet for depresjon, sammenlignet med ungdom fra gruppe 1
  • Guttene i gruppe 4 hadde mye større risiko for depresjon, sammenlignet med jentene i den samme gruppen
  • For jenter var det å være i gruppe 3, og ikke gruppe 4, forbundet med større risiko for depresjon, noe som antyder at økt kortisolnivå kan være en spesifikk risikofaktor for menn

– Funnene våre viser at jo høyere kortisolnivået hos en tenåringsgutt er, desto større er risikoen for at han utvikler alvorlig depresjon. Måling av kortisolnivået om morgenen hos unge menn kan bidra til å forutsi hvem som har økt risiko for depresjon, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Knytter høyt pornoforbruk til endringer i hjernen (JAMA)

Internett har gjort porno langt mer tilgjengelig. Ill.foto: mattjeacock, iStockphoto

Menn som ser mye porno, har redusert grå substans i hjernen, viser en ny studie. Forskerne påpeker at de bare har funnet en sammenheng, og ikke et årsaksforhold, mellom pornotitting og mindre hjernesubstans.

Blir vi dummere av å se mye porno? Det noe spekulative spørsmålet har dukket opp flere ganger i kommentarer til en ny, tysk studie, som nylig ble presentert i tidsskriftet JAMA. Om mindre grå substans betyr dummere hjerner, sier forfatterne bak studien ingenting om, men faktum er at mennene som hadde høyt forbruk av porno, hadde signifikant mindre grå substans i hjernen, sammenlignet med hjernene til mennene som ikke så mye porno.

Da porno dukket opp på internett og ble mer tilgjengelig, billigere og anonymisert for brukerne, økte forbruket og tjenestene tiltrakk seg millioner av nye brukere. Det antas at høyt pornoforbruk ligner på andre typer belønningssøkende og nyhetssøkende atferd, samt atferd knyttet til avhengighet.

Forfatterne startet studien med en hypotese om at de delene av hjernen som endres ved belønningssøkende atferd og avhengighetsrelatert atferd, også endres ved stadig pornoforbruk.

64 menn i alderen 21 til 64 år ble hjernescannet mens de ble vist pornobilder og bilder av mennesker som trente. Senere ble deltakerne bedt om å oppgi hvor mye porno de så ukentlig. Mennene hadde et bredt spenn i antall timer de så porno; gjennomsnittet var på fire timer i uka.

Forskerne fant en signifikant forskjell mellom hjernene til mennene som hadde et høyt forbruk av porno, og mennene som hadde et lavere forbruk: I hjernen til deltakerne som så mye porno, var det signifikant mindre grå substans. Hjernescanningen viste også at når mennene ble vist seksuelt eksplisitt materiale, viste den delen av hjernen som er knyttet til motivasjon, redusert aktivitet.

– Vi fant en sammenheng mellom visse endringer i hjernen og høyt pornoforbruk. Enten dreier det seg om endringer som følge av intens stimulering av belønningssystemet, eller så er det snakk om en  tilstand som var tilstede i hjernen i utgangspunktet, og som gjør at brukeren opplever pornotittingen som svært belønnende og tilfredsstillende. Vi kan ikke si at porno forårsaker tap av grå substans hos menn som ser mye porno. Til det trenger vi studier som undersøker effekten av porno over lengre tid, konkluderer forfatterne.

Les hele studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Kognitiv terapi hjalp elleve MS-pasienter (Medscape)

MS-pasienter kan oppleve symptomer som fatigue, uforklarlig tretthet, depresjon, angst, smerter og kognitive problemer. Ill.foto: mediaphotos, iStockphoto

Kognitiv atferdsterapi kan redusere depresjon, søvnløshet og fatigue hos personer med MS, viser en liten, amerikansk studie.

Utmattelse, på engelsk fatigue, forekommer ofte hos personer som er rammet av multippel sklerose, og er ofte knyttet til søvnløshet. Mange har også symptomer på depresjon. En ny, liten studie fra USA viser at kognitiv atferdsterapi øker antall søvntimer og reduserer fatigue og depresjon hos MS-pasienter som lider av søvnløshet.

Forfatterne bak studien slår fast at funnene deres ikke viser om tiltaket først hadde effekt på depresjonen og dermed reduserte utmattelsen også, eller om det var omvendt:

– Vi vet ikke hva som kom først, om søvnproblemene oppstår som følge av depresjon eller som følge av fatigue. Kognitiv atferdsterapi ser uansett ut til å ha positiv effekt på både depresjon og fatigue hos disse personene, forteller lederen av forskergruppen bak den nye studien, Megan Clancy, PhD, til nettidsskriftet Medscape.

En nylig gjennomført spørreundersøkelse viste at over halvparten av de spurte, 7700 MS-pasienter, oppga at de hadde problemer med søvnen. – Tidligere forskning har vist at personer med MS har 26 til 51 prosent økt risiko for depresjon, sammenlignet med den øvrige befolkningen, sier Dr Clancy.

Den nye studien fra Clancy og hennes medforfattere er en retrospektiv analyse av elleve MS-pasienter som deltok i enten individuell terapi eller gruppeterapi. Forfatterne målte depresjon, fatigue og søvnløshet før og etter tiltaksperioden ved hjelp av en rekke skåringsverktøy.

Deltakerne fikk mellom fire til seks samlinger med kognitiv atferdsterapi. Tiltaket fokuserte på atferd og tanker knyttet til søvn.

Etter endt tiltak fant forfatterne at:

  • Alle deltakerne opplevde bedring på alle områder. 73 prosent fortalte at de sov mer, med en gjennomsnittsøkning på 1,25 søvntimer
  • Rundt 60 prosent av deltakerne opplevde at graden av fatigue ble mindre, men alle fortsatte å ha klinisk fatigue etter endt tiltak
  • Halvparten av pasientene oppga at de opplevde bedring av depresjonen
  • 86 prosent rapporterte om bedring når det gjaldt søvnløshet

– Vi benyttet et skåringsverktøy for fatigue som bare målte om pasienten hadde klinisk fatigue eller ikke. Alle deltakerne opplevde at graden av utmattelse ble mindre, men de hadde fortsatt klinisk fatigue, ifølge skåringene. Tatt i betraktning at disse pasientene hadde MS, var ikke det overraskende, forklarer Dr Clancy.

Les omtalen i Medscape her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: