Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Diagnostikk og utredning

Nye bøker: Barn som pårørende, resiliens og mindre medisin (NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid)

kvinne som ligger på sofa og snakker med psykolog
– Vi bør nærme oss psykiske lidelser fra en annen synsvinkel enn den medisinske, mener en av forfatterne. Ill.foto: Colourbox.

Trond Aarre ønsker en mindre medisinsk psykiatri, Anne Kristine Bergem gir råd for å hjelpe barn av foreldre som sliter, og Anne Borge skriver om å greie seg bra tross risiko og stress.

Anmeldt av Roald Lund

– Det er ikke i molekylene det gjør vondt, det er mellom mennesker, skriver psykiater Trond Aarre i sin nye bok En mindre medisinsk psykiatri.

– Lite treffende

Aarre mener innføringen av diagnosemanualen DSM 3 på 1980-tallet førte til blant annet en omfattende diagnostisering av plager som tidligere ikke ble oppfattet som uttrykk for psykiske lidelser, og mer bruk av legemidler.

– Vi bør nærme oss psykiske lidelser fra en annen synsvinkel enn den medisinske. De viktigste argumentene for dette er at den den medisinske sykdomsmodellen er lite treffende for de fleste problemene vi møter i psykisk helsevern, at diagnostikken ikke gir oss den samme veiledningen som ellers i medisinen, at sykdomsmodellen ikke fører til spesielt effektive tiltak, og at tjenester som er organisert ut fra den medisinske modellen blir sentraliserte, lite tjenlige og svært kostbare, skriver han i boka.

– Kontekstuell modell bedre

Han mener det han kaller en kontekstuell modell er et bedre alternativ. Det vil si å jobbe med de omkringliggende faktorene som er med på å skape de psykiske problemene. Som eksempel bruker han depresjon og angst.

– For eksempel kan personen leve i uløselige konflikter eller være uten tilgang til det som gir livet innhold og mening for de fleste, som for eksempel ektefelle, arbeid og venner. Det kan hende at helsefremmende tiltak, for eksempel sysselsetting og mer sosial omgang, er like nyttig som medisiner eller samtaleterapi rettet inn mot depresjonssymptomene, mener Aarre. Boka er en oppfølger til Manifest for psykisk helsevern, som kom ut i 2010.

Les mer: Nye bøker: Barn som pårørende, resiliens og mindre medisin (NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid)

Psykiske lidelser har i stor grad felles genetiske sårbarhetsfaktorer (FHI)

trist eldre dame
Psykiske lidelser har mange felles genetiske sårbarhetsfaktorer. Ill.foto: colourbox

De samme genetiske faktorene øker i stor grad sårbarheten for ulike typer psykiske lidelser. Dagens diagnostiske kategorier fanger ikke opp denne likheten.

Det viser en studie Folkehelseinstituttet har bidratt til. Psykiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse går ofte igjen i familier, og tidligere studier har vist at dette hovedsakelig skyldes genetiske faktorer.

I et nytt, stort, internasjonalt samarbeid har forskere fra en rekke land undersøkt sammenhengen mellom de genetiske sårbarhetsfaktorene for vanlige psykiske lidelser, og for nevrologiske sykdommer som Parkinson, Alzheimer og multippel sklerose. Datamaterialet er vesentlig større enn ved tidligere studier.

Forskergruppen fant at psykiske lidelser hadde mange felles genetiske sårbarhetsfaktorer (mønster av DNA-kombinasjoner), mens nevrologiske sykdommer ser ut til å ha genetiske risikofaktorer som er mer spesifikke for hver enkelt lidelse. Studien, som er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Science, er den hittil mest omfattende undersøkelsen av hvordan genetisk variasjon henger sammen med sykdommer og forstyrrelser i hjernefunksjonen. Resultatene viser at psykiske lidelser ser ut til å ha viktige likhetspunkter når det gjelder genetisk sårbarhet, som ikke fanges opp av vårt nåværende diagnosesystem.

Les mer: Psykiske lidelser har i stor grad felles genetiske sårbarhetsfaktorer (FHI)

Ferdige pakkeforløp for psykisk helse

Venting i kø
Pakkeforløp stiller krav til hvor lang ventetiden maksimalt kan være. Ill.foto: Colourbox.

Flere pakkeforløp for psykisk helse- og rusfeltet er nå ferdige. Lanseringsseminarer er planlagt for alle deler av landet. 

Begrepet pakkeforløp kommer fra Danmark. Pakkeforløp er:

  • Et standard forløp for behandlingen av en bestemt sykdom
  • Undersøkelser og behandlinger er bestemt og beskrevet på forhånd
  • De enkelte delene av behandlingen er tilrettelagt etter faste forløpstider

Pakkeforløp skal gi bedre forutsigbarhet og trygghet for pasienter og pårørende. De omfatter utredning, behandling, oppfølging og eventuell behandling av tilbakefall.

Alle virksomheter innen spesialisthelsetjenesten som utreder og behandler pasienter i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, skal utpeke forløpskoordinatorer. Forløpskoordinatorene skal ha delegert ansvar for, og myndighet til, å sikre sammenhengende pasientforløp og oppfølging uten unødig ventetid.

De følgende pakkeforløpene er ferdige:

De første pakkeforløpene tas i bruk fra 1. januar 2019. Flere pakkeforløp er planlagt. Blant de planlagte pakkeforløpene finner vi:

Det finnes en overordnet plan for pakkeforløp innen psykisk helse og rus for perioden 2018-2020.

Helsedirektør Bjørn Guldvog sier i et intervju til Dagens medisin at et pakkeforløp starter når henvisningen mottas i spesialisthelsetjenesten. Der vurderes det om pasienten har rett til helsehjelp. Pakkeforløpene er et rammeverk, men pasienter har ulike behov, og forløpene skal tilpasses den enkelte pasient.

Du finner mer informasjon på Helsedirektoratet: Pakkeforløp for psykisk helse og rus

Relevante søkeord: pakkeforløp, psykisk lidelse, psykiske lidelser, rusmisbruk, helse, rusmiddelproblemer, rusomsorg, rusbehandling, rus

Bokanmeldelse: Meget god lærebok i psykiatri (Tidsskrift for Den norske legeforening)

bokforside
Pensum for studenter er tydelig markert.

Bogen udgives som den fjerde udgave af Lærebok i psykiatri, men både redaktion, forfatterpanel og indhold har gennemgået en omfattende forandring siden den sidste udgaven blev udgivet i 2012.

Anmeldt av Merete Nordentoft

Målgruppen er først og fremmest medicin- og psykologistuderende, alment praktiserende læger og psykologer, der skal beskæftige sig med psykiatri på specialistniveau. Bogen er opbygget af 32 kapitler, som dækker et bredt spektrum inden for psykiatrien. For at tydeliggøre at ikke alt forventes at være pensum for studenterne er dele af stoffet trykt med mindre skrift, men selv det der er trykt med stor skrift er ganske omfattende og udtryk for et højt fagligt niveau og ambitiøse mål for, hvad studenterne skal kunne.

Bogen indledes med en række kapitler, som ikke er sygdomsspecifikke. Kapitlerne om psykiatriens historie, og molekylærgenetik og neurobiologi er indholdsmættede og forbilledligt klare.

Les mer:  Meget god lærebok i psykiatri (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Ulrik Frederik Malt Ole A. Andreassen Eva Albertsen Malt et al. red. Lærebok i psykiatri 4. utg., 1 064 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2018. Pris NOK 1 049 ISBN 978-82-05-49463-3

Diagnose eller ikke diagnose – det er spørsmålet (ROP)

utfylling av skjema
De fleste brukere foretrekker å få en diagnose fordi det bekrefter deres egen opplevelse. Ill.foto: Colourbox.

Hvordan opplever brukere, leger og pårørende å få og gi en diagnose på psykisk lidelse? Engelske forskere har forsøkt å gi svar i en ny, omfattende oversikt.

Av Sissel Drag

Mange klinikere mener at brukerne har rett til en diagnose, men de er samtidig bekymret for at diagnostisering skal gjøre skade. De fleste brukere, derimot, foretrekker å få en diagnose fordi dette bekrefter deres egen opplevelse. Dette er blant hovedfunnene i en ny systematisk oversikt om hvordan utredningsprosessen oppleves av brukere, klinikere og pårørende.

Studien er utarbeidet av britiske forskere og ernylig publisert i det anerkjente tidsskriftet The Lancet: Experiencing mental health diagnosis: a systematic review of service user, clinician, and carer perspectives across clinical settings Tidligere forskning og erfaring har vist at det er uklart hvilken effekt det å få en diagnose kan ha for brukeren, og diagnostisering er heller ikke entydig positivt for helsepersonale.

Utviklet modell for utredning

Forfatterne søkte i fem databaser etter relevant litteratur og inkluderte 78 studier i oversikten. Litteraturen kom fra 13 ulike land og det totale antallet deltakere var 2228. Diagnosene omfattet psykotiske lidelser, depresjon, personlighetsforstyrrelser, bipolar lidelse, angst, spiseforstyrrelser og blandingsdiagnose.

På bakgrunn av funnene har forfatterne utarbeidet en modell som viser hvilke tema som er viktige å ta hensyn til i en utredningsprosess:

  • deling av og tilgang til informasjon
  • samarbeid
  • timing
  • stigma
  • den funksjonelle verdien av en diagnose for tilfriskning

Forskerne tenker seg at denne modellen kan fungere som en støtte både for den som skal utrede og den som skal utredes.

Les mer: Diagnose eller ikke diagnose – det er spørsmålet (ROP)

En rusfri periode er aldri forgjeves (ROP.no)

Man bør vente litt med å stille diagnoser, mener forsker. Mye kan oppnås ved en rusfri periode. Ill.foto: Colourbox.

Ruspasienter som har holdt seg rusfrie i ett år får betydelig bedring i psykisk helse, livskvalitet, eksekutive funksjoner og ADHD-symptomer, viser arbeidet til forsker Egon Hagen.

Av Sissel Drag

«Begynn forsiktig. Ikke trekk for raske slutninger. Vent med diagnosene.» Dette er rådene fra forsker Egon Hagen til behandlere innen rusfeltet. Hagen har undersøkt hvilken effekt rusfrihet har på psykisk helse, livskvalitet, eksekutive funksjoner og symptomer på ADHD.  Hagen disputerte tidligere år med avhandlingen «Cognitive and psychological functioning in patients with substance use disorder; from initial assessment to one-year recovery». Avhandlingen er en flerårig forløpsstudie i regi av Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse-Vest (KORFOR).

Treffe bedre med behandling

Målsettingen med prosjektet til Hagen var i første omgang å finne kostnadseffektive diagnostiske verktøy som kan bidra til en bedre «timing» mellom behandlingen og ruspasientenes kognitive status. Denne delen av avhandlingen viste at det spørreskjemabaserte verktøyet Brief-A er et kostnadseffektivt og presist instrument ved en første klinisk vurdering og kan utgjøre et viktig supplement til tradisjonelle nevropsykologiske tester. Verktøyet gir behandleren tilleggsinformasjon som sammen med tradisjonelle nevro-psykologiske tester kan gi et mer helhetlig bilde av den kognitive statusen til pasienten i starten av behandlingen.

Les mer: En rusfri periode er aldri forgjeves (ROP)

Nye pakkeforløp for psykisk helse og rus: Bedre behandling og mer forutsigbarhet (Regjeringen.no)

kalender
Pakkeforløpene setter klare frister for når pasienten skal få time i spesialisthelsetjenesten. Ill.foto: Colourbox.

Nå innføres pakkeforløp for psykisk helse og rus i helsetjenesten. Fra 1. januar 2019 kan pasienter henvises til de tre første pakkeforløpene.

– Vi trenger trygghet og forutsigbarhet når sykdom rammer. Å ikke vite hva som skjer gjør det tyngre å være syk. I 2015 innførte regjeringen pakkeforløp for kreft. Det har ført til at kreftpasientene har fått bedre behandling og føler seg tryggere. Nå skal pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer få den samme tryggheten og forutsigbarheten, sier helseminister Bent Høie.

Pakkeforløp innebærer at pasienten skal få vite hva som skal skje – når det skal skje – og hvem som har ansvaret. Hver pasient får sin egen koordinator, som skal være pasienten og pårørendes kontaktperson. Koordinatoren skal sørge for at pasienten unngår unødvendig venting og at det blir kontinuitet i behandlingen.

Raskere utredning og behandling

Pasientene skal få raskere utredning og behandling. På samme måte som i pakkeforløpene for kreft innføres noen forløpstider. Utredning skal gjennomføres innen seks uker. For personer som henvises til pakkeforløp innen rusbehandling, skal det ikke være opphold mellom avrusning og behandling. For lidelser som psykoser og alvorlige spiseforstyrrelser anbefales det at ventetiden er maksimalt sju dager fra henvisningen er mottatt til første samtale i spesialisthelsetjenesten.

Brukermedvirkning

Brukermedvirkning er helt sentralt i pakkeforløpene. Pasienten skal involveres i å lage behandlingsplan og skal kunne gi tilbakemelding underveis, slik at behandlingen kan justeres om nødvendig.

– Pasienten skal ha medvirkning i alle avgjørelser om sin egen behandling og oppfølging. Hans eller hennes pårørende skal også involveres der det er hensiktsmessig. Det er brukerne som er eksperter på eget liv, og bedre involvering av pasienten og pårørende vil gi bedre behandling, sier Høie.

Les mer: Nye pakkeforløp for psykisk helse og rus: Bedre behandling og mer forutsigbarhet (regjeringen.no)

Diagnosens makt (Tidsskrift for Den norske legeforening)

drag artist
Diagnoser kan både stigmatisere og gi rettigheter. Ill.foto: Colourbox.

Den nye diagnosen kjønnsinkongruens er en anerkjennelse av transpersoners rett til selv å bestemme hvem de vil være. Forståelsen av kjønn og kjønnsidentitet er i endring i Norge og internasjonalt.

Av Anne Kveim Lie og Ketil Slagstad

Det må ses som et uttrykk for det når diagnosegruppen «kjønnsidentitetsforstyrrelser», herunder «transseksualisme» og «andre kjønnsidentitetsforstyrrelser», forsvinner fra diagnosemanualen ICD-11 som lanseres i disse dager. I stedet kommer diagnosen «kjønnsinkongruens», som favner også de som verken definerer seg som mann eller kvinne, de som har en ikke-binær kjønnsidentitet. Diagnoseendringen er et resultat av lang tids kamp fra en marginalisert og stigmatisert gruppe i samfunnet, men også av samtidens endrede forståelse av kjønnsidentiteter.

Diagnoser er ikke uskyldige. Diagnoser skiller sykt fra friskt og definerer normalitetens grenser – slik samfunnet til enhver tid oppfatter dem. Slik er hekseri, drapetomani (slavers tendens til å rømme) og homofili blitt oppfattet som sykdommer til ulike tider. Diagnoser er omstridt: De kan skape konflikt mellom pasient og lege, mellom leger eller mellom profesjoner – blant annet ved å bestemme hvem som skal ta ansvar for ulike sykdommer. De former pasientens livshistorie og selvopplevelse og styrer forskning og økonomiske prioriteringer.

Derfor er de viktige for pasientorganisasjoner, som gjennom dem kjemper for anerkjennelse, finansiering og andre former for støtte. Historien om diagnostiseringen av kjønnsvarianter er et godt eksempel på diagnosens funksjon i medisinen. I over 100 år har vestlig medisin satt merkelapper på kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som har skilt seg fra (og dermed truet) det samfunnet har oppfattet som normalt: sexual inversion (1870), metamorphosis sexualis paranoica (1886), transvestisme (1910), eonisme (1928) og transseksualisme (1966) er alle eksempler på det. I diagnosemanualene har kjønnsvarianter figurert under ulike rubrikker, som seksuelle avvik, psykoseksuelle lidelser og kjønnsidentitetsforstyrrelser. Diagnosene har bidratt til å øke stigmatiseringen av transpersoner. Derfor har mange aktivister ment at diagnosen bør oppheves, slik homofili ble fjernet i 1990. Men medisinen har for transpersoner også muliggjort identiteter, liv og kropper. Siden fortellingen om Georg Jørgensen – som gjennom kjønnsbekreftende behandling ble til Christine Jørgensen i København i 1952 – ble verdenskjent, har pasienter søkt hjelp hos leger for å få kroppene til å stemme bedre overens med kjønnsidentiteten. Derfor har også arbeidsgruppen i ICD-11 – med støtte fra mange aktivister – besluttet at det er viktig å beholde en diagnose, ikke minst fordi diagnoser utløser rettigheter, som helsetjenester og trygdeytelser.

Les mer: Diagnosens makt (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: