Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Akuttpsykiatri

Endringer i Psykisk helsevernloven trådt i kraft

Skålvekt og dommerklubbe
Loven styrker pasienters rett til å ta beslutninger selv. Ill.foto: jgroup, iStockphoto

Fra 01.09.2017 trådte endringene i Lov om psykisk helsevern i kraft. Endringene gjelder først og fremst bruk av tvang og pasientenes rett til å bestemme om de vil motta hjelp.

Pasientenes rett til å ta beslutninger selv er styrket. Pasienter med samtykkekompetanse vil som hovedregel ikke lenger kunne tvangsbehandles. De skal selv få bestemme om de vil ta imot psykisk helsehjelp eller ikke, og hvilken hjelp de vil motta.

Eget liv, men ikke helse

Endringen gjelder ikke pasienter som er til fare for andres liv og helse eller for eget liv. Tidligere var fare for egen helse et kriterium for å tillate tvangsbehandling, men dette er tatt bort nå.

Ifølge Helsedirektoratet (i invitasjon til informasjonsmøte) vil endringen først og fremst gjelde pasienter som har nytte av behandling, og som derfor har gjenvunnet samtykkekompetansen, men som antas å ville slutte med antipsykotika så snart tvangsbehandling opphører, selv om de raskt blir verre igjen. Disse pasientene skal nå få avslutte behandlingen om de ønsker det.

Rett til 5 timer fri rettshjelp

Pasienter fikk fra 1. juli rett til fem timer fritt rettsråd fra advokat i forbindelse med klage til fylkesmannen over tvangsbehandlingsvedtak. Dette vil typisk være vedtak om tvangsmedisinering med antipsykotika. Denne retten gjelder kun pasienter, ikke pårørende.

Fra før har pasientene rett til fri rettshjelp i forbindelse med klage til kontrollkommisjonen over tvungen observasjon og tvungent vern.

Endringene er beskrevet i rundskriv og fortolkninger fra Helsedirektoratet.

Psykisk helsevernloven (Lovdata)

Rundskriv og fortolkninger (Helsedirektoratet)

Aktuelle søkeord: psykisk helsevernloven, lov om psykisk helsevern, psykiatri, tvang, tvangsbehandling, samtykkekompetanse, akuttpsykiatri

 

Tvangsmedisinering i psykisk helsevern (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Det er store mangler i rapporteringen av tvangsbruk. Ill.foto: Colourbox

Det finnes lite kunnskap om virkninger og opplevelser av tvangsmedisinering i psykisk helsevern. Denne studien er et første skritt i å kartlegge konsekvensene av medisinering ved tvang.

Av Marthe Kirkesæther Brun, Tonje Lossius Husum og Reidar Pedersen

Ifølge norsk helselovgivning skal all helsehjelp i utgangspunktet gis på et frivillig grunnlag. Tvangsmedisinering kan imidlertid gjennomføres for pasienter under tvungent psykisk helsevern, og omfatter behandling med legemidler og ernæring (Behandling – phvl §4–4) (Helse- og omsorgsdepartementet, 1999). Bruk av korttidsvirkende legemidler kan i tillegg anvendes som tvangsmiddel.

Tvungent psykisk helsevern kan videre gjennomføres med eller uten døgnopphold (TUD). Omfanget av vedtak om tvangsbehandling i psykisk helsevern er usikkert. Det er store mangler i rapporteringen fra enkeltinstitusjoner til Norsk pasientregister (NPR), og heller ikke kontrollkommisjonens årsrapporter er komplette (Bremnes, Lilleeng, Pedersen, Cederkvist, & Vesterheim, 2013).

I 2014 ble det rapportert 2362 vedtak om tvangsbehandling med legemidler fordelt på 1502 pasienter, og det ble rapportert om 1080 tvangsmiddelvedtak med korttidsvirkende legemidler fordelt på 564 pasienter. Samme år behandlet fylkesmannen 1058 klager om behandling uten eget samtykke (Bremnes et al., 2016). Det ble også innrapportert 2422 pasienter på TUD dette året, hvilket var en økning fra 2192 året før. Når det gjelder TUD, presiseres det at man må ta forbehold om mangelfull rapportering og dårlig kvalitet på tallene (TvangsForsk, 2016). Det er også store forskjeller mellom foretaksområdene i antall fattede vedtak om tvang og tvangsmedisinering (Bremnes et al., 2013, 2016). Dette kan skyldes ulikheter i hvordan psykisk helsevernloven praktiseres. Geografisk variasjon i bruk av tvangsmedisinering i psykiske helsetjenester antyder at dette er et område der det hersker liten konsensus om når tvangsmedisinering bør brukes (Diseth & Høglend, 2014; Husum, Bjørngaard, Finset, & Ruud, 2010). Geografisk variasjon i bruk av tvangsmedisinering i psykiske helsetjenester antyder at dette er et område der det hersker liten konsensus om når tvangsmedisinering bør brukes.

Hensikten med denne oversiktsartikkelen er å gjennomgå kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering gjennom en systematisk litteraturgjennomgang av foreliggende litteratur. Med kunnskapsgrunnlaget mener vi studier (spesifiserer mer i metodedelen) som spesielt tar for seg effekter av tvangsmedisinering, og ikke effekt av medisiner per se, samt brukeres og ansattes opplevelser av tvangsmedisinering. Vårt forskningsspørsmål var: Hva er de positive og negative virkningene og opplevelsene av tvangsmedisinering, slik disse fremkommer i den forskningen som foreligger? Studiene har forskjellige utfallsmål, noe som kommer frem i gjennomgangen av studiene.

Les mer: Tvangsmedisinering i psykisk helsevern (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Legevaktkontakter på grunn av forgiftning i Norge 2006 – 15 (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Full mann lent over bordet, kvinne står bak
Overdoser og akutt alkoholmisbruk ble regnet med som forgiftning. Ill.foto: Colourbox.

Forgiftninger er et alvorlig helseproblem i Norge. Målet med studien var å analysere forgiftningstilfeller på legevakt og eventuelle endringer over en tiårsperiode.

Av Hogne Sandvik og Steinar Hunskår

Materiale og metode

Materialet består av regningskort fra alle legevaktleger i Norge i perioden 2006-15. Forgiftning ble definert som ICPC-diagnosekode A84 (legemiddelforgiftning), A86 (toksisk virkning stoff) eller P16 (akutt alkoholmisbruk).

Resultater

Kontaktraten på grunn av forgiftninger økte fra 221 per 100 000 innbyggere i 2006 til 297 per 100 000 innbyggere i 2015. For aldersgruppen 1-2 år avtok kontaktraten per 100 000 innbyggere fra 469 til 223, for aldersgruppen 15-25 år økte den fra 523 til 719, og for aldersgruppen 53-59 økte den fra 178 til 339. Høyest kontaktrate i 2015 hadde kvinner i alderen 15-25 (785 per 100 000 innbyggere). Denne gruppen hadde også høyest kontaktrate på grunn av legemiddelforgiftning (238 per 100 000 innbyggere). I aldersgruppen 15-25 år fant 63 % av forgiftningstilfellene sted om natten.

Fortolkning

Kontakt med legevakt på grunn av forgiftning viser en økende tendens totalt sett, men det har vært en sterk nedgang hos små barn. Ungdom, særlig unge kvinner, peker seg ut med mange forgiftningstilfeller.

Les mer: Legevaktkontakter på grunn av forgiftning i Norge 2006 – 15 (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Vurdering av mental status hos akutt syke gamle (Tidsskrift for Den norske legeforening)

akuttmottak
Rask vurdering av mental status bør gjøres i akuttmottaket. Ill.foto: Colourbox

Gamle mennesker utgjør en høy andel av dem som innlegges i sykehus.

Rask vurdering av mental status i akuttmottaket er viktig der det er mistanke om sepsis eller annen akutt sykdom. Vi foreslår å bruke 4AT som screeningverktøy til dette formålet.

Les mer: Vurdering av mental status hos akutt syke gamle (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Disputas: Rusmiddelforgiftninger på legevakt (Tidsskrift for Den norske legeforening)

heroinutstyr
Opioidforgiftning var dødsårsak for de to som døde etter å ha blitt sendt hjem. Ill.foto: tolgakolcak, iStockphoto

I Oslo behandles de fleste pasienter med rusmiddelforgiftning ved Legevakten i Oslo, med enkle verktøy for diagnostikk og behandling.

Av Odd Martin Vallersnes

I løpet av ett år registrerte vi alle rusmiddelforgiftninger ved legevakten, kartla oppfølgingen etterpå, registrerte dødsfall, kontakter med spesialisthelsetjeneste og fastlege samt rekontakter ved legevakten. Data ble hentet fra vårt eget journalsystem og nasjonale registre.

Av totalt 2 343 rusmiddelforgiftninger ble pasienten innlagt i sykehus i 17% av tilfellene. Ingen døde ved Legevakten i Oslo. To døde den første uken etter å ha blitt sendt hjem, begge av en ny opioidforgiftning.

Les mer: Rusmiddelforgiftninger på legevakt (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Ny nasjonal retningslinje for elektrokonvulsiv terapi (ECT)

Ved elektrokonvulsiv behandling (ECT) gis en kontrollert mengde strøm gjennom elektroder plassert på hodet som gir et generalisert krampeanfall, et såkalt «grand mal»‐anfall. Pasienten får narkose og muskelavslappende midler før behandlingen.

ECT har blitt brukt til behandling av en rekke psykiske lidelser, men er best
dokumentert for behandling av depressive tilstander. Det er en del faglig uenighet om hvordan
ECT gir symptomlette.

Statistikken for bruk av ECT i Norge er usikker. Tallene knyttet til omfang og hvilke pasientgrupper som får behandling varierer. Teknisk utstyr, rutiner og formell kompetanse knyttet til administrering av ECT varierer også.

Aktuelle søkeord: ECT, elektrosjokk, elektrokonvulsiv terapi, elektrokonvulsiv behandling, retningslinjer

Her finner du kunnskap om å redusere tvangsbehandling

Det er usikkert hvilke tiltak som virker for å redusere bruken av tvangsbehandling. Ill.foto: Casarsa, iStockphoto

Hvordan kan helsepersonell og helsevesen redusere bruken av tvang? Vi har samlet kunnskapsressurser fra inn- og utland om aktuelle tiltak.

Tvang i psykiatrien er vanskelig, blant annet fordi hensynet til pårørende, samfunnet og pasienten kan stå i strid med hverandre.

Balansegangen mellom ulike hensyn er beskrevet i NOU 2011.9. Det finnes mange eksempler på at tvangsbehandling har blitt opplevd som krenkende av pasienter. Andre ganger har pasienter i ettertid vært positive til at tvang ble anvendt.

Likevel er det et uttrykt politisk og faglig mål at bruken av tvangsbehandling skal reduseres. Et informasjonshefte fra Erfaringskompetanse.no ser tvangsbehandlingen fra pasientenes side.

Psykisk helsevernlovens paragraf 3-3 regulerer muligheten for bruk av tvang, og det er flere vilkår som skal være oppfylt.

Bruken av tvang holder seg nokså konstant i Norge. Helsedirektoratet utga i 2015 en rapport som viste at bruken av tvangsbehandling hadde gått litt ned siden året før, mens antallet klager på tvangsbruk hadde gått noe opp.

Kunnskapssenteret publiserte i 2012 en systematisk oversikt om effekten av tiltak for å redusere bruk av tvang i psykisk helsevern for voksne. Kunnskapssenterets konklusjon var at de inkluderte studiene hadde for lav kvalitet til at en kunne trekke noen konklusjoner. Hvis du vil ha en oppdatert oversikt over forskning på området, kan du søke i PubMed.

NOU 2011:9, kap. 15.2 sier: Den norske diskusjonen om tvang innenfor psykisk helsevern har tradisjonelt vært fokusert på rettssikkerhetsproblemene ved etablering og opprettholdelse av tvungent vern. Inngrep «under oppholdet» – herunder tvangsmedisineringsproblematikken – har blitt viet mindre oppmerksomhet.

Ett av målene med Samhandlingsreformen er å gi grunnlag for mestring fremfor plastring. Forebygging, habilitering og rehabilitering skulle redusere bruken av tvungent psykisk helsevern.

Forskning

Det finnes en god del forskning på tvangsbehandling, men den kan være vanskelig å finne. Du kan søke i PubMed på coercion psychiatry reduction.

Et eksempel er forskning er om tvungen dagpasient-behandling reduserer innleggelser eller gir færre arrestasjoner av mennesker med alvorlige sinnslidelser. En systematisk oversikt fra Cochrane Library viser at tvungen poliklinisk behandling ikke hadde stor effekt på innleggelser, sosial fungering eller tilfredshet med behandlingen. Det finnes også en systematisk oversikt om pasientens egne, forhåndsregistrerte preferanser, som tar høyde for at han eller hun skulle bli ute av stand til å ta avgjørelser seinere.

Sverige og Danmark

Også i nabolandene våre er det interesse for å redusere tvang i psykiatrien. I Sverige har Socialstyrelsen en samleside om tvang. Socialstyrelsen utgav i 2013 rapporten Bättre vård – mindre tvång? en vurdering av avtalen om å forbedre behandlingen på sengeavdelinger. I 2009 kom rapporten Innehållet i den psykiatriska tvångsvården.

I Danmark er de også opptatt av å få ned tvangsbruken. Sundhed.dk har en samleside for tvang i psykiatrien.

Dette er en oppdatert utgave av en artikkel som stod i PsykNytt 06.05.2014.

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Aktuelle søkeord: tvangsbehandling, tvang, reduksjon av tvang

 

Kritiserer henvisningsplikt til akutt-team (Nasjonal kompetansetjeneste ROP)

fortvilet mann
Ekspertrådet ønsker å understreke at det er pasienten som har definisjonsretten til eget problem. Ill.foto: JonGorr, iStockphoto

– Henvisningsplikten til ambulante akutt-team er uheldig, mener Ekspertrådet i Kompetansetjenesten ROP.

Av Frøy Lode Wiig

Ambulante team skal være et reelt alternativ til innleggelse for mennesker i krise. Henvisningsplikten og krav om egenandel blir til hinder for dette, skriver Ekspertrådet i Kompetansetjenesten ROP i en uttalelse på NAPHAs nettsider. Artikkelen er skrevet av Liv Jerven, enhetsleder i Sykehuset Innlandet, Morten Brodahl, erfaringskonsulent i Kompetansetjenesten ROP og Harald Aasen fra Norsk Psykologforening på vegne av Kompetansetjenesten ROPs ekspertråd.

Her er uttalelsen i sin helhet:   «Ambulante akutt-team innenfor psykisk helse skal, som navnet tilsier, gi akutt hjelp til mennesker i krise. Det er snakk om pasienter som er så dårlige at det vil være fare for liv og helse om de ikke får den hjelpen de trenger der og da. I tillegg har den det gjelder ofte en kaotisk hverdag og dårlig økonomi. Ekspertrådet i Nasjonal kompetansetjeneste ROP mener at henvisningsplikt til akutt-teamet og krav om egenandel for behandling fra teamet svekker helsetilbudet til en svært sårbar gruppe.

Les mer: Kritiserer henvisningsplikt til akutt-team (Nasjonal kompetansetjeneste ROP)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: