Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Diagnostikk og utredning

Skåringsverktøyet AD-8 for å oppdage demens (Cochrane Library)

AD-8 gir mange falske positive svar. Ill.foto: Colourbox.

Hvor nøyaktig er skåringsverktøyet AD-8 for å diagnostisere demens i alle helsetjeneste-settinger? Cochrane Library publiserte nylig en systematisk oversikt som undersøkte dette.

Mange mennesker lever med demens, men har aldri fått diagnosen. Å ikke få stilt diagnosen demens når man har sykdommen, kan forhindre at man får tilgang til sosial støtte, legemidler og finansiell bistand. Det forhindrer også den enkelte og dennes familie i å planlegge for framtiden. En feilaktig demensdiagnose kan forårsake frykt og lede til videre undersøkelser som er unødvendige.

Hva er formålet med denne oversikten?

Formålet med denne oversikten var å finne ut hvor nøyaktig skåringsverktøyet AD-8 er for å oppdage demens i alle helsetjeneste-sammenhenger. Forskerne inkluderte 10 studier for å besvare dette spørsmålet, hvorav 9 rapporterte tall som kunne brukes.

Hva ble undersøkt i denne oversikten?

Skåringsverktøyet AD-8 inneholder åtte ja-nei-spørsmål som skal besvares av noen som kjenner personen som skal undersøkes. Dette kan for eksempel være en slektning, en omsorgsperson eller nær venn (noen ganger beskrevet som en informant). Spørsmålene dreier seg om hvorvidt informanten har lagt merke til en endring i pasientens hukommelse og tankeevne over de siste årene.

Et poeng gis for hvert svar hvor informanten mener at pasientens ferdigheter har endret seg. Det gis høyere poengsum jo flere endringer som informanten har merket seg.

AD-8 blir vanligvis ikke brukt for å gi en endelig demensdiagnose, men verktøyet hjelper til å identifisere dem som trenger ytterligere vurdering.

Hva er hovedfunnene i denne oversikten?

Oversikten inkluderte data fra ni relevante studier, med i alt 4045 deltakere.

Sju av studiene brukte en score på to eller flere for å indikere demens. En score på to er den anbefalte cut-off-verdien for AD-8. Resultatene av disse studiene indikerer at, i teorien, hvis AD-8 skulle bli brukt for å diagnostisere demens i en gruppe på 1000 personer, og det er 280 (28 %) av disse som har demens, vil antakelig 517 ha en AD-8-score som indikerer at de har demens. Av disse vil 259 (50 %) ikke ha demens. Av de 483 som har en score som indikerer at de ikke har demens, vil 22 (5 %) likevel ha demens.

Det er mulig at AD-8 fungerer forskjellig i forskjellige situasjoner, for eksempel i sykehus eller hos fastlegen. I spesialisthelsetjenesten gir AD-8 flere falske positive resultater enn når det brukes på fastlegekontorer eller andre lokale kontorer.

Hvor pålitelige er resultatene av studiene i denne oversikten?

I de inkluderte studiene ble diagnosen demens satt ved å vurdere alle pasientene i en detaljert klinisk vurdering. I disse studiene var detaljert klinisk vurdering gullstandarden som AD-8 ble sammenliknet med. Dette er sannsynligvis en pålitelig metode for å vurdere om pasientene virkelig hadde demens.

Det er imidlertid noen problemer med hvordan studiene ble gjennomført. Dette kan ha resultert i at AD-8 ser mer presist ut enn det virkelig er. Tallene som er beskrevet, er et gjennomsnitt på tvers av alle studiene i oversikten. Siden estimatene fra enkeltstudier varierte, kan vi ikke være sikre på at AD-8 alltid vil gi disse resultatene.

Hvem gjelder resultatene av denne oversikten for?

Studiene som ble inkludert i denne oversikten, ble utført i Brasil, Kina, Japan, Singapore, Taiwan, Storbritannia og USA. Studiene inkluderte dem som kom til primær- og spesialisthelsetjenesten og eldre i lokalsamfunnene. Fem av studiene brukte den engelskspråklige utgaven av AD‐8. Prosentandelen av personer med en endelig demensdiagnose var mellom 12 % og 90 % (gjennomsnittlig 38 %).

Hva er implikasjonene av denne oversikten?

De inkluderte studiene i denne oversikten antyder at  AD‐8 kan identifisere voksne som kan ha demens, som ville ha nytte av en spesialistvurdering og diagnose.

Hvis AD‐8 hadde blitt brukt alene for å diagnostisere demens, ville sjansen for feildiagnose ha vært høy (50 %). Dette gjør AD‐8 uegnet som diagnostisk test siden det vil kunne skape angst og ubehag. Sjansen for å gå glipp av en eksisterende demens er mye lavere (5 %). Denne gruppen (falske negative) vil gå glipp av sjanser til å planlegge framtidig behandling. Disse funnene bør bli tatt med når man skal vurdere om man skal bruke AD‐8 til å teste for demens.

Hvor oppdatert er denne oversikten?

Forskerne søkte etter studier publisert inntil juni 2018.

Les mer: AD‐8 for detection of dementia across a variety of healthcare settings (Cochrane Library)

 

Her finner du MINI, GFS og HONOS

Noen tester kan brukes til å måle flere symptomer. Ill.foto: Jirsak, iStockphoto

Helsebiblioteket har samlet fritt tilgjengelige tester og skåringsverktøy som MINI, GFS og HONOS. Du finner lenkene til testene under. 

Hukommelsen er ikke feilfri hos noen. Ved å bruke et strukturert eller semistrukturert intervju sikrer du at du har husket å spørre om og vurdert det som er viktig, i henhold til en sjekkliste. Selv skåringsverktøyene som omhandler mange problemer, tar ikke nødvendigvis lang tid å fylle ut.

Eksempler på brede og sentrale tester er: M.I.N.I., M.I.N.I. Plus, GFS og HONOS.

M.I.N.I. (Mini Internasjonalt Nevropsykiatrisk Intervju)  er et screening-instrument for å utrede psykiske lidelser  med i alt 16 moduler, inkludert suicidalitet, utviklet innen rammen av diagnosesystemet DSM-IV.  Siste versjon er MINI 6.0.0. denne har man tatt ut dystymi og melankoli.

MINI Plus er en utvidet utgave av MINI versjon 5.0.0. M.I.N.I. Plus omfatter flere psykiske lidelser. Den består av i alt 26 moduler. I M.I.N.I. Plus er også rusmisbruk med. M.I.N.I. Plus kan brukes i kombinasjon med moduler i M.I.N.I. når en mer omfattende diagnostikk trengs.

GFS (Global Funksjonsskåring) brukes for angivelse av en persons generelle funksjonsnivå. Det tas hensyn til psykologisk, sosial og yrkesmessig fungering. GFS fylles ut av intervjueren/terapeuten. Både skåringsverktøy , skåringsmanual og veiledning er lagt ut på Helsebibliotekets nettsider.

HoNOS (Health of the Nation Outcome Scale) er det mest brukte utfallsmålet brukt i psykisk helsetjeneste i England. Verktøyet tar også kort for seg generelle helseproblemer og boligforhold. Skåringsinstruksen fins i selve verktøyet.

Vet du om tester som er gratis tilgjengelige på norsk, og som vi mangler, send oss gjerne en e-post.

Åpent kurs i volds- og overgrepshåndtering

ung mann med blåveis
Unge menn er den gruppen som oftest behandles på legevakt for skader som skyldes vold. Ill.foto: Colourbox.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin  har på oppdrag fra Helsedirektoratet laget et åpent e-læringskurs i volds- og overgrepshåndtering. Det er obligatorisk for leger og annet helsepersonell som arbeider på legevakt, å ta et slikt kurs. 

For å få godkjent kurset må du logge inn og betale administrasjonsavgiften på 250 kr slik at du får dokumentasjon på gjennomført kurs. De som er pålagt å ta kurset, kan kreve kursavgiften tilbakebetalt fra kommunen. Kommunene kan søke om tilskudd for å finansiere kravene i forskriften her.

Ønsker du dokumentasjon, må du:

  1. Logge deg inn med knappen øverst til høyre
  2. Følge lenken til «Hjem» til forsiden eller klikke Oppvakt-logoen
  3. Følge kurslenken til den lukkede versjonen av kurset: «Akuttmedisin»
  4. Betale for påmelding til kurset

Bare i den lukkede versjonen husker kurset til neste gang hva du svarer i modulene og hvilken side du er på om du går ut av en modul. Du får også tilgang til kursprøven og diskusjonsforum. Om du ønsker kursdokumentasjon, bør du derfor melde deg på den lukkede versjonen fra starten.

Kursgodkjenninger dokumentert med kursbevis gir:

  • Den norske legeforening: 7 timer for alle spesialiteter som valgfritt kurs for leger i spesialisering og for spesialistenes etterutdanning.
  • Norsk sykepleierforbund: 7 timer som meritterende for godkjenning i klinisk spesialist i sykepleie/spesialsykepleie.
  • Helsesekretærforbundet: 7 timers tellende kurs til klinisk fagstige for autoriserte helsesekretærer.

Akuttmedisinforskriften krever at leger og annet helsepersonell som arbeider på legevakt, skal ha gjennomført kurs i akuttmedisin og kurs i volds- og overgrepshåndtering innen 01.05.2021.

Ta kurset: Volds- og overgrepshåndtering (Åpent kurs)

 

 

Debatt: Mellom hjerneforskning og nevrobabbel (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

hode med tannhjul inni
Nevrovitenskapen gir inntrykk av å være mye mere konkret og basal enn psykologiske begreper. Ill.foto: Colourbox.

Når psykoanalysen ikler seg nevrovitenskapens moderne drakt, kan dens sjel gå tapt.

Av Helge Sletvold

Årene 1990–1999 ble av president George H.W. Bush utropt til hjernens tiår i USA, og raskt ble det et globalt prosjekt med stor suksess, der nye undersøkelsesmetoder og nye medisiner så dagens lys. Men det holdt ikke med ett tiår. Vi er nå langt inne i et tredje, som også i høy grad kan sies å være hjernens.

I underholdningsprogrammer på TV, tabloidpresse og radio sier man ikke lenger at «jeg gjør det», men «hjernen min gjør det». Psykolog Aksel Sinding skriver i VG 6. januar 2017: «Hjernen er lettere å lure enn du tror.» Det er altså ikke lenger vi som blir lurt, men hjernen. Vi har fått bøker med titler som Hjernen er stjernen og Vår utrolige hjerne. Og da den hederskronede fotballtreneren Nils Arne Eggen fylte 75 år i forfjor, var overskriften i lokalavisa Sør-Trøndelag: «Godfoten eldre – hjernen like ung». Bare tull, selvsagt. Bortsett fra noen internevroner og dendritter i nucleus dentatus, striatum og nucleus accumbens er nok Eggens hjerne like gammel som ham selv. Hadde de enda skrevet at sinnet var like ungt. Men det høres vel for gammelmodig ut. Da er det bedre med litt nevrobabling.

Les mer: Mellom hjerneforskning og nevrobabbel (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Tre linjer i psykoanalysens utvikling (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

deprimert kvinne på sofa, terapeut sittende på stol
Psykoanalysen i Norge vektla tidlig traumer, karakter og emosjonell erfaring. Ill.foto: Colourbox.

Tre spørsmål har vært viktige i psykoanalysens historie: Hva skaper psykiske lidelser? Hva er psykiske lidelser? Og hva kurerer psykiske lidelser?

Av Jon Sletvold

Blant mengden av problemstillinger og kontroverser som har preget psykoanalysens utvikling, velger jeg i denne artikkelen å se nærmere på tre spørsmål: 1. Hva skaper psykiske lidelser? 2. Hva forstår vi med psykiske lidelser? og 3. Hva kurerer psykiske lidelser? Jeg har valgt disse spørsmålene av flere grunner. For det første er disse temaene etter min vurdering blant de som i størst grad har dominert psykoanalytisk diskusjon. For det andre er dette spørsmål som angår alle som er opptatt av klinisk psykologi og mental helse, de er med andre ord ikke teoretiske spørsmål kun av psykoanalytisk interesse. For det tredje tenker jeg at det handler om en påvirkningskjede: Hva vi tenker om årsaken til psykiske lidelser, psykiske lidelsers karakter og hva som er best egnet til å råde bot på psykiske lidelser, henger rimeligvis sammen. Disse tre spørsmålene har blitt drøftet langs følgende akser: 1. Er det primært medfødt sårbarhet eller primært emosjonelle traumer som skaper psykiske lidelser? 2. Er psykiske lidelser primært å forstå som symptomlidelser eller karakterforstyrrelser? 3. Er det primært ny innsikt eller er det primært ny emosjonell erfaring som kurerer psykiske lidelser? Jeg velger derfor å belyse hovedtrekk i psykoanalysens utvikling med utgangspunkt i disse tre dimensjonene. Fra et norsk perspektiv er det i denne sammenheng verdt å nevne at som følge av karakteranalytisk innflytelse fra Wilhelm Reich (1933) og Harald Schjelderup (1941) kom psykoanalysen i Norge tidlig til å vektlegge traumer, karakter og emosjonell erfaring i større grad enn hovedstrømmen.

Les mer: Tre linjer i psykoanalysens utvikling (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Karakteren (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

mimikk
Kroppsspråk og mimikk er en viktig kilde til å forstå andre. Ill.foto: Colourbox.

Karakteren utgjør en bro som overskrider skillet mellom før og nå, indre og ytre, kropp og sinn. I klinisk praksis kan karakterbegrepet utgjøre et nyttig supplement til selv-begrepet.

Av Kenneth Fosse Jørgensen

Pasienters kroppsspråk og væremåte kan være vel så talende som deres verbale ytringer. Denne erfaringen lå til grunn for at Wilhelm Reich (1933/1972) utviklet karakteranalysen. Ved siden av å lytte til det pasientene sa, ble karakteren i form av væremåte, vaner, gester, mimikk, holdning og talemåter vektlagt som en viktig kilde til å forstå den andre. Via ubevisste handlinger og holdninger hevdet Reich at karakteren håndterer konflikter mellom indre behov og de ytre omgivelsenes frustrasjon av behovene (Reich, 1933/1972).

Personen demper sine iboende driftsimpulser og former sin interpersonlige sfære slik at vedkommende beskytter seg mot avvisning fra omgivelsene. Pasientenes karakteristiske væremåter avspeiler slik deres livserfaringer og gir verdifull informasjon om deres utfordringer. Med karakteranalysen var Reich banebrytende med tanke på å fremheve strukturaliserte og nonverbale aspekter ved pasientenes personlighet.

Les mer: Karakteren (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Her ser du hva oppslagsverkene skriver om angst

Lege trøster tenåringsjente.
I Helsebibliotekets oppslagsverk får du gode råd om behandling av angst. Ill.foto: Colourbox

Alle i Norge kan bruke Helsebibliotekets oppslagsverk gratis – les her hva de skriver om angst.

Kortfattet, relevant og pålitelig: Helsebiblioteket abonnerer på kunnskapsbaserte oppslagsverk som gir råd for hvordan psykiske lidelser bør behandles.

Legevakthåndboken

For deg som bare vil ha kortfattet hjelp til akutt behandling, kan Legevakthåndboken være et godt alternativ.  Helsebiblioteket abonnerer både på online-utgaven og mobilappen av Legevakthåndboken. Dette oppslagsverket er mye brukt, både online og som app.

Dersom du vil ha en litt grundigere innføring, er BMJ Best Practice og UpToDate ofte bedre. Disse omfattende kunnskapskildene kom best ut i Helsebibliotekets anbudskonkurranse for faglige oppslagsverk. Mens BMJ Best Practice er britisk, blir UpToDate utarbeidet i USA. UpToDate er mest omfattende. Selv om alle disse oppslagsverkene bygger på den beste og mest oppdaterte forskningen, kan de av og til gi forskjellige svar. Det gjelder også angstlidelser. Oppslagsverkene skiller gjerne mellom generalisert angstlidelse, fobier og panikklidelse.

BMJ Best Practice

BMJ Best Practice skiller mellom pasienter som oppfyller DSM5-kriteriene for generalisert angstlidelse og de som ikke gjør det, og mellom gravide og ikke-gravide pasienter. For ikke-gravide, voksne pasienter som oppfyller DSM-kriteriene, og som ikke samtidig har depresjon, sidestiller Best Practice kognitiv atferdsterapi med medikamenter.

For gravide anbefales kognitiv atferdsterapi. Kognitiv atferdsterapi anbefales med anvendt avslapning, trening eller meditasjon som tilleggsbehandling. For barn anbefaler Best Practice kognitiv atferdsterapi som førstevalg. For pasienter med komorbid depresjon anbefaler Best Practice antidepressiver og at psykiater kontaktes. Best Practice har en veldig tydelig inndeling av alle kapitler, slik at det for eksempel er lett å komme inn på differensialdiagnostikk, prognose og så videre.

Pasientbrosjyrene til BMJ Best Practice er oversatt til norsk på Helsebiblioteket.

UpToDate

UpToDate  skiller ikke like klart mellom ulike pasientgrupper som Best Practice gjør. Tjenesten sidestiller medikamentell behandling og psykoterapi, men lister opp medikamentell behandling først. De minner om at generalisert angstlidelse kan være vanskelig å diagnostisere fordi klinikeren må skille mellom angst som normal følelse, angst som er en komponent av andre psykiske lidelser og som del av en generalisert angstlidelse. Generalisert angstlidelse forekommer ofte sammen med andre psykiatriske eller somatiske lidelser. UpToDate angir selektive serotoninreopptakshemmere (SSRIer) og serotonin-noradrenalinreopptakshemmere (SNRIer) som førstelinjebehandling av generalisert angstlidelse.

Helsebibliotekets søk

Helsebibliotekets søkemotor søker i mange kilder samtidig, og treff i oppslagsverkene framheves øverst i trefflisten. Du kan søke på norsk og få treff på engelsk. Denne oversettelsen bygger på ei ordbok som blir vedlikeholdt og videreutviklet ved Helsebiblioteket. I tillegg til å søke i oppslagsverkene som Helsebiblioteket abonnerer på, søker Helsebibliotekets søkemotor også i viktige kilder som er gratis tilgjengelige på norsk, som Legemiddelhåndboken, norske retningslinjer og RELIS.

Dette er en oppdatert utgave av en artikkel som stod i PsykNytt 06.01.2015.

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Relevante søkeord: angst, angstlidelser, oppslagsverk, Helsebiblioteket

Diagnostikk av hyperkinetisk forstyrrelse hos barn i Norge (Tidsskrift for Den norske legeforening)

gutt som løper bort
Mange flere gutter enn jenter får diagnosen. Ill.foto: Colourbox

Hyperkinetisk forstyrrelse er blant de hyppigst brukte psykiatriske diagnosene hos barn og unge i Norge. Det er tidligere påvist store fylkesvise variasjoner i bruk av diagnosen.

Av Pål Surén, Anne Gjertrud Thorstensen, Marit Tørstad, Petter Espeseth Emhjellen, Kari Furu, Guido Biele, Heidi Aase, Camilla Stoltenberg, Pål Zeiner, Inger Johanne Bakken, Ted Reichborn-Kjennerud

Materiale og metode

Vi beregnet andeler barn med hyperkinetisk forstyrrelse med pasientdata fra Norsk pasientregister og befolkningsdata fra Folkeregisteret. Beregningene ble gjort både for landet som helhet og fylkesvis. Utredning og dokumentasjon av diagnosen ble kartlagt gjennom kobling av Norsk pasientregister og Den norske mor og barn-undersøkelsen. Vi gjennomgikk journaler fra psykisk helsevern for barn og unge og vurderte om diagnosesettingen tilfredsstilte forskningskriteriene for hyperkinetisk forstyrrelse.

Resultater

Ved 12 års alder hadde 5,4 % av norske gutter og 2,1 % av jenter fått diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse i spesialisthelsetjenesten. Andelen barn varierte mellom 1,4 % og 5,5 % mellom fylkene. Journalgjennomgang for 549 barn viste at 49 % av diagnosene var sikkert dokumentert i journalen. Viktige årsaker til at diagnosen ikke var dokumentert var mangelfullt samsvar mellom journalopplysninger og diagnosekriterier (38 %) og manglende differensialdiagnostisk vurdering (46 %).

Les mer: Diagnostikk av hyperkinetisk forstyrrelse hos barn i Norge (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Relevante søkeord: ADHD, diagnostikk, hyperaktivitet, hyperkinetisk forstyrrelse, barn

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: