Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Diagnostikk og utredning

Helsebibliotekets samling av skåringsverktøy (psykologiske tester) er oppdatert

Ill.foto: Jirsak, iStockphoto
Skåringsverktøy kan være til hjelp både ved screening og diagnostikk. Ill.foto: Jirsak, iStockphoto

Helsebiblioteket lar deg enkelt finne fritt tilgjengelige, norskspråklige skåringsverktøy. Nå er samlingen oppdatert – kanskje finner du akkurat det verktøyet du er ute etter?

Helt fra begynnelsen har Helsebiblioteket samlet og lenket til fritt tilgjengelige skåringsverktøy på norsk. Noen få skåringsverktøy er også lagt ut på nett av Helsebiblioteket. Dette har resultert i en stor samling, og som med alle store samlinger, blir det over tid behov for luking og oppdatering. Vi har nettopp gått gjennom hele samlingen og oppdatert lenkene.

Gå rett til samlesiden for skåringsverktøy.

Her finner du testene

Du finner skåringsverktøyene ved å gå til det aktuelle fagområdet og så velge Skåringsverktøy i venstremargen. For depresjon og mani går du for eksempel til Helsebiblioteket>Psykisk helse>Depresjon og mani og velger der Skåringsverktøy. Du kan også gå direkte til samlesiden for skåringsverktøy og velge fagområde der. Vet du testens navn, er det raskest å bruke Helsebibliotekets søk.

I noen tilfeller har Helsebiblioteket lenket til andres store samlinger innenfor ett bestemt fagområde. Det gjelder for eksempel innen alderspsykiatri, der Nasjonalt kompetansesenter for Aldring og helse har publisert de fleste av skåringsverktøyene. Innenfor spilleavhengighet har KORUS Øst en stor samling av kartleggingsverktøy. Helsebiblioteket har lenket til disse verktøyene, men av og til vil slike spesialsamlinger være mer oppdaterte enn Helsebibliotekets. Innenfor søvnforstyrrelser har sovno.no (hjemmehørende på Haukeland universitetssykehus) en oppdatert samling.

Måleegenskaper og retningslinjer

Det pågår for tiden to prosjekter for å vurdere skåringsverktøy i Norge. Prosjektet for vurdering av tester for voksne ligger hos Kunnskapssenteret (psyktest.no), mens tester for barn ligger hos RBUP (psyktestbarn.no). Det finnes en internasjonal retningslinje for bruk av tester som Norsk psykologforening har sluttet seg til.

Skåringsverktøy er blant det mest brukte innholdet på Helsebiblioteket. Spesielt mye brukt er testene for personlighetsforstyrrelser, depresjon og angstlidelser. Dersom du skulle oppdage lenker som ikke virker eller tester som vi ikke har lenket til, setter vi pris på om du sier fra til oss.

Aktuelle lenker:

Alle skåringsverktøy (Helsebiblioteket)

 

En annerledes lærebok for leger i spesialisering i psykiatri (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Boken diskuterer holdninger grundig.
Boken diskuterer holdninger grundig.

I forordet skriver forfatteren at boken særlig henvender seg til yngre kolleger i psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri, men at den også kan være av interesse for medisinske studenter og andre faggrupper i psykisk helsevern.

Anmeldt av T S Høifødt

Boken er innholdsrik, men ikke direkte lettlest. Den er delt inn i fire deler: Psykiaterens rolle og identitet, psykiateren som person, psykiateren som behandler og psykiateren som veileder, forsker og formidler.

Forfatteren har usedvanlig lang og bred erfaring som dobbeltspesialist i barne- og ungdomspsykiatri og voksenpsykiatri, klinisk veileder, psykoterapiveileder, lærer, forsker, lærebokforfatter og forfatter, og boken vitner om en forfatter med stort engasjement for utdanning, utdanningskandidater og sitt fag. Forfatteren bruker seg selv og sin egen historie for å illustrere enkelte temaer, noe som passer godt i en slik bok.

Les hele anmeldelsen her:

En annerledes lærebok for leger i spesialisering i psykiatri (Tidsskrift for Den norske legeforening).

Psykiske lidingar og kulturell variasjon (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: duncan1890, iStockphoto
Tolking av symptomar har mye å si for diagnostikk. Ill.foto: duncan1890, iStockphoto

Betyr historisk og kulturell variasjon i psykiske lidingar at diagnosar er relative?

av Steinar Bøyum

Ein kan nærme seg fundamentale spørsmål om psykiske lidingar ved å reflektere over historisk og kulturell variasjon. Me treng ikkje reise langt tilbake eller langt bort for å finne slik variasjon. Dei siste tiåra har me til dømes sett ein auke i behandling av psykiske lidingar (Brofoss, Larsen og Friis, 2009). I møte med slik endring kan ein reagere ulikt. Nokre vil hevde at meir behandling speglar ein reell auke i førekomst: Det er rett og slett fleire med psykiske lidingar enn før (Torrey og Miller, 2001). Andre vil hevde at det er tilgangen på og søkinga etter behandling som har auka (Kessler et al., 2005). Men ingen av desse forklaringane stiller grunnleggjande spørsmål ved diagnosar. Dei føreset begge at me kan ha objektiv kunnskap om førekomsten av psykiske lidingar på ulike tidspunkt.

Det finst ein tredje reaksjon på historisk og kulturell variasjon, som trekkjer meir radikale konklusjonar. I dette perspektivet blir variasjon brukt til å understøtte eit relativistisk syn på psykiske lidingar (Fabrega, 1989). Essensen i dette synet er at slike lidingar er sosialt eller kulturelt konstruerte (Mallon, 2007): «Changing definitions and explanations of mental illness provide evidence for a cultural and social constructionist perspective» (Agbayani-Siewert et al., 1999, s. 20). Medan det reknast som eit objektivt faktum om ein person i ein annan kultur har kreft eller ikkje, uavhengig av korleis han sjølv eller samfunnet rundt han ser på saka, så er det ikkje eit objektivt faktum om den same personen har ei viss psykisk liding. Det kjem an på korleis kulturen han høyrer til, fortolkar tilstanden. Implikasjonen verkar å vere at det er uråd med epidemiologiske undersøkingar av psykiske lidingar på tvers av kulturar.

Les heile artikkelen her: Psykiske lidingar og kulturell variasjon (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Hinsides sant eller falskt: En undersøkelse av Ian Hackings teori om mentale lidelsers sosiale dynamikk (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Psykiske lidelser kan ses både som naturvitenskapelige fenomener og som sosiokulturelle fenomener. Ill.foto: Istockphoto.
Psykiske lidelser kan ses både som naturvitenskapelige fenomener og som sosiokulturelle fenomener. Ill.foto: Istockphoto.

Sant-falskt-dikotomien er lite egnet for å forstå kompleksiteten til fenomener som psykiatriske diagnoser. Ian Hackings teori om mentale lidelsers sosiale dynamikk kan utstyre psykologer med et «tykkere» fortolkningsapparat.

Av Ole Jacob Madsen

Det er blitt sagt om psykologi at faget mer enn noen annen vitenskap rommer C. P. Snows (1959/2002) berømte skille mellom «de to kulturer», det vil si naturvitenskapene og humanvitenskapene (se f.eks. Ekeland, 2012). Kan det være slik at denne indre spenningen framprovoserer en polarisering hver gang spørsmål om ulike psykiatriske diagnosegruppers status dukker opp, slik at man motvillig blir stående fast i kategoriske oppfatninger om at de enten må korrespondere med sannheten eller er «falske epidemier» (se f.eks. Frances, 2013)? Filosofen Dominic Murphy (2001) hevder sågar at forsøkene på å forstå mentale lidelser fram til nå har bestått av to mønstergyldige, men gjensidig mistenksomme tilnærminger. Tilhengerne av den «medisinske modellen» forstår psykopatologi som rotfestet i avvikende tilstander i hjernen, og vitenskapene man gjerne ser til, er livsvitenskaper som nevrovitenskap, biokjemi og farmakologi. Sympatisørene av den «sosiokulturelle modellen» forstår mentale lidelser som sosialt konstruerte, og utslag av menneskers reaksjoner på sosiale belastninger. For å forklare mentale lidelser ser man her til menneskevitenskapene, der patologi gjerne blir forklart med kulturbestemte spenninger. Er det så mulig for disse to atskilte undersøkelsestradisjonene å nærme seg hverandre? Forsøket på en forsoning hva angår diagnoser, kan også tjene som en utprøving av om det er mulig for psykologiens «to kulturer» å oppnå tettere kunnskapsutvikling, slik blant andre psykologen Hanne Haavind (2009) ber om, eller om de i framtiden like gjerne kan skille lag.

Et fag som psykologi driver derfor i høyeste grad i ‘making up people’-bransjen

En mulighet kan være å dele de mentale lidelsene mellom seg, da det kan se ut som det er noen lidelser «den medisinske modellen» best kan forklare, som schizofreni, og noen lidelser «den sosiokulturelle modellen» best kan forklare, som spiseforstyrrelser (Murphy, 2001). Dette alternativet er imidlertid utilfredsstillende om man har håp om en endelig forsoning. Et mer ambisiøst utgangspunkt er derfor å forstå alle lidelser ut fra begge perspektivene slik at de utfyller hverandre. Dette alternativet er dessuten mer i tråd med mentale lidelsers kompleksitet, da man i de fleste tilfeller må forutsette både biologiske og sosiologiske aspekter, foruten det psykologiske, for å forstå deres fulle natur. Et slikt «forsoningsarbeid» tilbyr den kanadiske vitenskapsfilosofen Ian Hackings teori om mental lidelsers sosiale dynamikk, som jeg nå vil presentere og evaluere nytten av for vår forståelse av diagnostiske kategorier.

Les hele artikkelen her: Hinsides sant eller falskt (Tidsskrift for Norsk Psykologforening).

Bedre behandling når pasienten skriver selv (napha.no)

Ill.foto: dra_schwartz, iStockphoto
– La heller pasienten selv skrive i journalen. Ill.foto: dra_schwartz, iStockphoto

Når pasientene formulerer sine tanker i journalen, kan det gi bedre behandling. Det er erfaringen både behandlere og pasienter sitter igjen med etter et pionerprosjekt i Tromsø.

Utfylling av pasientjournal har tradisjonelt vært en oppgave for helsepersonell. Prosjektet i regi av Psykiatrisk senter for Tromsø og Omegn og Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST). har undersøkt hva som skjer når pasientene selv dokumenterer.

– Vil bli innført på sikt

Til NRK radio Troms og Finnmark sier fagutviklingssykepleier Dora Schmidt Stendal at hun har tro på at brukerstyrte pasientjournaler på sikt vil bli innført ved flere avdelinger rundt omkring.

– Det gir meg mye bedre forståelse for hva det egentlig er som er vanskelig. Fordi det har noe å gjøre med hvem som forteller historien, hvilket språk som blir brukt når historien blir fortalt. Det er et annet perspektiv enn mitt faglige. Pasienten har det opplevde perspektiv. Jeg får jo en bedre beskrivelse av det da, sier Stendal til NRK P1s morgensending.

Les hele artikkelen her: -Bedre behandling når pasienten skriver selv (napha.no).

Diagnosekultur – et analytisk perspektiv på psykiatriske diagnoser i samtiden (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: Cimmerian, iStockphoto
Medisinske metoder er ikke nødvendigvis de beste for å forstå menneskelig lidelse. Ill.foto: Cimmerian, iStockphoto

Hvad fortaller det os om den tid vi lever i, at vi i stigende grad anvender psykiatriske diagnoser til at forsta menneskelig lidelse, afvigelse og excentricitet?

