Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Diagnostikk og utredning

Kartleggingsverktøy for rus som mobil-app

skjermdump av appen
Kjente og mye brukte kartleggingsverktøy har blitt samlet i en app.

Skåringsverktøyene AUDIT, AUDIT-C, DUDIT, TWEAK, CAGE og SCL-10 har blitt utgitt som én mobil-app av Snakk om rus.

AUDIT (Alcohol Use Disorder Identification Test) er et mye brukt kartleggingsverktøy for alkoholbruk, AUDIT-C er kortversjonen av AUDIT. DUDIT måler andre rusmidler enn alkohol. TWEAK måler bruk av alkohol hos gravide. CAGE (Cut down Annoyed Guilty og Eye opener) er et kartleggingsverktøy for alkohol med litt andre spørsmål enn AUDIT. SCL-10 (Symptom Checklist) er et spørreskjema med ti spørsmål om opplevd angst og psykisk stress.

Appen finnes for Iphone og Android-telefoner. Iphone-appen lastes ned fra Appstore, mens Android-appen lastes ned fra Google Play.

De samme verktøyene kan også fylles ut på PC. Du finner lenker til dem og flere verktøy på Helsebibliotekets sider for skåringsverktøy innen rus og avhengighet.

Barn og unge i psykisk helsevern venter lengre enn før (Dagens Medisin)

venterom med voksne og barn
Median ventetid for barn har gått opp. Ill.foto: Colorbox

Mens ventetiden gikk ned for voksne i psykisk helsevern, økte median ventetid for barn og unge fra 2015 til i fjor.

Lisbeth Nilsen 

Nylig kom Helsedirektoratet/Norsk pasientregister (NPR) med ventetids-tall i spesialisthelsetjenesten for 2016. Dataene viser at i gjennomsnitt ventet barn og unge i psykisk helsevern (PHBU) like lenge på oppstart av helsehjelp i fjor som året før.

Gjennomsnittlig ventetid var 50 dager. Samtidig økte median ventetid fra 46 til 48 dager, ifølge rapporten. For såkalt ordinært avviklede pasienter, det vil si ikke øyeblikkelig hjelp-pasienter, kontroller eller timer som er utsatt av pasienten eller av medisinske årsaker, gikk median ventetid for utredning opp fra 45 til 48 dager. Ventetiden for behandling gikk opp fra 47 til 50 dager. Det er med andre ord ingen bedring i ventetiden for barn og unge i psykisk helsevern (BUP).

Les mer: Barn og unge i psykisk helsevern venter lengre enn før (Dagens Medisin)

Hva skiller forlenget sorg-forstyrrelse fra depresjon? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

trist eldre dame
Sorg går ofte i bølger som avtar med tiden. Ill.foto: colourbox

Forlenget sorg-forstyrrelse, som er foreslått som ny diagnose i ICD-11, og depresjon har noen likhetstrekk, men det er også flere sentrale forskjeller.

Pål Kristensen, Kari Dyregrov, Atle Dyregrov 

For å kunne gi riktig hjelp og behandling er det viktig for leger å kunne fastslå om pasienten strever med forlenget sorg eller er blitt deprimert etter tapet av en kjær person. Tapet av en nær og kjær ved død anses som en av livets mest stressfylte hendelser. Likevel klarer de fleste med tiden å takle den smerten tapet medfører og tilpasse seg en ny hverdag uten avdøde.

Noen utvikler imidlertid psykiske vansker som en følge av tapet. Blant de vanligste er forlenget sorg-forstyrrelse (i fortsettelsen kalt forlenget sorg) og depresjon. Studier har vist at forlenget sorg og depresjon har noen likhetstrekk, men at det også erflere sentrale forskjeller. Av diagnostiske og behandlingsmessige grunner er det viktig å kunne skille de to tilstandene.

Formålet med denne artikkelen er således å gi en detaljert oversikt over de viktigste forskjellene mellom forlenget sorg og depresjon. Kunnskapsgrunnlaget er basert på litteratursøk i PubMed og PsychInfo og forfatternes egne erfaringer i arbeid med etterlatte. Artikkelen er begrenset til sorg og depresjon etter dødsfall. Med begrepet «depresjon» refereres det først og fremst til de vanligste typene (depressiv episode/tilbakevendende depressiv lidelse).

Les mer: Hva skiller forlenget sorg-forstyrrelse fra depresjon? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Kronisk utmattelsessyndrom og affektbevissthet hos ungdom (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Diagnosen ME stilles ikke ut fra objektive funn, men ut fra symptomer, funksjonssvikt og etter å ha utelukket andre sykdommer. Ill.foto: VikaValter, iStockphoto

Stadig flere ungdommer rammes av kronisk utmattelsessyndrom. Forskning på stress og affektbevissthet kan utvide forståelsen av tilstanden.

Av Linn Rødevand og Henrik Børsting Jacobsen

Kronisk utmattelsessyndrom (CFS) eller myalgisk encefalopati (ME) er en omstridt betegnelse på langvarig og funksjonsnedsettende utmattelse (Clayton, 2015). Det diskuteres stadig om CFS/ME er en fysisk eller psykisk lidelse (Stubhaug, 2008), og denne diskusjonen gir ofte inntrykk av at fysiske og mentale prosesser er to atskilte størrelser.

En slik dualistisk forståelse bestrides av forskning som viser hvor tett forbundet mentale og kroppslige prosesser er. Som eksempler nevnes viktigheten av forventning for opplevelsen av smerte (Beauregard, 2007) og at posttraumatisk stress øker betennelsesreaksjoner (Passos et al., 2015). Dette misforståtte skillet mellom kropp og psyke hindrer en god forståelse av CFS/ME (Marshall, 1999).

I tillegg til uklare årsaksforhold diskuteres det hvordan CFS/ME best kan diagnostiseres. Det finnes per nå ingen objektive funn som kan brukes til diagnostisering. Derfor stilles diagnosen på bakgrunn av symptomer, funksjonssvikt og utelukkelse av andre sykdommer (Norsk helseinformatikk, 2015). Det finnes flere ulike kriteriesett for å diagnostisere CFS/ME, men vi mangler et vitenskapelig grunnlag for å hevde at noen kriteriesett er mer presise enn andre (Brurberg, Fønhus, Larun, Flottorp, & Malterud, 2014; Institute of Medicine, 2015).

Les mer: Kronisk utmattelsessyndrom og affektbevissthet hos ungdom (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Diagnoser er et gode, også i psykisk helsevern (Dagens Medisin)

Man må se hele mennesket for å forstå psykiske problemer. Ill.foto: track5, iStockphoto

Vi faller tidvis i en av to grøftekanter. Vi behandler en «diagnose», eller vi behandler en unik person vi ikke forstår godt nok.

Skrevet av Dag Stormbo

Psykologspesialist Birgit Valla, leder i Stangehjelpa, skriver i Dagens Medisin (4/2017) at tjenesten hennes ikke diagnostiserer. Stangehjelpa er en kommunal helsetjeneste til personer med rusproblemer og psykiske problemer. Valla argumenterer for at psykiske problemer ikke kan behandles som en sykdom, og at helsetjenestene er bygd opp etter en logikk hvor utredninger og kartlegginger foretas av fagfolk før det iverksettes behandling.

Hun argumenterer for at for å forstå psykiske problemer, må man reflektere rundt hele mennesket, dets omgivelser, historie, erfaringer og medfødte egenskaper.

Idealet

Til slutt i sin kronikk inndeler Valla menneskene i tre grupper – med hjelp av Benjamin Franklin – de ubevegelige, de bevegelige og de som beveger. Få vil være uenige i at vi må forsøke forstå hele mennesket, og dets historie. Dette er også idealet i det paradigmet som Valla kritiserer, og som hun sier har makt og interesse av å forsterke og opprettholde en medisinsk forståelse av psykiske problemer. Det stemmer til en viss grad at det er en paradigmekamp i fagfeltet. Det finnes fagpersoner med makt som stedvis viderefører en enkel forståelse av problemstillingene og behandlingspraksis.

Les mer: Diagnoser er et gode, også i psykisk helsevern (Dagens Medisin)

Er schizofrenitermen moden for skraphaugen? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Ein ny term for pasienter med schizofreni må fylle fleire funksjonar. Ill.foto: Richardno, iStockphoto

Mange meiner at schizofrenitermen bør bytast ut, medan andre er meir skeptiske til eit namneskifte.

Av Helga Mannsåker

Men det er eitt aspekt ved medisinske fagtermar som begge sider ser ut til å oversjå: Ord har ikkje berre tydingsinnhald, dei har òg brukseigenskapar. Dei termane som er føreslegne som avløysartermar for schizofreni, er nok nøye gjennomtenkte innhaldsmessig, men dei er ikkje særleg språkleg fleksible.

Debatten om avskaffing av schizofrenitermen (eventuelt òg schizofreniomgrepet) går både nasjonalt og internasjonalt. I Sør-Korea, Japan, Hongkong og Taiwan har ein allereie bytt ut termen. Argumenta som vert nytta av dei som vil erstatte schizofreni med ein ny term, kan delast i to kategoriar.

Den eine argumentkategorien dreiar seg om informasjonsverdien til termen, dvs. korleis sjukdomstermen relaterer seg til sjukdomsfenomenet. Desse argumenta går ut på at termen schizofreni er fagleg upresis og misvisande fordi han ikkje lenger reflekterer den forståinga fagfeltet har av fenomenet som han gjev namn til.

Den andre argumentkategorien dreiar seg om konnotasjonane (assosiasjonane) til termen. Her finn vi argument som går ut på at termen schizofreni er belasta og belastande for høvesvis lekfolk og pasientar. Men éin argumentkategori ser ut til å mangle i debatten: språklege brukseigenskapar. Fagtermar varierer når det gjeld kor godt dei eignar seg som base for danning av nye ord og kva typar setningskonstruksjonar dei kan inngå i. Dette har konsekvensar for kor kortfatta og kor variert ein kan uttrykkje seg om det aktuelle emnet. Ideelt sett bør ein avløysarterm vere både dekkjande, ikkje-stigmatiserande og brukarvennleg – tre ulike kriterium som det ikkje utan vidare er lett å kombinere.

Les meir: Er schizofrenitermen moden for skraphaugen? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Bokanmeldelse: Er tiden inne for å oppdatere seg på psykiske lidelser? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

bokforside
Oppdatert kunnskap med vid målgruppe.

Hva er en psykisk lidelse? Hvordan kan psykiske lidelser best utredes og diagnostiseres? Hvilke kunnskapsbaserte behandlinger er aktuelle?

Anmeldt av Ole Rikard Haavet

Dette er spørsmål de to redaktørene og 23 medforfatterne forsøker å besvare i bokens 14 kapitler. De to første kapitlene handler om sykdomsforståelse og utredning, og de neste handler om tradisjonelle psykiske diagnoser. De siste kapitlene tar for seg søvnlidelser, spiseforstyrrelser, seksuelle forstyrrelser, rus, demens og personlighetsforstyrrelser.

Redaktørene har som et ekstra mål å bygge ned tabuer. Bokens målgruppe er bred, fra mennesker som strever med psykiske lidelser, til forskere. En målgruppe som kan fremstå som en urealistisk spagat.

Les mer: Er tiden inne for å oppdatere seg på psykiske lidelser? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Hagen, Roger og Kennair, Leif Edward Ottesen. Psykiske lidelser. 311 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2016. Pris NOK 499 ISBN 978-82-05-49026-0

– La folk henvise seg selv (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Uten fastlegen som portvokter ville et mer representativt utvalg av befolkningen oppsøkt psykisk helsevern, mener artikkelforfatteren. Ill.foto:iStockphoto.

Offentlig helsehjelp anses som et knapphetsgode, og tilgangen må derfor reguleres. Det gjelder også psykiske helsetjenester, der tilgangen ikke minst forvaltes av fastlegene.

Av Bjørnar Olsen

Samtidig ligger det et demokratisk problem innbakt i denne praksisen. For det er knappest et representativt snitt av befolkningen som anvender tilbudet.

Vi bør gjøre inngangen til psykiske helsetjenester enklere ved å åpne for selvhenvisning Innvandrere rapporterer for eksempel om flere psykiske helseplager enn i befolkningen ellers, men oppsøker sjeldnere hjelp for sine plager.

Og eldre er underrepresentert i psykologiske helsetjenester, samtidig som de er storforbrukere av psykofarmaka, ifølge undersøkelsen til Anette Ræder Brunvold og Linn-Heidi Lunde (se Psykologtidsskriftet, 2/2014). De konkluderte med at «gitt et ideelt tilbud ville fastlegene […] ha henvist 245 eldre i løpet av det siste året, ikke 86 slik de gjorde.»

I England forteller erfaringer fra lavterskeltilbudet Improving Access to Psychological Treatmens (IAPT) om et mottiltak mot dette skjeve forbruket av et offentlig gode. De kuttet det tradisjonelle henvisningsløpet via legekontoret, og lot folk henvise seg selv. Det førte til at tjenestene brukes av en langt mer representativ del av befolkningen, fortalte David Murphy fra Oxford Institute of Clinical Psychology Training på den internasjonale psykologikongressen i Yokohama. Enkelte vil innvende at vi trenger en portvokterfunksjon slik at det kun er personer med reelle helseplager som får hjelp av det offentlige, og at vi må ha en funksjon som prioriterer dem med størst behov for hjelp. Men innenfor IAPT-systemet har personene som henviste seg selv, omtrent det samme lidelsestrykket som de som ble henvist fra lege. Samtidig fant de at så mange som en tredjedel av dem som tok kontakt, aldri hadde oppsøkt legen for sine psykiske plager. Når lidelsestrykket er omtrent det samme og man i tillegg når store befolkningsgrupper som ellers ikke oppsøker psykisk helsehjelp de vil ha nytte av, bør vi gjøre inngangen til psykiske helsetjenester enklere ved å åpne for selvhenvisning. Det er i hvert fall ingen god løsning å opprettholde et system som innebærer at vi behandler folk så ulikt som i dag.

Les mer:  – La folk henvise seg selv (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: