Forskning rundt bruk av psykedeliske stoffer har gitt lovende resultater mot angst og depresjon ved livstruende sykdom. Ill.foto: Colourbox.
Det er økt interesse for psykedeliske stoffer til bruk i behandling av psykiske lidelser. Stoffene regnes som trygge når de gis innenfor en klinisk ramme.
Av Tor-Morten Kvam, Lowan H. Stewart, Ole A. Andreassen
Eldre studier fra før 1970 har metodologiske svakheter, men i de senere år har det kommet lovende resultater fra bruk ved unipolar depresjon, depresjon ved livstruende sykdom, angst og avhengighet. Formålet med denne litteraturgjennomgangen er å gi en oversikt over nyere resultater og disse studienes begrensninger.
Kunnskapsgrunnlag
Vi søkte i databasen PubMed etter kliniske studier fra perioden 1990–2017 med søkeordene angst, depresjon, avhengighet og psykedeliske stoffer. Kvaliteten på studiene ble så vurdert ut ifra metode og styrkeberegning.
Resultater
Søket ga 424 artikler, hvorav ni ble inkludert (fire om angst og depresjon ved livstruende sykdom, to om depresjon, to om avhengighetslidelse og én om tvangslidelse). To dobbeltblinde, randomiserte, kontrollerte fase II-studier med et moderat antall pasienter fant umiddelbar, markert og vedvarende effekt av én enkeltdose psilocybin mot angst og depresjon ved livstruende sykdom. De andre studiene hadde mer usikre resultater. Det var ingen alvorlige bivirkninger eller rapportering om avhengighet.
Fortolkning
Psykedeliske stoffer i behandling av flere psykiske lidelser har vist lovende resultater, men studiene er små og har metodologiske utfordringer. Det er behov for systematiske kliniske studier for å skaffe solid dokumentasjon for effekt og etablere rutiner for overvåkning av mulige bivirkninger.
Tics kan undertrykkes en viss tid. Ill.foto: Colourbox
Motoriske tics er plutselige, ufrivillige, gjentatte og ikke-rytmiske og formålsløse bevegelser i bestemte muskelgrupper. Vokale tics involverer muskulatur i luftveier, svelg eller nese. Kombinasjonen av vokale og motoriske tics kalles Tourettes syndrom, ifølge Legemiddelhåndboken.
Tics debuterer oftest i 5-7 årsalderen, det topper seg gjerne i 10-12 årsalderen, og tics er vanligvis mindre plagsomt hos voksne. Årsaken til tics er fortsatt ukjent, men arv antas å ha en stor betydning. De fleste med Tourettes syndrom har andre plager i tillegg.
Tics kan undertrykkes med vilje for en stund, og Oslo universitetssykehus har startet behandling som utnytter dette. Der har de startet med gruppetrening mot tics. Gruppetreningen går i korthet ut på at man gjør en bevegelse som er uforenlig med å gjennomføre et aktuelt tics. Hvis ticset er å skyte armen i været, kan den andre bevegelsen (konkurrerende respons) være å klemme lett rundt låret. Denne metoden krever at man har en form for forutanelse om at ticset kommer. Barn kan også ha en slik forutanelse.
Legemiddelhåndboken anbefaler at tics-kontrollerende behandling (Habit Reversal Training) forsøkes først, siden legemidlene som kan hjelpe, kan ha alvorlige bivirkninger. Les mer i Legemiddelhåndboken.
BMJ Best Practice har separate kapitler om tics og Tourettes syndrom . Best Practice beskriver tics som enten primære (arv eller uten kjent årsak) eller en følge av andre tilstander (som hjerneskade eller encefalitt). Også Best Practice anbefaler atferdsterapi og rådgivning som førstevalg både ved tics og ved Tourettes syndrom. Mange pasienter med Tourettes syndrom har andre lidelser som ADHD eller tvangslidelse (obsessiv-kompulsiv lidelse). For disse pasientene anbefaler Best Practice behandling av disse tilstandene, med eventuell tillegsbehandling for tics-lidelsene.
UpToDate
UpToDate beskriver hyperkinetiske og bradykinetiske bevegelsesforstyrrelser. Dette oppslagsverket beskriver også transient tic disorder som en tilstand der ticsene har vært uttalte mindre enn et år. UpToDate har flere kapitler som handler om tics og Tourettes syndrom. Også Tourettes anbefaler informasjon og atferdsterapi som behandling. Les mer: Søk på tics i UpToDate.
Mange prosesser går igjen i ulike diagnoser. Ill.foto: Colourbox.
I metakognitiv terapi arbeider terapeuten med antagelser om tenkning. I en ny doktorgrad viste behandlingsformen seg effektiv for sammensatte angstlidelser.
Tekst Sverre Urnes Johnson
DE FLESTE PASIENTER har flere diagnoser, og komorbiditet er vanlig (Kessler et al., 2012). Komorbiditet betyr at en pasient oppfyller kriteriene for forskjellige lidelser samtidig. Behandling av psykiske lidelser har ofte blitt rettet mot spesifikke diagnoser, såkalt diagnosespesifikk behandling. Utviklingen av diagnosespesifikke manualer har vært svært fremtredende, særlig innenfor kognitiv atferdsterapi, og har ført til en økt forståelse av hvilke prosesser som driver lidelser. Samtidig har psykoterapifeltet de siste 15 årene dreiet mot et transdiagnostisk perspektiv i behandling av psykiske lidelser (Barlow et al., 2011; Wells, 2009; Wells & Matthews, 1994).
Et slikt perspektiv har som siktemål å arbeide med prosesser som er felles på tvers av lidelser. Det er en rekke fordeler med et transdiagnostisk perspektiv på psykiske lidelser. Behandlere kan blant annet bruke mindre tid på å lære seg spesifikke modeller, noe som kan medføre mindre ressurser på terapiopplæring. I min doktoravhandling har jeg sammen med Asle Hoffart og Bruce E. Wampold fra Modum Bad og Hans M. Nordahl ved NTNU sammenlignet effekten av metakognitiv terapi (MKT) og diagnosespesifikk kognitiv atferdsterapi (KAT), som er den best dokumenterte behandlingen for spesifikke angstlidelser.
MKT er en transdiagnostisk behandlingsform og retter seg spesielt mot strategier som kjennetegner en rekke psykiske lidelser, som grubling, bekymring, oppmerksomhet rettet mot spesifikke farer og uhensiktsmessig atferd (Wells, 2009). I metakognitiv terapi arbeider terapeuten med antagelser om tenkning (metakognisjoner). Enkelte metakognitive antagelser kan føre til at personer velger strategier som over tid opprettholder og forsterker vanskelige følelser. Kognitiv atferdsterapi er et paraplybegrep for forskjellige terapiretninger. I behandlingsstudien benyttet vi de best dokumenterte og mest effektive diagnosespesifikke manualene for henholdsvis PTSD (Prolonged Exposure; Foa & Rothbaum, 2007), sosial fobi (Clark & Well, 1995) og panikk med og uten agorafobi (Clark, 1990).
Den barmhjertige samaritan: Nestekjærlighet kan være godt for den psykiske helsen. Ill.foto: Colourbox.
Vi tenker gjerne på oss selv først. Det kan også gjelde dem som plages psykisk.
Av Geir Overskeid
Å lære nestekjærlighet kan med fordel bli en del av psykologisk behandling.
Den barmhjertige samaritan
Takk til Guro Øiestad for nyttig tilbakemelding på en tidligere versjon. Pierre Bérégovoy var Frankrikes statsminister, Getúlio Vargas var Brasils president, og Pál Teleki statsminister i Ungarn. I vårt land ledet Ola Teigen AUF, Ole Richter var statsminister og Tore Tønne helseminister. Alle var de fremgangsrike menn, alle tok de sitt liv, og for alle synes vanære å ha vært en viktig årsak (Churchill, 1950/2005; Mitterand, 1993; Sørensen, 1984; Thorenfeldt, 2016; Vargas, 1954).
Jens Stoltenberg sa i Tønnes begravelse: «Han opplevde … å bli frarøvet sin ære. Det kunne han ikke leve med» (se Tore Tønne bisatt, 2003). La oss våge et tankeeksperiment: Hva om disse mektige selvmordere hadde sittet i de samme stillinger, men bare ønsket ydmykt å tjene andre – ville de da ha satt seg i situasjoner der de tapte ære? Og dersom deres ære var gått tapt, ville det da betydd så mye? Kan man ydmyke en som alt er ydmyk? Tenk om tap av ære bare hadde vært litt mindre viktig for de ambisiøse menn hvis liv endte så galt – kanskje dumt, ja, synd, men til å leve med.
Metoden legger til rette for at pasienten aktivt kan trene eksponeringsteknikk i så mange angstrelevante situasjoner og kontekster som mulig. Ill.foto: Colourbox.
Gerd Kvale og Bjarne Hansen har utviklet et 4-dagers behandlingsprogram for angstlidelser.
Tekst Kjersti Gulliksen
Nå eksporteres modellen til flere andre land. Gerd Kvale og Bjarne Hansen ved Helse Bergen har utviklet et behandlingsprogram for tvangslidelser, der intensivert eksponering for angsten er en viktig ingrediens. Behandlingen har vekket interesse både nasjonalt og internasjonalt, og er kjent som «The Bergen 4-day treatment for OCD and anxiety disorders», eller B4DT.
Til nå har mer enn 600 pasienter, både barn, unge og voksne, fått terapeutassistert hjelp til å bli kvitt angstlidelsen sin. Kvale, professor i psykologi, og Hansen, med doktorgrad i psykologi, kan fortelle at man forventer umiddelbare og klinisk relevante endringer hos hele 90 prosent av deltakerne. Ved langtidsoppfølging er nesten 70 prosent av deltakerne uten en angstlidelse. Kvale utdyper hva som kan være årsaken til de gode resultatene:
– På en måte tenker jeg at vi har klart å knekke selve eksponeringskoden. Kjernen i det vi gjør, er å legge til rette for at pasienten aktivt kan trene eksponeringsteknikk i så mange angstrelevante situasjoner og kontekster som mulig, med så mange sansemodaliteter som mulig, med mange forskjellige terapeuter, og i så mange normalsituasjoner som mulig. I lange økter, sier Kvale.
– Vi forklarer pasientene at alle forsøk på å unngå eller å regulere ned ubehaget snarere forsterker det Gerd Kvale og Bjarne Hansen. De retter oppmerksomheten mot oppgaver som vil gi størst endring, og ofte er dette oppgaver som er uforenlige med lidelsen. På spørsmål om hvordan modellen skiller seg fra mer tradisjonell eksponeringsterapi, forklarer Hansen og Kvale at man i behandlingen ikke bruker tradisjonelle eksponeringshierarkier. De har også gått bort fra habitueringsprinsipper om at «hvis du bare holder ut lenge nok, så går det over», og atferdseksperimenter der formålet er å avkrefte negative forventninger («det gikk jo bra»). Dette er erstattet av en gjennomgripende oppmerksomhet på pasientens utallige mikrovalg i selve eksponeringssituasjonen.
– Valgene er oftest automatisert, og vi starter med teknikktrening for å bevisstgjøre pasientene på akkurat de øyeblikkene der de kjenner behov for å nedregulere angst og ubehag, og i disse øyeblikkene gjøre det motsatte eller «lene seg inn i angsten». Noen ganger kan det for eksempel bety at pasienten tar aktive valg om å øke usikkerhet fremfor å redusere den.
Frykt har blitt studert mer enn andre emosjoner. Ill.foto: Colourbox.
Subjektive tilbakemeldinger om frykt og angst er pålitelige mål på tilstandene. Fremtidig forskning bør på nytt utforske forholdet mellom subjektive fortellinger om frykt og angst og de atferdsmessige og fysiologiske reaksjonene knyttet til disse emosjonene.
Av Joseph E. LeDoux , Stefan G. Hofmann
Det engelske ordet «emosjon» kommer av det latinske ordet emovere, som betyr «å bevege seg bort fra». Da det først ble brukt om psykologiske fenomener på 1600-tallet, viste det til en aktivert tilstand som forårsaker bevegelse (atferd). I dagligtale er dette fortsatt den vanligste betydningen av ordet. I vitenskapelige diskusjoner viser substantivet «emosjon» eller adjektivet «emosjonell» derimot til alt fra subjektive opplevelser, atferdsmessige bevegelser, fysiologiske responser og/eller kognisjoner som bidrar til noen av tilstandene nevnt ovenfor. Gitt denne varierte bruken av begrepet eksisterer det naturlig nok både debatt og forvirring om hva emosjoner egentlig er.
I denne artikkelen argumenterer vi for å avgrense bruken av begrepet «emosjon» til subjektive opplevelser, og for å ta alternative begreper i bruk når vi beskriver objektive responser som ofte korrelerer med emosjonelle opplevelser. Dette vil kunne bidra til klarhet i den konseptuelle forvirringen. I argumentasjonen vår for dette diskuterer vi flere ulike konseptuelle tilnærminger til subjektive emosjonelle opplevelser og hvilke hjernekretser som i disse tilnærmingene antas å ligge til grunn for slike opplevelser.
Fordi emosjonen frykt har blitt studert mer enn andre emosjoner, særlig i forbindelse med hjernekretser, og fordi frykt har vært i sentrum for mye av kontroversen om hva subjektivt opplevde emosjoner er, retter vi oppmerksomheten mot frykt. Argumentasjonen i artikkelen gjelder både frykt og angst, og vi kommer derfor ikke til å skille mellom disse to begrepene (for en diskusjon om forskjellen, se [6]). Å måle subjektive opplevelser Før vi vurderer ulike tilnærminger til subjektive opplevelser, er det viktig å diskutere hvordan disse ikke-observerbare indre hendelsene studeres. Vitenskapelige undersøkelser av indre opplevelser avhenger av en form for egenrapportering. Folk kan for eksempel gi en verbal eller ikke-verbal rapport om informasjon de har introspektiv tilgang til, mens de ikke kan rapportere verbalt om informasjon som bare er prosessert ubevisst. Brudd mellom bevisste og ubevisste prosesser som vises i verbale og ikke-verbale responser, har derfor spilt en nøkkelrolle i studiet av introspektiv bevissthet hos mennesker.
Selv om andre rapporteringsmetoder som ikke krever verbal rapportering, har blitt foreslått, avhenger disse også av introspeksjon. Verbal selvrapportering er fortsatt gullstandarden i studiet av bevissthet Verbal selvrapportering er fortsatt gullstandarden i studiet av bevissthet. Slik rapportering er bedre egnet til å vurdere innholdet i umiddelbare opplevelser enn opplevelser som må gjenskapes fra hukommelsen, og egner seg i mindre grad til vurdering av motivasjonen som ligger til grunn for handlinger, siden den ofte ikke er bevisst tilgjengelig eller verbaliserbar. Fordi ikke-verbal rapportering er den eneste muligheten hos ikke-verbale (ikke-menneskelige) organismer, er det vanskelig å vurdere om andre dyr har bevisste, subjektive opplevelser.
Vanligvis gror håret ut igjen. Ill.foto: Colourbox.
Trikotillomani, eller hårnappingslidelse, er en psykisk lidelse som typisk rammer i ungdomsårene og har et kronisk forløp. Tilstanden er ofte ledsaget av betydelige begrensninger i livsutfoldelsen.
Shirin Olga Eskeland, Erna Moen, Benjamin Hummelen
Komorbiditet med depresjon og angstlidelser er vanlig. Hårtap som følge av trikotillomani er som oftest reversibelt. Denne kvinnen hadde nappet i over ti år og fikk bare delvis håret tilbake i dette området etter vellykket terapi. I slike tilfeller hører det hjemme med undersøkelse hos hudlege for å utelukke komorbid hudlidelse og andre former for alopecia areata. For øvrig er trikotillomani en diagnose som kan stilles hos fastlegen.
Sammenlignet med atferdsterapi har medikamenter beskjeden effekt på denne lidelsen. De fleste pasientene responderer på atferdsterapi, hvor over halvparten oppnår remisjon. Mange helsearbeidere er uvitende om hårnappingslidelse, både når det gjelder forekomst og behandlingsmuligheter. Trikotillomani (gresk for thrix: hår, tillein: plukke og mania: galskap/entusiasme) er beskrevet i litteraturen allerede før den franske dermatologen François Henri Hallopeau (1842–1919) i 1889 ga navn til tilstanden. En mer moderne betegnelse er hårnappingslidelse (hair pulling disorder), som benyttes i det amerikanske diagnosesystemet Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5). Hårnappingslidelse i DSM-5 samsvarer i stor grad med diagnosen trikotillomani i den tiende utgave av International Classification of Disease (ICD-10): «Lidelse kjennetegnet av merkbart hårtap som følge av gjentatt manglende kontroll over impulsen til å nappe ut hår.»
Barn med kroniske luftveissykdommer var en av gruppene som deltok i studien. Ill.foto: Colourbox.
Langvarig somatisk sykdom rammer 10-12 prosent av barn og ungdommer i verden. Disse har større risiko for å utvikle psykiske problemer, spesielt angst og depresjon.
Bakgrunn
Fysisk tilgang til psykologisk hjelp for slike problemer er ofte svært begrenset, og tilgjengelige tiltak har ofte ikke blitt testet på denne befolkningsgruppen. Stadig bedre teknologi har muliggjort e-helse-tiltak som muligens kan oppfylle behovene denne gruppen unge mennesker har for psykologisk hjelp.
Formål
Formålet med denne systematiske oversikten var å vurdere effekten av ehelsetiltak sammenliknet med placebo, vanlig behandling, venteliste-kontrollgruppe, eller ikke-psykologisk behandling for å behandle angst og depresjon hos barn og ungdom med langvarig somatisk sykdom.
Søkemetoder
Forskerne søkte i databasene Cochrane Common Mental Disorders Group’s Controlled Trials Register (CCMDTR, Cochrane Central Register of Controlled Trials (CENTRAL) Web of Science og Ovid MEDLINE, Embase, PsycINFO. De håndsøkte relevante konferansepublikasjoner, referanselister i inkluderte artikler og grå litteratur. De søkte også i internasjonale registre for å identifisere upubliserete eller pågående studier.
Resultater
Forskerne inkluderte fem studier av tre tiltak (Breathe Easier Online, Web‐MAP og multimodal kognitiv atferdsterapi (CBT)). Studiene inkluderte 463 deltakere i alderen 10 til 18 år. Studiene involverte barn og ungdommer med langvarige sykdommer som kronisk hodepine, andre kroniske smertetilstander, kroniske luftveissykdommer (som astma, cystisk fibrose mm.) og symptomer på angst eller depresjon. Deltakerne ble rekruttert blant dagpasienter og innlagte pasienter i høyinntektsland.
Dokumentasjonen av effekt, både for depresjons- og angstsymptomer var av svært lav kvalitet. Dokumentasjonen av effekt for livskvalitet var også av svært lav kvalitet. Ingen bivirkninger ble rapportert.
Forskernes konklusjoner
Dette feltet er foreløpig lite utforsket, og dette sammen med den lave kvaliteten på dokumentasjonen gjør at effekten av ehelse-tiltak er uviss, spesielt for barn under ti år.
Selv om det er for tidlig å anbefale ehelsetiltak for denne gruppen barn og unge, synes det å være rom for utvikling og evaluering av akseptable og effektive teknologibaserte behandlinger for barn og unge med langvarig sykdom.
Studien ble vurdert både som klinisk relevant og nyhetsverdig av McMaster Plus, en tjeneste som vurderer forskningsartikler. McMaster Plus leveres av det kanadiske McMaster-universitetet. McMaster Plus-nettverket består av rundt 2 000 praktiserende klinikere fra hele verden som plukker ut artikler og vurderer dem ut fra pålitelighet, klinisk relevans og nyhetsverdi. Artiklene plukkes ut fra de mest anerkjente tidsskriftene innen medisin og helsefag, samt fra databasen Cochrane Library. Ved å abonnere på McMaster PLUS får du nyhetene rett i e-postkassen. Du velger selv tema og hvor ofte du vil motta nyheter.
Relevante søkeord: ehelsetiltak, psykoterapi, depresjon, angst, ungdom, barn, unge