Med denne artikel introducerer vi begrebet «diagnosekultur» som analytisk figur. Begrebet er i sin vorden og anvendes bevidst elastisk: Både som betegnelse for makrosociologiske tendenser (hvor det især henviser til det stigende antal borgere i de vestlige lande, der får psykiatriske diagnoser og tilbydes medicinsk eller terapeutisk behandling) og, på mikro- eller erfaringsniveau, som beskrivelse af ændringer i menneskers oplevelse af lidelse og ubehag, som i stadig større udstrækning filtreres gennem de kategorier, som tilbydes af biomedicinen generelt og de psykiatriske diagnoser mere specifikt. Begrebet skal ikke forstås som endeligt fasttømret og præcist afgrænset, men som en form for «sensitizing concept» i Blumers (1954) terminologi, der ideelt skal skærpe vores opmærksomhed på væsentlige kulturelle udviklingslinjer.

Artiklen præsenterer elementer af et større forskningsprojekt – Diagnostic Culture – som har et dobbeltsidet ærinde: Målet er både at tilvejebringe en diagnose af kulturen og en kulturel analyse af diagnoserne, altså foretage en kulturel analyse af forandringen i menneskers lidelseserfaring, når denne i stigende grad medieres psykiatrisk og diagnostisk. Med denne artikel ønsker vi imidlertid kun at forfølge det første spor ved at stille spørgsmålet: Hvilken kulturel udvikling kan spores ved at anvende udvalgte psykiatriske diagnoser som «seismograf», dvs. som kulturdiagnostisk registreringsværktøj?

Det eksisterende diagnosesprog er qua sin baggrund i kulturelt anerkendt (natur)videnskab sarligt magtfuldt med hensyn til at indkredse og definere menneskelige problemer

Les hele artikkelen her:  Diagnosekultur – et analytisk perspektiv pa psykiatriske diagnoser i samtiden (Tidsskrift for Norsk Psykologforening).

Kan Mysterier rommes i et moderne diagnosesystem? DSM-5: Bakgrunn, karakteristika og kontroverser. (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

 Ill.foto: lisegagne, iStockphoto
Skjønnlitteratur kan vise dyp psykologisk innsikt. Ill.foto: lisegagne, iStockphoto

Debatten rundt nye DSM-5 har vært voldsom. I kulissene står sterke personligheter.

Av Svenn Torgersen

Det der, sier han, det er jo bare nervøsitet det, sier han. Å gud, hvilken komedie av en mann en sådan lege er! Godt. Men dette er jo bare nervøsitet det, sier han. For legens hjerne er det en ting av de og de dimensjoner, så mange tommer i høyden og så mange tommer i bredden, noe man kan legge i neven, god, tykk nervøsitet!

Knut Hamsun, Mysterier (1892), s. 257 modernisert rettskrivning. København: Philipsen.

Hvorfor ble den femte utgaven av Diagnostical and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5) slik den ble? For å si noe om dette er det nødvendig å se på den historiske og kulturelle bakgrunn for DSM, prosessen bak utviklingen av DSM-5, hvordan DSM-5 ble, kontroversene, menneskene som influerte prosessen, og kanskje prøve å nærme seg noe av det innebygde problemet i alle utgaver av DSM, så vel som i den mentale seksjonen av ICD (International Classification of Diseases), nemlig forskjellen på ren klassifikasjon og diagnoser.

De moderne klassifikasjonssystemene i medisinen startet i slutten av det nittende århundre med Bertillon Classification of Causes of Death. Som navnet tilsier, var det i realiteten et system for registrering av dødsårsaker. Dette var egentlig et fransk system, men ble etter hvert tatt i bruk internasjonalt. Først i utgave 5 ble mentale forstyrrelser inkludert i en mer rudimentær form. Et mer omfattende system som også inkluderte skader og sykdom, ikke bare død, kom i utgave 6 i 1948, og navnet ble endret til International Classification of Diseases (ICD). Deretter fortsatte det med utgivelser i regi av WHO i årene som fulgte. ICD-10 (The ICD-10 Classification of Mental and Behavioural Disorders) ble publisert i 1993, og i 2015 forventes de første kapitlene av ICD-11, mentale forstyrrelser, å komme.

Les hele artikkelen her: Kan Mysterier rommes i et moderne diagnosesystem? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening).

Les Mysterier her: Mysterier i Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket)

Psykiatridiagnosar – ein kunnskapskritikk (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

møtes med respekt Ill.foto: Colourbox
Psykiatridiagnosar vekker debatt. Ill.foto: Colourbox

Diagnosar er kunnskap, men kva slags kunnskap? Er det samsvar mellom det psykiatridiagnosar gir seg ut for å vere, og den samfunnsfunksjonen dei har?

Tor-Johan Ekeland

Korleis eit samfunn skil mellom psykisk helse og uhelse/sjukdom, normalitet og avvik, har store konsekvensar; for enkeltmenneske og for samfunnet, med juridiske, økonomiske, sosiale og psykologiske implikasjonar. I praksis har vi latt den amerikanske psykiaterforeininga (APA) ta seg av dette vesentlege samfunnsmessige spørsmålet. Påstanden er sett fram vel vitande om at vi i Norge ikkje nyttar det APA-skapte DSM (Diagnostic and statistical manual of mental disorders), men ICD (International classification of diseases, injuries and cause of death) som er tilrådd av WHO. Det er likevel DSM som sidan åttitalet (DSM III) har vore ekspansivt og hegemonisk i vestverda, og som ICD nærmar seg.

Psykiatridiagnosar vekker tidvis debatt. Og debatt og strid var noko av grunnen til at den femte versjonen av DSM (DSM-5), som opphavleg skulle kome i 2010, først kom i 2013. Den viktigaste kritikken kom ikkje frå tradisjonelt psykiatrikritisk hald, men frå innsida, frå vanlegvis DSM-lojale aktørar. Mest oppsikt vekte truleg kritikken frå tidligare redaktør av DSM IV, Allan Frances. Hovudinnvendinga hans er at systemet har ført med seg ei ekspansiv medikalisering, og bidratt til det han omtalar som tre falske epidemiar: ADHD, autisme og bipolar liding hos barn (Frances, 2013). Liberaliseringa og medikaliseringa er delvis også innrømt av sjefen for DSM-III, Robert Spitzer (i Horwitz & Wakefield, 2012). Og kritikken kjem også frå eksplisitt biologisk orientert psykiatri. Til dømes har Nancy Andersen (2007) kritisert utviklinga av DSM for å ha ført til ei teknisk-instrumentell symptomteljing og underminering av brei klinisk kunnskap. Michael Alan Taylor (2013), som også er biologisk orientert, fell ein knusande dom over amerikansk psykiatri og DSM, først og fremst fordi ein ikkje har klart å leve opp til dei forventningane som vart skapte i 1980 (DSM III). Systemet er for lett å bruke, mens validiteten er forskrekkeleg låg. Psykiatrien bør bli meir nevrologi, er Taylors råd. Det er også mangel på validitet og lita evne i DSM-5 til å utvikle ein nosologi i samsvar med biologiske markørar, som har ført til at det amerikanske National Institute of Mental Health (NIMH) vender tommelen ned for DSM-5 (Insel, 2013). Dei har starta sitt eige forskingsprogram for å bøte på desse manglane.

Les hele artikkelen her: Psykiatridiagnosar – ein kunnskapskritikk (Tidsskrift for Norsk Psykologforening).

Blogg på WordPress.com. | The Baskerville Theme.

Up ↑

%d bloggers like this: