Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Barn og ungdom

Vis med kroppen at du forestiller deg meg (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

lykkelige foreldre med baby
Kroppsspråk er viktig for å kommunisere med spedbarn. Ill.foto: Mostphotos.

Mye av kommunikasjonen mellom spedbarn og forelder foregår som en kroppslig dialog. Likevel bruker vi stort sett verbal aktivitet for å måle foreldres evne til å forestille seg babyens indre. Kan denne foreldrementaliseringen i stedet undersøkes i den kroppslige dialogen, og betyr det noe for barns tilknytningstrygghet?

Av Hedvig Svendsrud, Anne Karin Ullebø og Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs

Foreldrementalisering kan defineres som forelderens evne til å forestille seg barnets opplevelser og hvordan barnets atferd er motivert av disse opplevelsene (Slade, 2005). En omsorgsgiver som mentaliserer godt, vil implisitt både anerkjenne barnets sinn som separat fra sitt eget sinn, og at begges opplevelser og handlinger påvirker hverandre gjensidig (Slade, Grienenberger, Bernbach, Levy & Locker, 2005). Ofte vil et barn som har en mentaliserende forelder føle seg forstått, og det vil erfare at forelderen klarer å reparere relasjonelle misforståelser som naturlig oppstår i samspillet deres (Fonagy, Jurist & Target, 2002; Byrne et al., 2018).

Barnet kan slik erfare at det er mulig å ha delte opplevelser med andre, og at det gjennom å dele med andre både kan oppleve at det vonde kan avta i styrke, og at gode opplevelser kan kjennes enda bedre. Slike samspillserfaringer antas å fremme opplevelsen av samhørighet med omsorgspersonen, og de er også en kilde til regulering og vitalisering. En forelders måte å tenke og føle om barnet, seg selv og relasjonen med barnet er delvis påvirket av egne omsorgserfaringer (Stacks et al., 2014). God foreldrementalisering har vist seg å kunne være en resiliensfaktor i utvikling av trygg tilknytning hos barnet, selv der forelderen har opplevd omsorgssvikt i egen oppvekst (Fonagy, Steele, & Steele, 1991). Trygge tilknytingsrelasjoner antas å være sentrale i etableringen av en form for interpersonlig kunnskap, kalt epistemisk tillit (Fonagy & Allison, 2014). Epistemisk tillitt beskrives som en opplevelse hos barnet av å føle seg forstått og ha påvirkningskraft på omsorgspersonen. Slik utvikles tillit hos barnet til at svarene fra omsorgspersonen er relevante, til å stole på, og at de kan generaliseres til andre relasjoner og situasjoner. Dette medvirker til at barnet utvikler evne til å lytte til kunnskap fra andre, og å lære fra relasjoner (Fonagy, Campbell, & Bateman, 2017).

Barn som lever i utrygge, traumatiserende omsorgsrelasjoner der de føler seg lite forstått, kan derimot utvikle en mistillit til viktige andre. Dette kan hindre barnet i å være åpen for, lytte til og bruke relasjonskunnskap (Fonagy & Campbell, 2017). En litteraturgjennomgang ved Camoirano (2017) kom frem til at foreldres mentaliseringsevne når den uttrykkes gjennom ord – målt ved skalaen for «Foreldres Reflekterende Fungering» – har betydning for omsorgskvaliteten, samspillet med barnet og barnets tilknytningstrygghet (Camoirano, 2017). Foreldrementalisering anses derfor for å være et viktig område for intervensjoner der det er risiko for samspillsproblemer og nedbrytende omsorgsatferd (Byrne et al., 2018).

Les hele artikkelen: Vis med kroppen at du forestiller deg meg  (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Teambasert og intensivert utredning av ADHD hos barn og unge (FHI)

kolleger som diskuterer
Det er uvisst om komprimert, teambasert utredning er bedre enn andre utredningsmodeller. Ill.foto: Colourbox

Helsedirektoratet ba oss utarbeide en forenklet kunnskapsoppsummering om teambasert og intensivert ADHD-utredning.

Hovedbudskap: Vi inkluderte tre studier som alle undersøkte erfaringer med utredningsmodeller som ligner på Namsos-modellen, det vil si med intensiverte utredninger utført av team med medlemmer fra ulike yrkesgrupper.

Efron 2010 kartla resultatene av utredningene, og viste at bare 67 % av de som henvises med mistanke om ADHD ender opp med å få en ADHD-diagnose. I tillegg viste studien at mange av barna som fikk ADHD-diagnoser også hadde andre komorbide psykiske lidelser. Forfatterne brukte denne kompleksiteten som argument for at utredningen bør utføres av et team.

Kat 1999 var en pilotstudie som undersøkte de praktiske erfaringene med komprimert utredning i team. Formålet med studien var å evaluere de ulike utredningsaktivitetene for å finne ut hvilke som var nødvendige og hvilke som kunne tas ut.

McGonnell 2009 undersøkte tilfredsheten med utredningsmodellen blant både de ansatte og brukerne av tjenesten. Som brukere definerte de foreldre, allmennpraktiserende leger og lærere. Tilfredsheten med modellen var høy blant både de ansatte og brukerne.   Ingen av studiene sammenlignet utredningsmodellene med andre modeller hvor utredningene ikke ble utført i team, eller hvor utredningene varte over lengre tid. Det var heller ingen av dem som sammenlignet kvaliteten på diagnostikken med ADHD-diagnoser stilt i andre typer utredninger. Det var kun McGonnell 2009 som undersøkte brukertilfredshet.

Som følge av disse manglene, gir studiene ikke grunnlag for å fastslå at komprimerte utredninger i team er å foretrekke fremfor andre utredningsmodeller. Studiene beskriver riktignok mange positive erfaringer med utredningsmodellene, men dette er ikke nok så lenge det ikke er gjort sammenligninger med andre modeller.

Les mer: Teambasert og intensivert utredning av ADHD hos barn og unge (FHI)

Her finner du retningslinjer for psykisk helse og barn og unge

gutt som leser
Helsebiblioteket har oppdatert sin retningslinjesamling for barn og unge innen psykisk helse. Ill.foto: Colourbox.

Helsebiblioteket samler retningslinjer innen psykisk helse, og har bygget opp en samling av retningslinjer om psykisk helse hos barn og unge.

De fleste retningslinjene i samlingen er norske.

Du finner retningslinjene for barn og unge under psykisk helsesidene på Helsebiblioteket. Der er det retningslinjer spesielt rettet mot dem som behandler bestemte lidelser eller problemer, samt generelle retningslinjer for arbeid i kommunene, og familietiltak. Sentrale dokumenter her er:

Når du går inn på Helsebiblioteket > Psykisk helse > Barn og unge  > Retningslinjer, vil du se alle retningslinjene for barn og ungdom. Her kan du også velge tema i menyen til venstre, slik at du bare får se retningslinjer for et mer begrenset tema, for eksempel Traumer, stress og overgrep.

Aktuelle lenker:

Barn og ungdoms psykiske helse – Retningslinjer (Helsebiblioteket)

Helsebibliotekets retningslinjesamling for psykiske lidelser

Helsebibliotekets retningslinjesamling for somatiske lidelser

Relevante søkeord: barn, ungdom, retningslinjer, psykisk helse, veiledere

 

Fedres deltagelse i utredning og behandling av barn og ungdom med angstlidelse (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

engstelig sønn og far
Å støtte barna i gradvis å eksponere seg for angstframkallende situasjoner kan gi gode langsiktige resultater. Ill.foto: Colourbox.

Fedre deltar sjeldnere enn mødre i behandling av barn og unge med angst. Hvorfor? Vi fant at fedre deltok i større grad i utredning og timer med psykoedukasjon enn i behandlingstimer.

Av Gry Hamre, Reidunn Huus, Bente Storm Mowatt Haugland og Ingvar Bjelland

Ingen av de øvrige faktorene vi undersøkte, var imidlertid signifikant relatert til fedrenes deltagelse. Involvering av foreldre i utredning og behandling av barn og unge er viktig i klinisk arbeid i barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP).

Mange evidensbaserte behandlingsprogrammer i BUP i dag vektlegger stor grad av foreldreinvolvering, for eksempel Parent Management Training – Oregon (Serketich & Dumas, 1996), Friends For Life (Barret, 2004), Chilled (Lyneham, Schniering, Wignall, & Rappee, 2006), traumefokusert kognitiv atferdsterapi (Cohen, Mannarino, & Deblinger, 2006) og familiebasert behandling for spiseforstyrrelser (Lock & Le Grange, 2013).

Flere metaanalyser (Barmish & Kendall, 2005; In-Albon & Schneider, 2007) viser at det ikke er sammenheng mellom foreldres deltagelse i kognitiv atferdsterapi (KAT) og økt effekt av behandling av barn med angstlidelser. En meta-analyse av Manassis og medarbeidere (2014) viser imidlertid at foreldreinvolvering i noen sammenhenger bidrar til å opprettholde langtidseffekter av KAT.

Vi ser mer stabile effekter over tid når terapeutene overfører kontroll og grunnleggende ferdigheter i behandlingen til foreldrene, og veileder dem i strategier som støtter barna i å gradvis eksponere seg for angstprovoserende situasjoner.

Les mer: Fedres deltagelse i utredning og behandling av barn og ungdom med angstlidelse  ( Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Bokanmeldelse om den interaktive hjernen hos barn og unge (Tidsskrift for Den norske legeforening)

bokforside
Boka beskriiv eit vidt spekter av kliniske diagnosar, som cerebral parese, adhd, rusmiddelavhenge, lærevanskar, traume og dissosiative tilstandar.

Boka er ifølge forlaget egna som lærebok for fleire utdanningar, frå medisin og psykologi til pedagogikk og miljøterapi.

Anmeldt av Knut Asbjørn Ulstein

Fleire erfarne forfattarar knytta til ulike fagmiljø og profesjonar har bidratt i boka. Boka er bygd opp av to hovuddeler, ein generell og ein klinisk del, med 33 enkeltkapittel som femner om dei fleste synsvinklar på barn og unges utvikling. Vi får oppdatert kunnskap om hjernen sin oppbygning og plastisitet, oppsummering av utredningsmetoder og behandlingsformer.

Siste 200 sider er sette av til eit vidt spekter av kliniske diagnosar, som cerebral parese, adhd, rusmiddelavhenge, lærevanskar, traume og dissosiative tilstandar. Innhaldsoversikta er på 14 sider og bidrar til at boka fungerer som eit oppslagsverk.

Les meir: Ei etterlengta oppslagsbok (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Anne-Grethe Urnes, red. Den interaktive hjernen hos barn og unge Forståing og tiltak ved nevroutviklingsforstyrrelser og nevropsykiatriske tilstander. 394 s. Oslo: Gyldendal, 2018. Pris NOK 519 ISBN 978-82-05-51093-7

Virtuell veldedig­het (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

mann med virtual reality-briller
Virtual reality er mer virkelighetsnært enn TV-bilder. Ill.foto: Mostphotos.

Å oppleve en flyktningleir i Virtual Reality kan gjøre oss mer villige til å donere.

Se for deg følgende: Du befinner deg midt i ørkenen, i en flyktningleir i Jordan på grensen til Syria. Her møter du Sidra, en 12 år gammel jente som viser deg rundt, presenterer deg for sine nærmeste, og forteller om savnet etter hjemlandet.

Høye piggjerder omringer leiren, landskapet er flatt og øde, og store familier bor i små telt. Det bor om lag 130 000 mennesker her, de fleste er barn. Bare et fåtall av barna går på skole, og etter fylte 13 år finnes det ikke lenger noe skoletilbud for elevene.

Sidra liker å gå på skole og er fast bestemt på å bli lege når hun blir stor. Når hun forteller deg at hun snart må slutte på skolen, møter hun blikket ditt og begynner å gråte. Hvordan påvirker dette deg? Hvor langt er du villig til å strekke deg for å hjelpe henne? Scenarioet som beskrives, er hentet fra VR-filmen «Clouds over Sidra», som er blitt UNICEFs nye virkemiddel i innsamlingsaksjoner.

Les mer: Virtuell veldedig­het (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Mye drikking hos mor øker risikoen for atferdsproblemer hos småbarn (FHI)

trist kvinne som drikker rødvin alene
Studien skiller mellom mors vaner og arv. Ill.foto: Mostphotos.

Barn inntil 5 år har dobbelt så høy risiko for atferdsproblemer hvis mor drikker mer enn 3-4 alkoholenheter på ukedager og/eller fra 5-6 enheter på helgedager, men mye av sammenhengen kan forklares av risiko i familien.

Tidligere forskning har funnet en sammenheng mellom mors drikking og barns emosjonelle problemer, for eksempel angst og depresjon, og atferdsproblemer, for eksempel aggressiv atferd og uoppmerksomhet.

En svakhet ved disse studiene har vært at de ikke har kunnet si hvor mye av sammenhengen som skyldes alkoholkonsum og hvor mye som skyldes arv. Men nå har forskere ved Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo publisert en studie som skiller mellom disse effektene.

Les mer: Mye drikking hos mor øker risikoen for atferdsproblemer hos småbarn (FHI)

Bokanmeldelse: Forfatterne gjør både psykoanalysen og uforståelige barn begripelige (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

bokforside
Fullspekket med forskning og klinisk praksis, men også historie og filosofi.

Siden studietida har jeg lidd av moderat lesevegring, og jeg leser i grunnen kun det jeg virkelig må.

Da jeg gikk ut i barselpermisjon fra jobben min i BUP, fikk jeg imidlertid plutselig for meg at jeg ville titte på den relativt nye boka Det uforståelige barnet – kanskje forståelig nok.

Som kommende mamma var jo tittelen i seg selv appellerende. Boka viste seg å være en høydare! Den er fullspekket med forskning og klinisk praksis, men også historie og filosofi. Boka har intet mindre enn 13 kapitler, og retter seg mot både foreldre og oss som jobber med barn. Jeg likte at de gjennomgående holder oppe en undring rundt barnets indre opplevelse.

Anders Flækøy Landmark og Line Indrevoll Stänicke: «Det uforståelig barnet»

Les mer: Forfatterne gjør både psykoanalysen og uforståelige barn begripelige (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Fedres deltagelse i utredning og behandling av barn og ungdom med angstlidelse (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

far og sønn som fisker
Fedres involvering blir ansett som viktig av mange. Ill.foto: Colourbox.

Fedre deltar sjeldnere enn mødre i behandling av barn og unge med angst. Hvorfor? Vi fant at fedre deltok i større grad i utredning og timer med psykoedukasjon enn i behandlingstimer.

Ingen av de øvrige faktorene vi undersøkte, var imidlertid signifikant relatert til fedrenes deltagelse. Involvering av foreldre i utredning og behandling av barn og unge er viktig i klinisk arbeid i barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP). Mange evidensbaserte behandlingsprogrammer i BUP i dag vektlegger stor grad av foreldreinvolvering, for eksempel Parent Management Training – Oregon (Serketich & Dumas, 1996), Friends For Life (Barret, 2004), Chilled (Lyneham, Schniering, Wignall, & Rappee, 2006), traumefokusert kognitiv atferdsterapi (Cohen, Mannarino, & Deblinger, 2006) og familiebasert behandling for spiseforstyrrelser (Lock & Le Grange, 2013).

Flere metaanalyser (Barmish & Kendall, 2005; In-Albon & Schneider, 2007) viser at det ikke er sammenheng mellom foreldres deltagelse i kognitiv atferdsterapi (KAT) og økt effekt av behandling av barn med angstlidelser. En meta-analyse av Manassis og medarbeidere (2014) viser imidlertid at foreldreinvolvering i noen sammenhenger bidrar til å opprettholde langtidseffekter av KAT. Vi ser mer stabile effekter over tid når terapeutene overfører kontroll og grunnleggende ferdigheter i behandlingen til foreldrene, og veileder dem i strategier som støtter barna i å gradvis eksponere seg for angstprovoserende situasjoner.

Les mer: Fedres deltagelse i utredning og behandling av barn og ungdom med angstlidelse  (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: